Redigerer Karl den store (avsnitt)

== Liv og virke ==
===Fødselsdato og sted===
[[Fil:Belgian Railway Line 37.png|thumb|Regionen Aachen-Liège med samtidige grenser, handels- og reiseruter.]]

Karl den stores fødselsdag er antatt å være [[1. april]] [[742]]. Men flere faktorer har ført til revurdering av denne tradisjonelle datoen. Datoen 742 ble utregnet fra hans alder da han døde i januar 814, 72 år gammel, som ble oppgitt av [[Einhard]]. Det daterer hans fødsel i 742 før foreldrenes ekteskap i [[749]], men der er ingen indikasjoner på at Karl den store ble født utenfor ekteskapet. En annen dato er gitt i ''Annales Petariensis'', 1. april [[747]], er mer sannsynlig, men motsier Einhard og noen få andre kilder. Det året var 1. april i [[påske]]n. Fødselen av en keiser i påsken er et sammenfall som burde føre til kommentarer, men der er ingen slike kommentarer dokumentert i 747, som har fått noen til å mistenke at påskefødselen var en from fiksjon som skulle ære keiseren.<ref name="Matheson_145">Matheson, Lister M. (2012): [https://books.google.com/books?id=rETxD8KcnUIC&pg=PA145 ''Icons of the Middle Ages: Rulers, Writers, Rebels, and Saints''], ABC-CLIO, ISBN 978-0-313-34080-2, s. 145–.</ref> Måneden og dagen 2. april er etablert av en kalender fra [[Lorsch kloster]].<ref name="Baldwin">Baldwin, Stewart (2007–2009): [http://sbaldw.home.mindspring.com/hproject/prov/charl000.htm «Charlemagne»] {{Wayback|url=http://sbaldw.home.mindspring.com/hproject/prov/charl000.htm |date=20171210084325 }}, ''The Henry Project''.</ref> Datoen som er foretrukket ved en overvekt av bevis,<ref name="Barbero_12">Barbero, Alessandro (10. september 2004): [https://books.google.com/books?id=_U4lDQAAQBAJ&pg=PA12 ''Charlemagne: Father of a Continent''], University of California Press, ISBN 978-0-520-23943-2, s. 12–.</ref> er 2. april 742, basert på at Karl den stores alder på den tiden da han døde.<ref name="Matheson_145"/> Denne datoen støtter konseptet at Karl den store teknisk sett var født utenfor ekteskapet, skjønt det er ikke nevnt av Einhard; Pipin og Bertrada var bundet av en privat kontrakt (eller ''Friedelehe'')<ref>Esmyol, Andrea (2002): [https://www.hsozkult.de/publicationreview/id/rezbuecher-2016 ''Geliebte oder Ehefrau? Konkubinen im frühen Mittelalter''], Köln: Böhlau Verlag</ref> da han ble født,<ref name="Barbero_12"/> men de giftet seg ikke formelt før i 744.<ref>Northen Magill, Frank; Aves, Alison (1998): [https://books.google.com/books?id=CurSh3Sh_KMC&pg=PA226 ''Dictionary of World Biography: The Middle Ages''], Routledge, ISBN 978-1-57958-041-4, s. 226–.</ref>

Hans nøyaktige fødested er ukjent, men Aachen i dagens Tyskland og Liège (Herstal) i dagens Belgia er mulige lokaliseringer.<ref>[http://www.history.com/topics/charlemagne «Charlemagne»], ''History.com''.</ref> Aachen og Liège ligger nært den regionen hvor både merovinger- og karolingerslektene kom fra. Andre byer som har blitt foreslått som mulige steder er Düren, Gauting, Mürlenbach,<ref>[http://www.route-gottfried-von-bouillon.de/index.php?rid=1307&cid=5&area=content ''Route Gottfried von Bouillon e.V. – deutsche Sektion''] {{Wayback|url=http://www.route-gottfried-von-bouillon.de/index.php?rid=1307&cid=5&area=content |date=20170702123542 }}, Route-gottfried-von-bouillon.de</ref> Quierzy og [[Prüm]], men det finnes ikke et endelig bevis som gir svar på spørsmålet.

Karl den store var det eldste barnet til [[Pipin den yngre]] (714–768, styrte fra 751) og hans hustru Bertrada av Laon (720–783), datter av Karibert av Laon og Bertrada av Köln. Mange historikere betrakter Karl den store som født utenfor ekteskap, men en del mener det er diskutabelt,<ref>Magill, Frank Northen; Aves, Alison (1998): ''Dictionary of World Biography: The Middle Ages'', '''2'''. Routledge, ISBN 978-1-579-58041-4, s. 226</ref> ettersom Pipin ikke giftet seg med Bertrada før 749, noe som var etter at Karl var født, noe som ikke ekskluderte ham fra arverett.<ref>Collins, Roger (1998): [https://books.google.com/books?id=05IVoPSfb48C&pg=PA32 ''Charlemagne''], University of Toronto Press, ISBN 978-0-8020-8218-3, s. 32–.</ref><ref>Matheson, Lister M. (2012): [https://books.google.com/books?id=rETxD8KcnUIC&pg=PA152 ''Icons of the Middle Ages: Rulers, Writers, Rebels, and Saints'']. ABC-CLIO. ISBN 978-0-313-34080-2, s. 152–.</ref><ref>Fichtenau, Heinrich (1957): [https://books.google.com/books?id=Eo6UrwfmwqUC&pg=PA39 ''The Carolingian Empire'']. University of Toronto Press, ISBN 978-0-8020-6367-0, s. 39–.</ref> Nedtegnelsene navngir kun [[Karloman, sønn av Pipin den yngre|Karloman]], [[Gisela av Chelles|Gisela]], og tre barn som døde ung, Pepin, Khrothais og Adelais, som hans søsken.

=== Rikshovmester ===
[[Fil:Pepin le Bref.jpg|thumb|Kroningen i 751 av Pipin den yngre a Boniface, erkebiskop av Mainz.]]
De mektigste myndighetsperson i Frankerriket var [[Liste over frankiske rikshovmestre|rikshovmestre]] (''[[maior domus]]'') og en eller flere konger (''rex, reges''), som ble utpekt ved folkets valg. Valgene var ikke periodiske, men ble holdt når det var nødvendig for å velge myndighetspersoner ''ad quos summa imperii pertinebat'', «til hvem de høyeste saker til staten angår». Eventuelt kunne foreløpige beslutninger ble gjort av paven, som til sist trengte å bli ratifisert og godkjent av et folkeråd som møttes årlig.<ref>Einhard (1999), 1. ''The Merovingian Family''.</ref>

Før han ble valgt til konge i 750 var Pepin først rikshovmester, en myndighetsposisjon som var arvelig (''velut hereditario fungebatur''). Einhard forklarte at «æren» ble vanligvis «gitt av folket» til fornemme og framstående, men Pepin den store og hans bror Karloman den kloke hadde mottatt posisjonen ved arv. Det samme hadde deres far Karl Martell. Det var imidlertid en viss tvetydighet om kvasi-arv. Posisjonen ble behandlet som en felles besittelse: en posisjon som rikshovmester ble delt mellom to brødre i fellesskap.<ref>Annales benytter betegnelsen maiores domus, en flertallform fulgt av entallsform: et hus (slekt), to rikshovmestre. Jf. Einhard, antatt & 741–829, året 742</ref> Imidlertid hadde hver av dem hver sin geografiske embetsområde. Da Karloman besluttet å gå av og deretter ble en [[Benediktinerordenen|benediktinermunk]] ved [[Monte Cassino]], 130&nbsp;km sør for Roma,<ref>Einhard, antatt & 741–829, årene 745, 746.</ref> ble spørsmålet om fordelingen av kvasi-andel avgjort av paven. Han omgjorde posisjonen som rikshovmester til kongelig posisjon og ga den tidligere todelte besittelsen til Pepin alene som også fikk retten til å la kongeverdigheten bli arvelig.<ref name="Einhard_lombard">Einhard (1999), 6. Lombard War.</ref>

Da Pepin døde den 24. september 768 gikk kongeverdigheten i fellesskap til hans sønner, «med guddommelig samtykke» (''divino nutu'').<ref>Einhard (1999), 3. Charlemagne's Accession.</ref> I henhold til Einhards biografi ''Livet til Karl den store'' (''Vita Karoli Magni'') døde Pepin i Paris. Frankernes «lovgivende forsamling» (''generali conventu'') ga dem begge rangen som en konge (''reges''), men «fordelte posisjonen som konge likt» (''totum regni corpus ex aequo partirentur''). ''Annales regni Francorum'' (De frankiske kongeannaler)<ref>Einhard, antatt & 741–829, året 768.</ref> forteller en noe ulik versjon med kongen døende døende ved [[Saint-Denis (Seine-Saint-Denis)|Saint-Denis]] i nærheten av Paris. De to «herrene» (''domni'') ble «opphøyd til konger» (''elevati sunt in regnum''), Karl den 9. oktober i [[Noyon]], rundt 100&nbsp;km nord for Paris, Karloman på en uspesifisert dato i [[Soissons]], rundt 90&nbsp;km nordøst for Paris. Om Karl ble født i 742 var rundt 26 år gammel, men han hadde drevet krigføring som sin fas høyre hånd i flere år allerede, noe som kan forklare hans militære dyktighet. Karloman var 17 år.

Språkføringen i begges tilfeller antyder at det var ikke to som arvet, noe som ville ha opprettet to adskilte konger som styrte over adskilte kongedømmer, men en enkeltstående arv som ble delt og et felles kongedømme mellom likestilte konger. Som tidligere var adskilte embetsområder, Karl fikk Pepins opprinnelige andel som rikshovmester: de ytre delene av kongedømmet som grenset mot havet, det vil si Neustria, vestlige Aquitaine, og de nordlige delene av Austrasia; mens Karloman fikk tildelt sin onkels tidligere andel, de indre delene: sørlige Austrasia, Septimania, østlige Aquitaine, Burgund, Provence, og Schwaben, og landområder som grenset mot Italia. Spørsmålet om disse embetsområdene var felles som var ment å bli overtatt av den andre om en av brødrene død, var ikke avgjort. Det kom opp i de påfølgende tiårene inntil sønnesønnene av Karl den store opprettet adskilte og uavhengige kongedømmer.

=== Opprør i Aquitaine ===
==== Opprettelsen av et nytt Aquitaine ====
Aquitaine under Romerriket hadde vært i sørlige Gallia, romanisert og snakket et [[romanske språk]]. Tilsvarende hadde [[Hispania]] blitt befolket av folk som snakket ulike språk, inkludert keltisk, men området var nå befolket av hovedsakelig av folk som romanske språk. Mellom Aquitaine og Hispania var [[Baskere|Euskaldunak]], latinisert til ''vascones'', det vil si [[baskere]].<ref>Collins (1987), s. 32.</ref> De bodde i Vasconia, [[Baskerland]], som strakte seg, i henhold spredningen av baskiske stedsnavn, mest tett i vestlige [[Pyreneene]], men også så langt sør som øvre delen av elven [[Ebro]] i dagens Spania og så langt nord som til elven [[Garonne]] i dagens Frankrike.<ref>Collins (1987), s. 105.</ref> Det franske navnet [[Gascogne]] er avledet fra Vasconia. Romerne greide aldri undertrykke hele Vasconia. I de delene hvor de greide det, hvor de bygget regionens første byer, var kilder for legioner i den romerske hæren verdsatt for deres dyktighet som krigere. Grensen med Aquitaine var [[Toulouse]].

En gang rundt 660 ble hertugdømmet Vasconia/Gascogne forent med [[Hertug av Aquitaine|hertugdømmet Aquitaine]] for å danne et felles rike under [[Felix av Aquitaine]], styrt fra Toulouse. Det var et felles herredømme med en baskisk hertug, [[Lupus I av Aquitaine|Lupus]]. Navnet Lupus er en latinsk oversettelse av baskiske Otsoa, i betydningen «ulv».<ref>Douglass & Bilbao (2005), s. 36–37.</ref> Ved Felixs død i 670 ble den felles besittelsen helt og holdent overtatt av Lupus. Da baskerne ikke hadde noen lov eller tradisjon for felles arv, praktiserte [[primogenitur]] (retten til førstefødte) grunnla Lutus i praksis et arvelig dynasti av baskiske herskere i et ekspandert Aquitaine.<ref>Collins (1987), s. 100.</ref>

==== Trusselen fra muslimske al-Andalus ====
[[Fil:Al-Andalus732.jpg|thumb|Mauriske Hispania i 732.]]
[[Umajjadene|Umajjade-dynastiet]] invasjon av Hispania strakte seg fra 711 til 788 og førte til at det [[Vestgotere|vestgotiske]] kongeriket ble ødelagt og befolkningen tvunget til å bli muslimer. Det muslimstyrte iberiske halvøy fikk navnet [[al-Andalus]]. Erobringen markerte det vestlige ekspansjonen til [[Umajjadene|Umajjade-kalifatet]] og det muslimske styret inn i Europa. Ved 717 hadde kom det muslimske angrep over Pyreneene og angrep [[Septimania]], den sørlige middelhavsregionen av dagens Frankrike. Her møtte de muslimske angriperne det baskiske dynastiet i Aquitaine, som var allierte med goterne. [[Odo av Aquitaine]] gikk seirende ut av [[Slaget ved Toulouse (721)|slaget ved Toulouse]] i 721.<ref>Douglass & Bilbao (2005), s. 40.</ref> Maurerne presset seg gradvis inn i Septimania og 732 ble Vasconia angrepet av en hær under Abdul Rahman Al Ghafiqi, og Odos hær ble beseiret i slaget ved Garonne. Maurerne erobret Bordeaux og marsjerte videre mot Tours. Odo som var maktesløs i stoppe den islamistiske invasjonen, appellerte til sin erkefiende Karl Martell, frankernes rikshovmester. I et av de første raske marsjene som gjorde karolingiske konger berømte, brøt Karl Martell og hans hær retningen til maurerne mellom Tours og Poitiers, og i slaget ved Tours ble invasjonshæren avgjærende beseiret og al-Ghafiqi var en av de som ble drept. Maurerne kom tilbake med ny invasjoner to ganger til, men hver gang ble de beseiret og slått tilbake av Karl Martell, først ve elven Berre i nærheten av Narbonne i 737<ref>Einhard (2007), s. 24.</ref> og deretter i [[Dauphiné]] i 740.<ref>Lewis, David Levering (2009): [https://books.google.com/books?id=NwA7mQEACAAJ&pg=PA177 ''God's Crucible: Islam and the Making of Europe, 570–1215''], W.W. Norton, ISBN 978-0-393-33356-5, s. 177</ref> Kostnaden for å få hjelp mot den islamistiske invasjonen var Odos rike ble underlagt Frankerriket, en beslutning som var frastøtende for ham og hans etterkommere.

==== Striden med Aquitaine ====
Etter hans far Odo var død allierte Hunald, hertug av Aquitaine fra 735 og til 745, seg med de frie Lombardia. Imidlertid hadde Odo tvetydig etterlatt Aquitaine mellom sin to sønner Hunald og Hatto i fellesskap. Sistnevnte, som var lojal til Frankerriket, gikk til krig mot broren for å bli enehersker. Han seiret, stakk øynene ut på broren og fengslet ham, men ble senere rammet av så stor anger og dårlig samvittighet at han gikk av og ble munk for sone sin synd. Denne fortellingen er fortalt i ''Annales Mettenses priores'' («De tidlig annaler til Metz»).<ref>Freeman, Edward Augustus (1904): [https://books.google.com/books?id=5HCIvgAACAAJ&pg=PA74 ''Western Europe in the Eighth Century & Onward: An Aftermath''], Macmillan and Company, s. 74.</ref> Hans sønn [[Waifar av Aquitaine|Waifar]] ble den neste hertugen og fornyet alliansen med Lombardia og hevdet samtidig at enhver tidligere avtale med Karl Martell ble opphevet ved sistnevntes død. Pipin betraktet Aquitaine som sin arv grunnet tidligere avtale og drev en destruktiv krig i ti år før Waifar endelig ble beseiret. Den unge Karl den store drev klappjakt på Waifar og fikk til sist fanget og henrettet ham i 768.<ref>Russell (1930), s. 88.</ref>

Pipin døde selv kort tid etter, den 24. september 768, men krigen i Aquitaine ble ikke avsluttet med deres død. Med Pipins død ble sønnen Karl hersker sammen med sin bror Karloman i fellesskap. Deres første store oppgave var et nytt opprør i Aquitaine og i Gascogne. Brødrene hadde ansvaret for Aquitaine i fellesskap.<ref name="McKitterick_53_64">McKitterick, Rosamond (1983): ''The Frankish Kingdoms under the Carolingians, 751–987''. London: Longman, s. 53, 64.</ref> Hunald II ble utropt som ny hertug i Aquitaine etter Waifars død, og han var muligens hans sønn. Han la krav på hertugdømmet som følge av Pipins død. Hunald ledet en hær så langt nord som til Angoulême. I henhold til sin biograf Einhard ba Karl sin bror om hjelp for å slå ned opprøret,<ref name="McKitterick_53_64"/> anmodet om et møte ved Moncontour og her nektet Karloman å delta eller avse soldater og reiste isteden til Burgund.<ref>Bachrach, Bernard (2013): ''Charlemagne's Early Campaigns (768–777): A Diplomatic and Military Analysis''. Leiden: Brill, s. 234.</ref> Karl samlet hæren og marsjerte til Bordeaux. Ved samløpet av elvene [[Dordogne]] og [[Garonne]], sistnevnte utgjorde grensen mellom Aquitaine og Gascogne, bygget han en festning som ble kjent som «den til frankerne», Franciacum, nå hetende [[Fronsac (Gironde)|Fronsac]]. Hunald rømte over Garonne og til hertug [[Lupus II av Gascogne]]. I møtet med Karls utsendinger ble Hunald utlevert i bytte for fred. Karl lot ham stenge inne i et kloster og ingenting mer er hørt om ham. Karl den store krysset deretter Garonne og med hæren som pressmiddel aksepterte han personlig Lupus’ formelle underkastelse direkte.<ref>Pfister, Christian (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Hunald,_Duke_of_Aquitaine «Hunald, Duke of Aquitaine»] i: ''Encyclopædia Britannica''. '''13''' (11. utg.), Cambridge University Press, s. 892.</ref>

==== Tvungen forening ====
Brødrene Karl og Karloman opprettholdt et lunkent forhold sammen, holdt sammen ved deres mor [[Bertrada av Laon|Bertrada]]. I 770 signerte Karl en avtale med hertug Tassilo III av Bayern og giftet seg med en prinsesse fra Lombardia kjent under navnet Desiderata,<ref>Selv om hun er vanligvis referert til som Desiderata er det teoretisert at navnet er avledet fra en skrivefeil i en kopi fra 1800-tallet av Monumenta Germaniae Historica hvor en stor D i ''desideratam filiam'' (latin for «ønsket datter») og denne feilen ble sammensatt fra en språklig [[Tilbakedannelse (lingvistikk)|tilbakedannelse]] til Desideria, et mer sannsynlig navn (en hunkjønnsform av Desiderius, farens navn), eller oversatt (som til fransk, Désirée). På italiensk foretrekkes varianten Ermengarda, jf. Bertolini, Ottorini: [http://www.treccani.it/enciclopedia/ermengarda_(Enciclopedia-Italiana) «Ermengarda»], ''Treccani.it''.</ref> datter av kong Desiderius av Lombardia. Grunnet var neppe av kjærlighet, men for at Karl ville danne en allianse som omringet Karloman. Selv pave [[Stefan III]] motsatte seg ekteskapet, fant han lite å frykte fra en allianse mellom Frankerriket og Lombardia.

Mindre enn et år etter bryllupet forkastet Karl sin hustru og den avviste Desiderata måtte vende tilbake til sin fars hoff i Lombardia. Ekteskapet ble annullert i 771. De hadde ingen barn og hennes videre skjebne er ukjent. I henhold til Einhard: «Ingen visste hvorfor, men han sendte vekk sin hustru etter kun ett år.»<ref name="Bauer_374">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 374</ref> Desiderius ble rasende, og var mer enn villig til å gå i allianse med Karloman. Isteden giftet Karl seg med et pikebarn fra [[Schwaben]], den 13 år gamle Hildegard, datter av grev [[Gerold av Anglachgau]], og den framtidige mor til hans sønn [[Ludvig den fromme]]. Årsaken kan ha vært at hennes far hadde omfattende besittelser i herredømmet til Karloman, og denne alliansen var viktig for Karl den store da det kunne forsterke hans posisjonen øst for [[Rhinen]] og knytte adelen i Alamannia på hans side.<ref>Matthias Becher (1999): ''Karl der Große'', München, s. 108.</ref> Men før det brøt ut krig mellom brødrene døde Karloman den 4. desember 771 i [[Samoussy]], nord i dagens Frankrike. Det skjedde brått og svært passende for Karl. Tilsynelatende av naturlige årsaker, oppgitt som en alvorlig neseblødning.<ref>Chamberlin, Russell ([1986] 2004): ''The Emperor Charlemagne'', The History Press, s. 70</ref><ref>Story, Joanna (Januar 1999): «Cathwulf, Kingship, and the Royal Abbey of Saint-Denis», ''Speculum'' '''74'''(1), s. 1–21</ref> Karlomans enke Gerberga flyktet til Desiderius’ hoff med sine sønner for beskyttelse. Karl den store var nå enehersker av det forente Frankerriket.

=== Krig i Italia ===
==== Erobringen av Lombardia ====
[[Fil:Karolingische-reiterei-st-gallen-stiftsbibliothek 1-330x400.jpg|thumb|Frankiske krigere til hest.]]
[[Fil:Charlemagne and Pope Adrian I.jpg|thumb|En framstilling fra 1493 hvor pave Hadrian I ber Karl den store om hjelp.]]
Desiderius kontaktet til pave [[Hadrian I]], som hadde tatt over [[den hellige stol]] i 772, om at aktet å krone Karlomans sønner som konger av frankerne og anerkjenne deres retter til å etterfølge deres far. Hadrian krevde han at bestemte byer i det tidligere [[eksarkatet Ravenna]] i henhold til et løfte Desiderius ga da han overtok tronen. Isteden inntok han en del pavelig byer og invaderte [[Pentapolis]] (en rekke byer ved Italias østkyst mot [[Adriaterhavet]]) og hadde retning mot Roma. Pave Hadrian sendte budbærere til Karl den store om høsten med anmodning om at han gjennomførte sin fars løfte om beskyttelse. Desiderius sendte sine egne folk som nektet for pavens anklager. Diplomatene møttes i Thionville, og Karl sættet pavens framstilling.

I 773 brøt krigen ut ved Karl den store og sin onkel Bernard av Herstal<ref>[http://fabpedigree.com/s054/f483859.htm «Bernard (Bernhard) (Duke) of the Franks»], ''Fabpedigree''</ref> krysset Alpene og invaderte nordlige Italia for å håndtere trusselen fra Lombardia. De jaget Desiderius tilbake til [[Pavia]] hvor han forskanset seg og som ble lagt under beleiring.<ref>Kohn, George C. (2006): [https://books.google.com/books?id=OIzreCGlHxIC&&pg=PA125 ''Dictionary of Wars''], Infobase Publishing, ISBN 978-1-4381-2916-7, s. 125–</ref> Karl opphevet eller sendte deler av hæren mot [[Verona]] hvor Desiderius’ sønn Adalgis forsøkte å samle en hær. Her hadde Gerberga søkt tilflukt med sine sønner i den best befestede byen i Lombardia. Adalgis ble jaktet på til kysten av Adriaterhavet hvor han klarte flykte til havs. Han seilte til Konstantinopel for å be om hjelp hos den [[Østromerriket|østromerske]] keiser [[Konstantin V]].<ref name="Einhard_lombard"/><ref>Einhard; Halsall, Paul, red. (1998): [http://www.fordham.edu/halsall/source/einhard-wars1.asp ''The Wars of Charlemagne, c. 770–814''] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/source/einhard-wars1.asp |date=20141108090143 }}, Internet Medieval Sourcebook, Fordham University</ref>

Beleiringen varte til Pavia falt i juni 774 da byen overga seg, og det samme skjedde med Verona. Desiderius ble sendt til klosteret i Corbie hvor han ble værende livet ut. Han sønn døde i Konstantinopel. Gerberga og hennes barn ble ført fram til Karl den store, men ingenting er siden hørt om henne og hennes barn, antagelig ble de også tvunget inn i kloster.<ref>Chamberlin, Russell ([1986] 2004): ''The Emperor Charlemagne'', s. 75</ref>

Karl lot seg krone med Lombardias jernkrone og tok tittelen ''lex Langobardorum'', konge av langobardene, den første gangen en germansk konge tok tittelen til et kongedømme han hadde erobret.<ref>Barbero, Alessandro (2004): [https://books.google.no/books?id=_U4lDQAAQBAJ&pg=PA210&lpg=PA210&dq=Charlemagne+%2B+lex+Langobardorum&source=bl&ots=qJPlzVfbwL&sig=YqOYOiQRqZqqlIlorG3twU0hnfs&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwieuqmu6dzZAhVDqaQKHeaaDdcQ6AEIFDAA#v=onepage&q=Charlemagne%20%2B%20lex%20Langobardorum&f=false ''Charlemagne: Father of a Continent''], University of California Press, s. 210</ref><ref>Fabbro, Eduardo (2014): [https://www.erudit.org/fr/revues/jcha/2014-v25-n2-jcha02052/1032839ar/ «Charlemagne and the Lombard Kingdom That Was: the Lombard Past in Post-Conquest Italian Historiography»] i: ''Journal of the Canadian Historical Association'' '''25'''(2), s. 1–26</ref> Adelen i Lombardia møtte ham i Pavia hvor de underkaste seg ham som sin overherre. Kun [[Arekis II av Benevento|Arekis II]], hertug av Benevento, beliggende sør for Roma, nektet å bøye seg og erklærte sin uavhengighet. Karl lot ham være for øyeblikket og forlot Italia med en garnison i Pavia og noen få frankiske grever for å representere sin autoritet.

Uroen fortsatte i Italia. I 776 gjorde hertug Hrodgaud av Friuli og Hildeprand av Spoleto opprør. Karl den store måtte i all haste vende tilbake fra Sachsen og beseiret hertugen av Friuli i et slag hvor Hrodgaud ble drept.<ref name="Einhard_lombard"/> Hertugen av Spoleto signerte en avtale. Arekis II av Benevento, som nå kalte seg for «fyrste av Benevento», gjensto og utstedte en rekke lover som var ment å avvise at Karl den store var Lombardias nye konge; tidligere var kun kongen av Lombardia som hadde utstedt lover. Det synes ikke som Arekis II ga større praktisk støtte for opprøret i Friuli, og det synes som om den geografiske avstanden gjorde ham trygg for frankisk gjengjeldelse.

I 787 var Karl tilbake og rettet sin oppmerksomhet mot Benevento i sørlige Italia. Han beleiret byen Salerno i Benevento, noe som tvang Arekis til å underkastet seg, betalte tributt og utleverte en av sine sønner, Grimoaldus, som gissel og som kom til å vokse opp ved det kongelig hoff i Pavia.<ref>Einhard (1880): [http://www.fordham.edu/halsall/basis/einhard.html ''The Life of Charlemagne''] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/basis/einhard.html |date=20080514190052 }}. Overs. Samuel Epes Turner. Medieval Sourcebook</ref><ref>Ramseyer, Valerie (2006): [https://books.google.no/books?id=i0eb91UdVakC&pg=PA20&lpg=PA20&dq=Charlemagne+%2B+Arechis+II+of+Benevento&source=bl&ots=PnFE1PJgaO&sig=gBSH_DEypRpwBey6uXhFqOJRPRc&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiArNzU_tzZAhXBAewKHTAFAacQ6AEIQTAK#v=onepage&q=Charlemagne%20%2B%20Arechis%20II%20of%20Benevento&f=false ''The Transformation of a Religious Landscape: Medieval Southern Italy, 850–1150''], Cornell University Press, s. 20</ref> Arekis døde i 787, og hans sønn [[Grimoald III av Benevento|Grimoald III]] erklærte Benevento som uavhengig. Grimoald ble angrepet flere ganger av hæren til Karl eller til hans sønner, men uten å oppnå en avgjørende seier.<ref>Hodgkin (1889), s. 85–86.</ref> Til sist mistet Karl den store interesse for rikets ytterpunkt og kom aldri tilbake til sørlige Italia hvor Grimoald greide å holde sitt hertugdømme fri for frankisk overherredømme.<ref>Ramseyer, Valerie (2006): ''The Transformation of a Religious Landscape: Medieval Southern Italy, 850–1150'', s. 21</ref>

=== Barn ===
[[Fil:Karl der Grosse - Pippin der Bucklige.jpg|thumb|Karl den store (venstre) og hans eldste sønn, Pipin med tittelnavnet «pukkelryggen». Kopi fra 900-tallet fra en tapt original fra rundt 830.]]
I løpet av den første fredsepoken av betydelig lengde (780–782), begynte Karl å utnevne sin sønner til posisjoner med autoritet. I 781 gjorde han sine to yngste sønner til konger, kronet av paven, slik at de kunne hevde at styrte på Guds godkjennelse. Den eldste av disse to, [[Pipin av Italia|Karloman]], ble gjort til konge av Italia, mottok jernkronen som hans far hadde båret i 774, og i den samme seremonien ble han omdøpt til [[Pipin av Italia|Pipin]].<ref name="Einhard_lombard"/> Langobardenes jernkrone var fremstilt av gull og edelsteiner, men med jernbånd på innsiden som det ble sagt var smidd fra en nagl fra Kristus’ kors.<ref name="Bauer_376"/> Den yngste av de to, [[Ludvig den fromme|Ludvig]], ble gjort til konge av Aquitaine. Karl beordret både Pipin og Ludvig til å bli oppfostret til skikkene i deres respektive riker, og ga deres regenter en del kontroll over deres besittelser. Han beholdt selv den virkelige makten, selv om hensikten var at de skulle arve deres riker. Han aksepterte ikke ulydighet hos sine sønner: i 792 forviste han sin eldste sønn, [[Pipin pukkelryggen]], til et kloster i Prüm ettersom den unge mannen var involvert i et opprør mot ham. Årsaken kan ha vært at Karl hadde gitt sin Karloman hans navn og det indikerte at faren ikke hadde tro på ham grunnet hans deformasjon i ryggen. Pipin ble kronraket og han døde i 811. Han ble senere et emne for tallrike skjønnlitterære framstillinger.<ref>Henley, Lawrence : [https://www.bard.org/study-guides/pippin-historically-speaking «Pippin: Historically Speaking»], ''Utah Shaekspeare Festival''</ref>

Karl var bestemt på å få sine barn utdannet, inkludert sin døtre, ettersom hans egne foreldre hadde betont viktigheten av lærdom for ham i en tidlig alder.<ref>Gelfand, Dale Evva (2003): [https://books.google.com/books?id=hbnY8GTet_kC ''Charlemagne'']. Infobase Publishing. ISBN 9781438117850, s. 45, 76</ref> Hans barn var også lært ferdigheter i henhold til deres aristokratiske status, blant annet ridning og våpenkunnskap for sin sønner, og broderi, spinning og veving for sine døtre.<ref>Butt, John J. (2002): [https://books.google.com/books?id=bQlJP9O9hKkC ''Daily Life in the Age of Charlemagne''], Greenwood Publishing Group. ISBN 9780313316685, s. 62, 135</ref>

[[Fil:Charlemagne et Louis le Pieux.jpg|left|thumb|Karl den store instruerer sin sønn [[Ludvig den fromme]].]]
Sønnene kjempet mange kriger på vegne av sin far. Karl var hovedsakelig opptatt av bretonerne som han delte grenser med og som hadde gjort opprør ved minst to anledninger, men som med enkelhet hadde blitt slått ned. Han drev også krig mot [[Saksere|sakserne]] ved flere anledninger. I 805 og 806 reiste han inn i Böhmerwald (i dagens [[Böhmen]]) for å konfrontere slaverne som hadde innvandret dit. Han herjet [[Elben]]dalen, tvang tributt fra dem og underkastet dem til frankisk overherredømme. Han var like klar til å kjempe [[Østromerriket|det bysantinske rike]] da det oppsto konflikt etter Karls kroning som keiser og opprør i Venezia, som var underlagt Konstantinopel. Ludvig var gitt ansvaret for Marca Hispanica, grensetraktene mot Spania, og kjempet mot hertugen av Benevento i sørlige Italia ved minst en anledning. Han tok Barcelona i en stor beleiring i 797.

Karl den stores holdning overfor sine døtre har vært emne for akademisk diskusjon. Han holdt dem hjemme hos seg selv og nektet dem å inngå ekteskap, skjønt han hadde gått med på en forlovelse mellom sin eldste datter Rotrude med bysantinske [[Konstantin VI]], men dette ekteskapet ble avlyst.<ref>Runciman, Steven (1978): «The Empress Irene the Athenian» i: Baker, Derek: ''Medieval Women'', Oxford: Ecclesiastical History Society</ref> Karls motstand mot at hans døtre ble gift kan ha hatt sin årsak at han ville forhindre opprettelse av sidegrener av slekten som kunne utfordre hovedgrenen, slik som med tilfellet med [[Tassilo III av Bayern]]. Imidlertid tolererte han deres utenomekteskapelig forhold, belønnet deres samboere og var begeistret for de barnebarn han fikk, selv om de var illegitime. Klager på døtrenes såkalte ville eller uanstendige forhold nektet han å tro på. Etter hans død ble derimot de overlevende døtrene forvist fra hoffet av deres bror, [[Ludvig den fromme|Ludvig]] med tilnavnet «den fromme», og ble sendt av sted til klostre, som var egnet sted for kvinner man ikke vil se eller ikke hadde ektemenn. Minst en av Karls døtre, Bertha, hadde et anerkjent forhold, om ikke et ekteskap, med [[Angilbert]], et medlem av Karls indre krets av rådgivere, og fungerte som hans sekretær og diplomat.<ref>Becher (2005), s. 122.</ref><ref>McKitterick (2008), s. 91.</ref>

=== Kontakt med Konstantinopel ===
==== Keiserinne Irene ====
[[Fil:GoldSolidusIrene797-802Constantinople.jpg|thumb|Solidus i gull med Irenes portrett, 797–802, Konstantinopel.]]
Keiser [[Leo IV (keiser)|Leo IV]] av [[Østromerriket|det østromerske rike]] døde av sykdom i 780 etter kun fem år på tronen i [[Konstantinopel]]. Hans ni år gamle sønn ble keiser som [[Konstantin VI]] og hans mor, [[Irene (bysantinsk keiserinne)|Irene]], som nedstammet fra en gammel slekt i [[Athen]], ble regent for den umyndige gutten. Kalif [[Al-Mahdi]] i [[Abbasidene|Abbasidekalifatet]] betraktet en gutt som keiser og en kvinne som regent som en stor svakhet i Østromerriket og satte i gang et nytt angrep på Anatolia for å utnytte muligheten militært. Han feide de bysantinske forsvarerne til side og presset seg helt fram til [[Bosporos]]stredet og slo leir ved havnebyen [[Üsküdar|Krysopolis]] på motsatt side av Konstantinopel. Det var en ekstrem trussel og svært pinlig for regent Irene, som ble tvunget til å betale ham en enorm sum og en årlig tributt for å få muslimene til å trekke seg tilbake. Kanskje var årsaken for en sterk alliert at hun i 782 sendte to sendebud til Frankerriket og anmodet Karl den store til å forlove en av hans døtre til hennes sønn, den elleve år gamle keiseren.<ref name="Bauer_388">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 388</ref>

Karl den store vurderte antagelig seg selv som likestilt med den østromerske keiser. Han kontrollerte Frankerrikets veldige rike, inkludert nordlige Italia, og hadde dannet et dynasti hvor hans sønn Pepin var kronet til konge av Italia, hans sønn Ludvig den fromme som konge av det frankiske området Aquitaine. Han hadde tatt på seg oppgaven å være pavedømmets beskytter, noe som også gjorde ham til en forsvarer av den kristne tro. Han var uten tvil den mektigste herskeren i [[Vest-Europa]] og en allianse og en dynastisk forening mellom øst og vest ville ikke bare skape en forent front mot den muslimske trusselen, men et åndelig rike i seg selv.<ref name="Bauer_388"/>

Han hadde også mer enn nok døtre å ta av. Gjennom sitt lange liv hadde fire hustruer, minst seks kvinnelige følgesvenner, og rundt tjue barn. Han gikk med på å la sin tredje eldste datter Rotrude til å bli forlovet med Konstantin V. Datteren var åtte år, og forlovelsen var kun i navnet mens barnet ble hos sine foreldre. Teoretisk kunne et bryllup bli holdt så snart Rotrude ble nådde fruktbar alder, noe som på 800-tallet var løst definert. Når Konstantin V ble myndig da han ble seksten år kunne han kreve at den tretten år gamle Rotrude ble sendt til henne.<ref name="Bauer_389">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 389</ref>

Det skjedde ikke da hans mor Irene brøt forlovelsen da hun følte at hennes posisjon var blitt sterkere og ikke lenger trengte en allianse med Frankerriket. Faktisk var Karl den stores voksende makt blitt en økende trussel mot de bysantinske enklavene som var igjen på den italienske halvøy. At forlovelsen ble brutt var en fornærmelse, men Irene i Konstantinopel så ikke på Karl den store som legemliggjøringen av det kristne vesten, i hennes forståelse var det hun som holdt den høyeste gudsforankrete posisjonen i Europa. Etter at hun brøt forlovelsen nektet hun å overlate tronen til sin sønn da han var gammel nok. Hun navnga seg selv ikke lenger som regent, men som keiserinne og i denne autoriteten innkalte hun til det [[andre konsil i Nikea]] i 787 for å tilbakekalle alle ikonfordømmende beslutninger som ble iverksatt av [[Leo III (keiser)|Leo III]] og hans etterfølgere.<ref>[[Theophanes bekjenneren|Theophanes]] (1982): ''Chronicle'', s. 146-147; Challies, Tim (2. februar 2014): [https://www.challies.com/articles/7-councils-the-second-council-of-nicaea/ «7 Councils: The Second Council of Nicaea»], ''Challies''</ref>

For Karl den store var keisertronen i Konstantinopel tom. Irene var en kvinne og hadde ikke et lovlig krav på den. Han fant også hennes støtte for [[Ikon (kristendom)|ikoner]] ikke akseptabelt selv om paven forsikret at ikoner ikke var «gravbilder».<ref name="Bauer_391">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 391</ref>  Karl var ikke overbevist og satte sammen sin egen teologiske komite for å studere resultatet fra Nikea og skrive en gjendrivelse i 790: ''Libri Carolini'' («Karls bøker»).<ref name="Catholic_books">[http://www.newadvent.org/cathen/03371b.htm «Caroline Books (Libri Carolini)»], ''Catholic Encyclopedia''</ref> I Karls øyne var ikke Irene «bare en kvinne og tronraner, men også en avgudsdyrker».<ref name="Bauer_391"/> Det ble sendt til Roma og til pave [[Hadrian I]] (død i 795, etterfulgt av [[Leo III]]) som svarte med ''grandis et verbosa epistola'' (verdig og ordrikt brev),<ref>Gibbon, Edward (2004. ): ''History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', bind 5. Kessinger Publishing. ISBN 1-4191-2419-6, s. 37.</ref> hvor han minnet kongen om at tolv av hans egne biskop hadde deltatt i et romersk kirkemøte foregående til det i  Nikea og hadde godkjent bildenes «cultus» og gjentok argumentene til pave [[Gregor I den store]] om bildenes status.<ref name="Catholic_books"/>

=== Ekspansjon sørover ===
==== Invasjon av al-Andalus ====
[[Fil:Batalla.roncesvalles.jpg|thumb|En framstilling av slaget ved Roncesvalles på 1400-tallet.]]
Oppmuntret av sine erobringer i Italia vendte Karl oppmerksomheten mot sørvest. [[Abd al-Rahman I|Abd ar-Rahman]] var grunnleggeren av et muslimsk dynasti som hersket over den største delen av [[den iberiske halvøy]], det området som muslimene kalte for [[al-Andalus]]. Han var et medlem av [[Umajjadene|Umajjadedynastiet]] i [[Damaskus]]. At Abd al-Rahman hadde erobret [[Córdoba-kalifatet]] hadde ikke blitt godt mottatt av alle muslimene i al-Andalus, og i 778 hadde en gruppe dissenterer i den nordøstlige delen, ledet av [[wāli]] (guvernør) i [[Barcelona]] og [[Girona]], [[Sulayman al-Arabi]], invitert Karl den store om hjelp for å bli kvitt umajjadenes styre. Opprørerne lovet den frankiske kongen at byen [[Zaragoza]], som lå innenfor grensene av emiratet, skulle åpne sine porter og ønske ham velkommen innenfor bymurene slik at Karl den store kunne bruke byen som sin base for videre krigføring i al-Andalus.<ref name="Bauer_376">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 376</ref>

Karl den store marsjerte sørover til Zaragoza med forhåpninger om erobre muslimske Iberia. Da han ankom Zaragoza synes det som om byens guvernør, som fram til da hadde vært alliert med Sulayman og dissenterne, å ha endret seg i synet av den store kristne hæren og nektet å åpne byportene. Frankerne slo leir utenfor, og ble der i ukevis uten at byens porter åpnet seg. Uten en befestet by som defensiv beskyttelse ble han til sist tvunget til å oppgi planene om erobring og trakk seg tilbake over Pyreneene. Karl var rasende og lot sitt sinne gå ut over festningen i [[Pamplona]] da frankerhæren passerte ved å angrip og plyndre den.<ref name="Bauer_376"/> Det var et feilgrep. Pamplona var ikke fullstendig underlagt emiren av Córdoba. Det var isteden kjerneområdet til vaskonene, et folk som hadde vært i Spania før romerne og hadde overlevd i fjellene under den romerske okkupasjonen, under vestgoterne og overlevd ankomsten av araberne. Vaskonene er forstått som forfedrene til [[baskerne]].<ref name="Bauer_376"/>

=== Slaget i Roncevaux-passet ===
De tok hevn over frankernes ødeleggelser da hæren marsjerte over Pyreneene og ved fjellpasset [[Roncevaux]] angrep de baktroppen til den frankiske hæren. De drepte baktroppene og bagasjevognene. Vaskonene eller baskerne var lett bevæpnet, fjellvante og etter angrepet forsvant de i fjellene. Frankerne, som var tynget ned av sine rustninger, var ute av stand til å forfølge dem.<ref name="Bauer_378">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 378</ref> Overfallet var ikke bare ydmykende for Karl, men også et personlig slag da et antall av hans offiserer og venner ble drept. Blant dem var en mann som [[Einhard]] kalte «Roland, herre over bretonske markene», en adelsmann som styrte grensetraktene ved vestkysten ved munningen av [[Loire]]. Det ble fortalt fortellinger om det militært ubetydelige nederlaget inntil disse historiene vokste til et voldsomt slag som viste det frankiske edelmot og kampånd.<ref name="Bauer_378"/> De mange fortellingene ble en del av legendene og ble en fullkommen rollemodell for riddere. Tallrike verker ble skrevet om slaget, som endret og overdrev hendelsene. Slaget i fjellpasset opphøyde den relativt ukjente [[Roland (greve)|Roland]] til en stor frankisk [[helt]], hovedfiguren i ''[[Rolandskvadet]]'', det første franske [[epos]], og videre i ''[[Orlando Furioso]]'', et av de fremste verkene i italiensk litteratur i middelalderen.

I ''Rolandskvadet'' har det baskiske bakholdsangrepet blitt endret til en stor konspirasjon mellom araberne i Zaragoza og en forræder innen frankerhæren. I eposet er det fire hundre arabere som overfalt Karl den stores baktropp, og Roland nektet å blåse i sitt horn etter hjelp før han har utkjempe alle sine krefter. Da han til sist blåste i hornet, rir Karl den store fra fronten og bakover for å hjelpe, men kraften i hornets lur har sprengt skallen på Roland. Karl den store tar hevn over araberne med Guds hjelp.<ref name="Bauer_378"/> I Johannes A. Dales oversettelse: ''«Da keiser Karl har gjeve Gane straff / og svala i hans blod i sin harm, / vert Bramimonda døypt til,kristennamn, / Dagen kverv bort, snart kjem den mørke natt, / i kvelvde koven søv vår konung Karl.»''<ref>Dale, Johs. A., oversetter (1965): ''Rolandskvadet'', Oslo: Det norske samlaget, s. 103</ref> I virkeligheten avsluttet slaget ved Roncevaux de ambisjoner som Karl den store hadde i al-Andalus. Han forsøkte aldri på nytt å lede en hær over Pyreneene.

Den destruktive krigen med Aquitaine, selv om den fikk et tilfredsstillende resultat for frankerne, viste at den frankiske maktstrukturen sør for elven Loire var svak og upålitelig. Skeptisk til et nytt baskisk opprør, synes det som om Karl den store ville begrense makten til [[Lupus II av Gascogne|Lupus II]], hertug av Gascogne, ved å utnevne [[Seguin I av Gascogne|Seguin]] som greve av Bordeaux i 778 og innsette andre frankiske grever i grenseområdene. Den baskiske hertugen synes å ha bidratt betydelig i slaget ved Roncevauxpasset i 778.<ref>Butt, John J. (2002): ''Daily Life in the Age of Charlemagne''. Greenwood, ISBN 978-0-313-31668-5, s. 40–51.</ref> Dette nederlaget styrket Karls beslutning på å styre direkte i sør ved å etablere kongeriket Aquitaine med hans sønn [[Ludvig den fromme]] som underkonge, bygge en maktbase med frankere ved fordele land blant frankiske landeiere og til kirken. Kirken var hans allierte og kristningsprogram ble iverksatt.

Det nye politiske arrangementet for Vasconia ble ikke tatt godt imot av de lokale herrene. [[Adalrik av Gascogne|Adalrik]], muligens en sønn av Lupus II som døde i 778, kontrollerte vestlige Gascogne mens hans bror [[Sancho I av Gascogne|Sancho]] hadde makten i øst. I 788 ledet Adalrik et angrep mot Toulouse og beseiret den frankiske greven der, Chorson, som han tvang til å sverge en ydmykende lojalitetsed for å løslate ham. Karl ble rasende og fjernet Chorson som greve av Toulouse, og utnevnte isteden sin fetter, den trofaste [[Vilhelm av Gellone]]. Han bekjempet og beseiret baskerne i 790, og fikk Adalrik jaget til Spania. Vilhelm av Gellones rykte vokste til legendariske høyder, pave [[Alexander II (pave)|Alexander II]] helgenerklærte ham i 1066 (samme år som [[Vilhelm Erobreren|Vilhelm av Normandie]] med pavens velsignelse angrep England), og en rekke [[Chanson de geste]], «sanger om heltedåder», ble diktet om ham, som med Roland, i de neste århundrene.

=== Kontakt med sarasenere ===
[[Fil:Harun-Charlemagne.jpg|thumb|300px|[[Harun al-Rashid]] mottar en delegasjon fra Karl den store i Bagdad, maleri av Julius Köckert (1864)]]
Erobringen av Italia nord for Roma brakte Karl den store i kontakt med [[sarasenere]] (muslimske pirater) som på denne tiden kontrollerte Middelhavet. Karls eldste sønn, Pipin pukkelryggen, var involvert i forsvaret mot sarasenere i Italia hvor de stadig var en trussel for angrep. Ved en ukjent dato erobret Karl Korsika og Sardinia, og i 799 også [[Balearene]], en øygruppe utenfor Spania. Disse øyene ble jevnlig angrep av sarasenerne fra baser i Nord-Afrika, men grevene av [[Genova]] og [[Toscana]] ledet forsvaret mot dem med store flåter fram mot slutten av Karl den stores styre. Karl hadde faktisk også kontakt med kalifens hoff i [[Bagdad]]. I 797, eller kanskje i 801, sendte kalifen i Bagdad, [[Harun al-Rashid]], en [[asiatisk elefant]] ved navn Abul-Abbas og en klokke.<ref>Heck, Gene W. (2007): [https://books.google.com/books?id=dtAyMXqaozwC&pg=PA172 ''When Worlds Collide: Exploring the Ideological and Political Foundations of the Clash of Civilizations'']. Rowman & Littlefield, ISBN 978-0-7425-5856-4, s. 172–</ref> Elefantens navn og hendelsen er nedtegnet i ''[[Annales regni Francorum]]''<ref>Kurze, Friedrich, red. (1895): ''Annales regni Francorum (741–829) qui dicuntur Annales Laurissenses maiores et Einhardi''. Post editionem G. H. Pertzii. Scriptores rerum germanicarum in usum scholarum. '''6'''. Hannover, s. 116</ref> og er også nevnt i [[Einhard]]s  ''Vita Karoli Magni''.<ref>Thorpe, Lewis, overs. (1969): ''Einhard and Notker the Stammerer: Two lives of Charlemagne'' (7. utg.), Penguin Classics, ISBN 0-14-044213-8, s. 70</ref>

=== Krig mot maurerne ===
Karl den store frankisk autoritet over Pyreneene ved å underkaste de sørvestlige grensetraktene til Toulouse fra 790 og etablerte vasallområder i sørlige Pyreneene, et område som kom til å utgjøre Marca Hispanica, og fungerte som en buffersone mot muslimske angrep. I Spania fortsatte kampen mot maurerne uforminsket gjennom hele den siste halvdelen av Karls styre. Ludvig den fromme hadde ansvaret for grensen mot Spania. I 785 erobret hans hær [[Girona]] i nordlige Catalonia og ekspanderte frankisk kontroll inn i katalansk kystområde for resten av Karls styre (og området forble nominelt frankisk fram til [[Traktaten i Corbeil (1258)|traktaten i Corbeil]] i 1258). De muslimske høvdingene i nordøstlige al-Andalus gjorde stadig opprør mot Cordovas autoritet og henvendte seg ofte til Frankerriket for støtte. Den frankiske grensen ble gradvis utvidet fram til 795 da [[Girona]], [[Cardona]], Ausona og Urgell var forent under [[Marca Hispanica]] innenfor det gamle hertugdømmet [[Septimania]].Ludvig marsjerte hele hæren sin over Pyreneene og beleiret

I 797 falt [[Barcelona]], den største byen i regionen, til frankerne da Zeid, dens guvernør, gjorde opprør mot Cordova, men feilet, noe som førte til at frankerne overtok kontrollene. Umajjadene gjenerobret byen i 799, men Barcelona i to år, overvinteret der fra 800 til 801, til byen overga seg. Frankerne fortsatte presse seg framover. De erobret Tarragona i 809 og Tortosa i 811. Den siste erobringen brakte dem fram til munningen av elven Ebro og ga dem tilgang til å angripe Valencia, noe som alarmerte emir [[Al-Hakam I]] til å anerkjenne deres erobringer i 813.<ref>Reilly, Bernard F. (1993): [https://books.google.no/books?id=NdJjn1HpSy4C&pg=PA78&lpg=PA78&dq=Al-Hakam+I+%2B+franks+%2B+813&source=bl&ots=U7dX0zuhxp&sig=PShVDiwDdD4FstbJX2J5mnx-boM&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwiz8_GUhPjZAhVKOpoKHbj4BzcQ6AEITzAD#v=onepage&q&f=false ''The Medieval Spains''], Cambridge University Press, s. 78</ref><ref>El-Hajji, Abdurrahman A. (1967): [http://irigs.iiu.edu.pk:64447/gsdl/collect/islamics/index/assoc/HASH03fb/b0a5ce12.dir/doc.pdf Andalusian Diplomatic Relations with the Franks during the Umayyad Period] {{Wayback|url=http://irigs.iiu.edu.pk:64447/gsdl/collect/islamics/index/assoc/HASH03fb/b0a5ce12.dir/doc.pdf |date=20180401075749 }} (PDF), ''Islamic Studies'' '''6'''(1)</ref>

=== Ekspansjon nordøst ===
==== Krig mot sakserne ====
[[Fil:Frankerriket_481_til_814-nor.svg|thumb|450px|Kart som viser Karl den stores utvidelser (områder i lysegrønt) av det frankiske rike.]]
Karl den store var opptatt bort imot konstant i krigføring gjennom hele sitt styre,<ref>France, John (2002): «The Composition and Raising of the Armies of Charlemagne» i: ''Journal of Medieval Military History'', red. B. Bachrach, s. 63–65</ref> ofte ved å lede sine elitestyrker, ''scara'',<ref>En ''scara'' er en enhet med soldater, antagelig kavaleri, karolingisk tid. Begrepet (flertall: ''scarae'') er en latinisert form av et gammeltysk ord i betydningen «gruppe». Jf. Bachrach, Bernard S. (2001.): ''Early Carolingian Warfare: Prelude to Empire''. University of Pennsylvania Press</ref> og bar da sitt legendariske sverd [[Joyeuse]]. I krigen mot sakserne, som strakte seg over tretti år og atten slag, erobret han saksernes land ([[Gamle Sachsen]]) og underkastet landet kristendommen. De germanske sakserne var adskilt i fire stammer i fire regioner. Nærmest [[Austrasia]] var [[Westfalen]] («Vestfold») og lengst unna var [[Ostfalen]] («Østfold»). Mellom disse to områdene lå [[Engern]] og nord for disse tre, ved foten av halvøya [[Jylland]], var området [[Nordalbingien]] («Nord for elven [[Elben]].

Etter at Karl den store ble enehersker over Frankerriket etter sin brors død begynte han å tenke på å utvide sitt rike. I 772, før han begynte å tenke på Italia og Desiderius, var hans oppmerksomhet rettet mot nord, mot sakernes land, på motsatt side av elven [[Rhinen]].<ref name="Bauer_376"/> Landområdene rundt og langs Rhinen var rikt og sakserne var ikke forent. Hans første krigføring mot sakserne kom i 773 da Karl tvang folket i Engern til å underkaste seg, og samtidig fikk han hogd ned en hellig pilar kalt [[Irminsul]] i nærheten av [[Paderborn]] i [[Teutoburger Wald|Teutoburgerskogen]]. For sakserne representerte denne tresøylen det hellige tre som støttet himmelhvelvingen og aktet å vise dem at han, den gudsutnevnte kristne konge, ville dominere både dem og deres foraktelige guder. Men ødeleggelsen av Irminsul kom til å forfølge ham for om sakserne ikke var politisk forente eller sterke nok til å overvinne ham, delte de felles religiøse oppfatninger som fungerte som drivkraft i en motstandskamp sok kom til å vare i tiår framover.<ref name="Bauer_376"/>

Krigen ble avsluttet raskt grunnet at han måtte forflytte seg til Italia, hans første militære kampanje der. Han var tilbake i 775, marsjerte gjennom Westfalen og erobret den saksiske festningen ved Sigiburg. Deretter krysset han inn i Engern og beseiret sakserne på nytt. Til sist invaderte han Ostfalen hvor han møtte og beseiret en saksisk hær. Han tvang deres leder til å ta imot en kristen dåp. Han dro tilbake gjennom Westfalen, etterlot seg soldater ved Sigiburg og Eresburg som begge hadde vært viktige saksiske bastioner- Han kontrollerte da Saksen med unntak av Nordalbingien, men den saksiske motstanden var ikke over.

Som følge av at han underkastet hertugdømmet Spoleto i Italia kunne Karl den store komme raskt tilbake til Saksen i 776 etter at et opprør hadde ødelagt hans festning ved Eresburg. Sakserne ble igjen beseiret, men deres høvding, Widukind, klarte rømme nordover til Danmark. I henhold til ''[[Annales regni Francorum]]'' var han hos den danske kongen Sigfred (muligens egentlig [[Sigurd Ring]]). Karl bygde en ny leir ved [[Karlstadt]]. I 777 innkalte han alle saksere til rådsforsamling ved Paderborn for at landet skulle bli helt og holdent underlagt Frankerriket. Mange saksere ble samtidig døpt som kristne.

Sommeren 779 invaderte han Saksen på nytt og gjenerobret Ostfalen, Engern og Westfalen. Ved et rådsmøte i nærheten av [[Kreis Lippe|Lippe]] delte han landet inn i misjonsdistrikter og sto selv tilstede ved flere massedåper i 780 for tvinge sakserne til å bli kristne. Han dro deretter tilbake til Italia og for første gang gjorde ikke sakserne øyeblikkelig opprør. Området var fredelig fra 780 og til 782.

[[Fil:Charlemagne, empereur d'Occident, reçoit la soumission de Wittekind, 785, por Ary Scheffer.jpg|thumb|Karl den store mottar den saksiske motstandslederen Widukinds underkastelse ved [[Paderborn]] i 785, maleri av [[Ary Scheffer]], 1835.]]
Karl den store kom tilbake til Saksen i 782 og etablerte et gjeldende lovverk og utnevnte grever, både saksere og frankere. Lovene var harde på religiøse spørsmål; eksempelvis foreskrev ''Capitulatio de partibus Saxoniae'' dødsstraff til saksiske ikke-kristne som nektet å konvertere til kristendommen: «enhver udøpt sakser som skjuler seg blant sitt folk og nekter å søke dåpen, men heller velger å forbli en hedning skal dø.» En sakser som stjal fra kirken eller utøvde vold mot en prest, eller fordrev gamle saksiske ritualer framfor kristne, eller ikke overholdt [[faste]]n, skulle også dø.<ref name="Bauer_389"/> Disse truslene ble ikke godt mottatt og førte til fornyet konflikt. Karls rådgiver Alcuin talte imot disse dødsstraffene: «Demp litt på truslene, og ikke tving dem ved offentlig tvang før troen har gjennomgående vokst i deres hjerter.»<ref name="Bauer_390">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 390</ref> Kongen lot seg formidle og trakk dødsstraffene tilbake, men det endret ikke hans følelse av religiøs plikt til omvende hedningene til den rette tro.<ref name="Bauer_390"/>

Det samme året, om høsten, kom Widukind tilbake nordfra og ledet et nytt opprør. Han allierte seg med friserne i kystregionen mot [[Nordsjøen]]. Som reaksjon på dette beordret Karl den store massehenrettelser av 4 500 saksiske fanger i [[Verden (Aller)|Verden]] i Nedre Saksen ([[Niedersachsen]]). Dette er kjent som [[massakren i Verden]] (''Verdener Blutgericht'').<ref>[https://www1.wdr.de/archiv/karlsjahr/karlsjahr116.html «Das Blutgericht von Karl dem Großen»], ''WDR''</ref> Drapene utløste tre år med fornyet krigføring (783–785). I løpet av denne krigen ble [[Frisere|friserne]] endelig underkastet og en stor del av deres skip ble brent. Krigen endte med at Widukind også underkastet seg og aksepterte å bli døpt i bytte med fredsavtale.

Deretter holdt sakserne fred i sju år, men misnøyen var åpenbar underliggende. I 792 gjorde Westfalen opprør på nytt. Ostfalen og Nordalbingien fulgte dem i 796, men ankomsten av Karl den store, alliert med kristne saksere og slavere, knuste det nye opprøret. Det siste opprøret skjedde i 804, mer enn tretti år etter Karl den stores første krigskampanje mot dem, men også dette feilet. I henhold til Einhard:

:«Krigen som hadde vart i så mange år var til sist avsluttet ved at de godtok de betingelser som ble tilbudt av kongen, hvilket var forsakelse av deres nasjonale religiøse skikker og dyrkelser av djevler, godta sakramentene til den kristne tro og religion, og forening med frankerne for utgjøre ett folk.»<ref>Einhard; Turner, Samuel Epes, overs. (1880): [http://people.bu.edu/dklepper/RN307/einhard.html ''The Life of Charlemagne''] {{Wayback|url=http://people.bu.edu/dklepper/RN307/einhard.html |date=20180325222616 }} (utdrag), New York: Harper & Brothers ([https://sourcebooks.fordham.edu/halsall/basis/einhard.asp full tekst])</ref><ref>Perry, Marvin (2013): [https://books.google.no/books?id=sm_lwF3mjSIC&pg=PA211&lpg=PA211&dq=The+war+that+had+lasted+so+many+years+was+at+length+ended+by+their+acceding+to+the+terms+offered+by+the+King;+which+were+renunciation+of+their+national+religious+customs+and+the+worship+of+devils,+acceptance+of+the+sacraments+of+the+Christian+faith+and+religion,+and+union+with+the+Franks+to+form+one+people.&source=bl&ots=bsCmvDJ4o0&sig=Mff-yKKtKk7GsZKs5Mz_x0oxyhU&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwiJi7L6oPjZAhXBKJoKHRZVClYQ6AEINTAB#v=onepage&q=The%20war%20that%20had%20lasted%20so%20many%20years%20was%20at%20length%20ended%20by%20their%20acceding%20to%20the%20terms%20offered%20by%20the%20King%3B%20which%20were%20renunciation%20of%20their%20national%20religious%20customs%20and%20the%20worship%20of%20devils%2C%20acceptance%20of%20the%20sacraments%20of%20the%20Christian%20faith%20and%20religion%2C%20and%20union%20with%20the%20Franks%20to%20form%20one%20people.&f=false ''Sources of the Western Tradition], '''1''', Cengage Learning, s. 210-211</ref>

==== Underkastelse av Bayern ====
[[Fil:Charlemagne Agostino Cornacchini Vatican 2.jpg|thumb|Rytterstatue av Karl den store, framstilt som en romersk keiser, av [[Agostino Cornacchini]] (1725), [[Peterskirken]], Roma.]]
Ved 774 hadde Karl den store invadert [[det langobardiske kongerike]] i nordlige Italia, og senere annektert langobardiske områdene og selv tatt dets kongekrone, og satte pavens [[Kirkestaten|kirkestat]] under frankisk beskyttelse. Hertugdømmet Spoleto sørøst for Roma ble erobret i 774 mens de sentrale og vestlige delene av Europa ble hertugdømmet Bayern absorbert, og bayersk politikk fortsatte å etablere vasaller i grenseområdene blant slaviske serbere og tsjekkere. Den gjenværende makten som konfronterte frankerne i øst var [[Kaukasiske avarer|avarere]], et folk opprinnelig lengre øst. Karl den store fortsatte å ekspandere østover og underla seg områder som i dag er kjent som [[Böhmen]], [[Mähren]], [[Østerrike]] og [[Kroatia]].

I 789 kom Karl den store til [[Bayern]]. Han hevdet at [[Tassilo III av Bayern|Tassilo III]], hertug av Bayern, var en uegnet og uskikket hersker da han hadde brutt sin ed og således var en opprørsk vasall. Anklagene var overdrevet, men Tassilo ble uansett avsatt og plassert i forvaring i [[Jumiègesklosteret|klosteret i Jumièges]].<ref>Goldberg, Eric Joseph (2006): [https://books.google.com/books?id=oyiTg0wgl58C&pg=PA48 ''Struggle for Empire: Kingship and Conflict Under Louis the German, 817–876''], Cornell University Press, ISBN 0-8014-3890-X, s. 48–.</ref> I 794 ble Tassilo tvunget til frasi seg alle krav og rettigheter til Bayern for seg selv og sin slekt ved kirkemøtet i Frankfurt; han overførte formelt alle rettigheter han hadde til den frankiske kongen.<ref>Collins, Roger (1998): [https://books.google.com/books?id=05IVoPSfb48C&pg=PA87 ''Charlemagne''], University of Toronto Press, ISBN 978-0-8020-8218-3, s. 87–</ref> Som kongen hadde gjort med [[Sachsen]], ble Bayern inndelt i franske grevskap.

==== Krig mot avarene ====
I 788 invaderte [[avarer]]e [[Bayern]] og [[Friuli]] (i nordøstlige Italia). Avarene var et [[Nomade|nomadisk]] asiatisk folk som hadde bosatt seg hva som er dagens [[Ungarn]]. Einhard kalte dem for [[hunere]], noe som ikke var riktig. Karl den store var opptatt med andre hendelser, men i 790 marsjerte han ned [[Donau]] med hæren og herjet avarenes områder helt til [[Győr]]. En langobardisk hær ledet av Pepin marsjerte inn i dalen til elven [[Drava]] (en bielv til Donau) og herjet i [[Pannonia]]. Krigføringen endte med sakserne gjorde opprør igjen i 792.

I de neste to årene var Karl den store opptatt av å slå ned saksernes opprør. Pepin og hertug [[Erik av Friuli]] fortsatt imidlertid kampen mot avarene. De angrep avarenes ringformede borger. Deres store ringborg, som var deres hovedstad, ble erobret to ganger.<ref>Susan Tomory, Susan: [http://tomoryzsuzsa.weebly.com/the-avars.html «The Avars»] {{Wayback|url=http://tomoryzsuzsa.weebly.com/the-avars.html |date=20180401144408 }}, ''Tomory Zsuzsa''</ref> Krigsbyttet ble sendt til Karl den store i hans hovedstad i Aachen, og fordelt blant hans tilhengere og til utenlandske herskere, inkludert til den [[Angelsaksere|angelsaksiske]] kongen [[Offa av Mercia]], som diplomatiske gaver.<ref>Abernethy, Susan (18. april 2014): [https://thefreelancehistorywriter.com/2014/04/18/offa-anglo-saxon-king-of-mercia/ «Offa, Anglo-Saxon King of Mercia»], ''The Freelance History Writer''</ref> Etter en stund mistet de avariske ''tuduner'' (høvdinger) lysten til fortsatt krigføring og reiste til Aachen for å underkaste seg den frankiske kongen og bli hans vasaller. Karl den store godtok deres underkastelse, lot dem kristne og sendte en av høvdingene, døpt som Abraham, tilbake med den gamle asiatiske tittelen ''[[khagan]]'' (keiser). Abraham klarte å disiplinere sine folk, men i 800 angrep [[Det første bulgarske riket|bulgarerne]] under khan [[Krum av Bulgaria|Krum]] levningene av den avariske staten.<ref>[http://bnr.bg/en/post/100398780/khan-krum-victorious-ruler-and-lawmaker «Khan Krum – victorious ruler and lawmaker»], BNR 17. april 2014</ref>

Mange avarere ble underlagt bulgarerne. I 803 sendte Karl den store en bayersk hær inn i Pannonia som beseiret og avsluttet den avariske sammenslutning.<ref>Bachrach, Bernard S.; Clifford J. Rogers; Kelly DeVries (November 2002): [https://books.google.com/books?id=0E-LTZ2n_2EC ''Journal of Medieval Military History''], Boydell Press. ISBN 978-0-85115-909-6.</ref> I november det samme året dro Karl den store til [[Regensburg]] hvor avarlederne anerkjente ham som deres overherre og i 805 ba avarenes høvding i Aachen om tillatelse for å bosette sitt folk sørøst for Wien. Området [[Transdanubia]] (i dagens Ungarn) ble en del av det frankiske rike. ''Annales Fuldenses'' nevner de første angrep av [[madjarer]]ne inn i Pannonia i 894, og det ble okkupert i 900. Etter 1000 ble området en del av [[kongedømmet Ungarn]].<ref>Leyser, Karl (1982): [https://books.google.no/books?id=RkPbnN7LkKYC&pg=PA46&lpg=PA46&dq=900+Pannonia+was+occupied+by+the+Magyars&source=bl&ots=QYI-cfQTEx&sig=WKuBY0A8MfY1OXy03C6U55GLe60&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjSoZqRvvnZAhUCEJoKHf03CCQQ6AEIWDAG#v=onepage&q=900%20Pannonia%20was%20occupied%20by%20the%20Magyars&f=false ''Medieval German and Its Neighbours, 900-1250''], A&C Black, s. 46</ref>

==== Krig mot nordøstlige slavere ====
I 789 bestemte Karl den store å reagere mot sine ny hedenske naboer, slaverne, og marsjerte med hær bestående av krigere fra Saksen og Austrasia. Han krysset Elben inn i [[Obotrittere|obotritternes]] område i det som nå er nordøstlige Tyskland (Mecklenburg og Holstein). Slaverne underkastet seg umiddelbart, ledet av deres høvding Witzin. Deretter aksepterte han underkastelsen til veletierne under Dragovit og krevde gisler. Begge var [[Vestslavere|vestslaviske folk]]. Han krevde også tillatelse til å sende misjonærer uskadde inn i denne hedenske regionen. Den store hæren marsjerte fram til kysten av Østersjøen før den snudde og marsjerte mot [[Rhinen]] med stort krigsbytte.

Slaverne ble lojale allierte. I 795, da sakserne brøt freden, deltok både obotritterne og veletierne med deres nye overherre i krigen mot sakserne. Witzin ble drept i krigshandlingene og Karl den store hevnet ham ved å herje og plyndre Ostfalen ved Elben. Witzins etterfølger, Thrasuco, beseiret sakserne i [[slaget ved Bornhöved]] i [[798]], i henhold til ''Annales Laurissenses'' (et annet navn enn ''[[Annales regni Francorum]]''.<ref>Pertz, G.H., red. (1826): ''Annales Laurissenses'' a.798 MGH SS I: ''Annales et chronica aevi Carolini'', Hannover, s. 184.</ref> Han ledet sine menn til erobringen av Nordalbingia og overleverte deres ledere til Karl den store og mottok rike gaver for innsatsen. Obotritterne forble lojale fram til Karl den stores død. Sakserne i Nordalbingia ble massakrert eller deportert. Deres områder i Holstein ble tynt befolket og obotritterne flyttet inn. Grensen mellom Danmark og Frankerriket ble etablert ved elven [[Eider]] i 810, en grense som varte nesten uten brudd i de neste tusen år.<ref>Galster, Georg: [https://www.danskmoent.dk/galster/galsfrem.htm «Fremmed indflydelse på Danmarks møntvæsen i middelalderen»], ''Dansk Mønt''</ref>

==== Krig mot sørøstlige slavere ====
[[Fil:Europe in 814, Charlemagne, Krum, Nicephorus I.png|right|thumb|300px|Europa rundt 814.]]
Da Karl den store underla seg det meste av Sentral-Europa, kom Frankerriket direkte i kontakt med avarere og slavere i sørøst.<ref name="Bruce">Bruce Ross, James (April 1945): [https://www.jstor.org/stable/2854596 «Two Neglected Paladins of Charlemagne: Erich of Friuli and Gerold of Bavaria»] i: ''Speculum'', '''20''' (2), Medieval Academy of America, JSTOR 2854596, s. 212–235.</ref> De fleste av frankernes sørøstlige naboer var kroater som var bosatt i nedre [[Pannonia]] og [[Dalmatia]]. I krigen mot avarene krevde frankerne at kroatene bidro.<ref>Sinor, Denis (1990): [https://books.google.com/books?id=ST6TRNuWmHsC&pg=PA219 ''The Cambridge History of Early Inner Asia''], New York: Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-24304-9, s. 219.</ref> I løpet av 790-tallet vant Karl den store en stor seier over dem i 796.<ref name="Fine">Fine, John Van Antwerp (1991): [https://books.google.com/books?id=Y0NBxG9Id58C&pg=PA242 ''The early medieval Balkans: a critical survey from the sixth to the late twelfth century''], University of Michigan Press, ISBN 978-0-472-08149-3, s. 78.</ref> Den pannoniariske kroaten hærføreren Vojnomir var i frankisk tjeneste og frankerne gjorde seg til overherrer av kroatene i nordlige Dalmatia, Slavonia og Pannonia.<ref name="Fine"/>

Den frankiske hærføreren Erik av Friuli ønsket å utvide sitt herredømme ved å erobre [[Hrvatsko primorje]], Det kroatiske kystlandskapet, som lå sør for Trieste og nord for Dalmatia. I løpet av denne tiden ble kroatiske Dalmatia styrt av hertug [[Višeslav av Kroatia|Višeslav]]. I slaget ved Trsat hvor Erik forsøkte å erobre festningen i Trsat, angrep han den, men ble slått tilbake og hans soldater tok flukten fra sine posisjoner. De ble deretter omringet av styrkene til Višeslav i et bakholdsangrep.<ref>Tomac, Petar (1959): ''Vojna istorija'', Beograd: Vojnoizdavački zavod JNA. LCCN [https://lccn.loc.gov/60039538 60039538]. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/21319446 21319446], s. 304</ref> Blant de som ble drept var Erik og det var et stort nederlag for Frankerriket.<ref name="Bruce"/><ref name="Klaić">Klaić, Vjekoslav (1988): [https://books.google.com/books?id=WohQvgAACAAJ ''Povijest Hrvata: od najstarijih vremena do svršetka XIX stoljeća. Treće doba: vladanje kraljeva iz raznih porodica (1301–1526). Knj. 2''], Zagreb: Nakladni zavod Matice Hrvatske, ISBN 978-86-401-0051-9, s. 63–64</ref><ref>Turner, Samuel Epes (1880): [http://www.fordham.edu/halsall/basis/einhard.html ''Einhard: The Life of Charlemagne (Vita Karoli Magni)''] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/basis/einhard.html |date=20080514190052 }}, New York: Harper & Brothers.</ref> En av de lærde ved det frankiske hoffet, [[Paulinus II av Aquileia]], forbannet det land hvor helten ble drept, og skrev ''Carmen de regula fidei'', en [[elegi]] for hans død.<ref>Klaić, Vjekoslav (1985): ''Povijest Hrvata: Knjiga Prva'', Zagreb: Nakladni zavod Matice hrvatske. ISBN 9788640100519, s. 63–64</ref>

Karl den store vendte også sin oppmerksomhet mot slaverne i vest for avarernes område, i [[Karantania]] og [[Krain]]. Disse folkene ble underkastet av langobardene og bayrerne, men ble aldri fullstendig underlagt Frankerriket.

==== Danske angrep ====
Etter erobringen av Nordalbingia kom den frankiske grensen i direkte kontakt med Skandinavia, særskilt Danmark. De hedenske danene, «et folk bort imot ukjente for hans forfedre, men bestemt for å bli altfor velkjente for hans sønner», slik Charles Oman beskrev dem og henviser til de kommende danske [[viking]]angrepene i de nest to til tre århundrene. Danene på sin side hadde hørt mange skremmende fortellinger fra Widukind og hans allierte som måtte søke tilflukt fra frankernes undertrykkelse og tvangskristning, og det raseri som den rasende kristne kongen kunne rette mot sine ikke-kristne naboer.

I 808 utvidet danenes konge [[Gudrød Sigfredsson Veidekonge]] sitt [[Danevirke]] over langtangen til [[Sydslesvig|Slesvig]]. Dette forsvarsverket som strakte seg 30&nbsp;km fra vestre [[Jylland]] til handelssenteret [[Hedeby]] i øst, det senere [[Slesvig (by)|Slesvig]] ved [[Slien]]. Anlegget dekket et område som i dag er en del av den tyske delstaten [[Schleswig-Holstein]].<ref>[https://web.archive.org/web/20151120071322/http://www.graenseforeningen.dk/leksikon/d/all/4216 «Danevirke»], ''Grænseforeningen''</ref> Ifølge skriftlige kilder ble arbeidet på Danevirke igangsatt ettersom danekongen fryktet en frankisk invasjon. Danevirket beskyttet Danmark og ga Gudrød og uavhengige danske høvdinger anledningen til å angripe Frisland og Flandern via sjøveien med vikingangrep. Han angrep også [[obotrittere]] i nordøstlige [[Tyskland]] i det området som i dag heter [[Mecklenburg]] og [[Holstein]] og de frankiske allierte [[veletiere]] øst for obotrittere i det området som i dag er østlige Mecklenburg, [[Vorpommern]] og nordlige [[Brandenburg]].

Gudrød invaderte Friesland, spøkte om å besøke Aachen, men ble myrdet før han kunne gjøre noe mer, enten av en frankisk morder eller av en av sine egne menn. Han ble etterfulgt av sin nevø [[Hemming av Danmark|Hemming]] som inngikk en avtale med Karl den store i slutten av 811, Heiligentraktaten, som fastslo at grensen mellom Danmark og [[Frankerriket]] skulle gå ved [[Ejderen]].<ref>Sawyer, Peter (2002–2005): [http://denstoredanske.dk/Danmarkshistorien/Da_Danmark_blev_Danmark/Den_f%C3%B8rste_vikingetid/Frankerne_og_det_danske_kongerige/Frankerne_griber_ind «Frankerne griber ind»], ''Gyldendals og Politikens Danmarkshistorie''</ref>

=== Keiserrike ===
==== Kroning ====
[[Fil:Friedrich Kaulbach - Krönung Karls des Großen.jpg|thumb|300px|Kroningen av Karl den store som keiser, maleri av [[Friedrich Kaulbach]], 1861.]]
[[Leo III]] ble ny pave i 795 etter [[Hadrian I]]. Han ble valgt den samme dagen hans forgjenger ble gravlagt og innsatt dagen etter. Han sendte Romas fane til Karl den store for å vise at han betraktet frankerkongen som beskytter av [[den hellige stol]].<ref name="Catholic_Leo">Mann, Horace (1910): [http://www.newadvent.org/cathen/09157b.htm «Pope St. Leo III»], ''The Catholic Encyclopedia'', '''9'''. New York: Robert Appleton Company</ref> Han mottok kongens gratulasjoner og rikholdige gaver fra kongens krigsbytte fra avarerne. Leo var ikke uten motstandere som ønsket en annen pave. Enten for at han «ikke var en aristokrat eller for at han var uærlig og umoralsk pave, men ingen bevis for de siste anklagene har overlevd, slik at det er vanskelig å spore røttene til fiendskapet.»<ref name="Bauer_391"/> Uansett årsak vokste dette fiendskapet til han i 799 ble overfalt av en gruppe bevæpnede fiender mens han var midt i en hellig prosesjon og forsøkte å gjøre ham uegnet som pave ved å stikke ut øyene hans og skjære av ham tungen, men Leo klarte å komme seg unna med øyene og tungen intakt, om enn skadet og blødende.<ref name="Bauer_391"/> Senere propaganda hevdet at han fikk på mirakuløst vis øynene og tungen tilbake, noe som ble begynnelsen for å erklære ham som helgen, selv om kildene i virkeligheten bare taler om forsøk på fjerne dem. Hans minnedag den [[12. juni]] ble siden sløyfet.<ref>[http://www.katolsk.no/biografier/historisk/leo3 «Den hellige pave Leo III ( - 816)»], ''Katolsk.no''</ref> Leo III flyktet ut av Italia og kom seg i sikkerhet hos Karl den store i [[Paderborn]] og anmodet om hjelp for å fordrevet sine fiender ut av Roma. Da Leo ble pave i 795 hadde Karl den store lovet å forsvare ham. «Min oppgave, støttet av guddommelig nåde, er overalt å forsvare Kristi kirke,» hadde han skrevet til paven, men hadde neppe tenkt at kampen skulle stå i Roma, og det var også problematisk at hans frankiske myndighetspersoner mente at anklagene mot paven var sanne.<ref>Wallace-Hadrill, J.M. (2001): ''The Frankish Church (Oxford History of the Christian Church)'', OUP Oxford, s. 186</ref><ref name="Bauer_393">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 393</ref> Men om paven var skyldig eller ikke var ikke det viktigste. Om paven var Guds talerør kunne ikke pavens trone bli utfordret og vunnet med makt og vold. For å beskytte den måtte frankerkongen selv utøve makt.<ref name="Bauer_393"/>

På råd fra sin lærde rådgiver [[Alcuin]] reiste Karl den store til Roma i november 800 som Guds eneste gjenværende representant som hadde makt til å rette det gale. Pave Leo III ble sendt til Roma først med en væpnet vaktstyrke og frankerkongen fulgte etter med sin hær. Den 23. desember la Leo III hånden på Bibelen i Peterskirken, og i nærvær av de tilstedeværende sverget han på sin uskyld for alt hva han ble anklaget for. Med Karl den store og hans soldater rett ved var denne enden effektiv.<ref name="Bauer_393"/> Ved julemessen den 25. desember knelte Karl for å be foran alteret, og da han var i ferd med å reise seg, kom Leo III fram for ham og plasserte en gullkrone på hans hode. Publikum, som hadde blitt rettledet på forhånd, ropte: «Langt liv og seier til Karl, den mest fromme [[Augustus (tittel)|Augustus]], den store, fredselskende keiser, kronet av Gud!» Han hadde ikke bare blitt kronet som ''Imperator Romanorum'' («Romernes keiser»), men som ''Imperator et Augustus'', to titler som tilhørte antikkens keiserne av Roma.<ref name="Bauer_393"/> Titler som i synet til det bysantinske hoffet hadde for lenge siden blitt overført til Konstantinopel. Ved kroningen hadde pave Leo III effektivt opphevet legitimitet til keiserinne [[Irene (bysantinsk keiserinne)|Irene av Konstantinopel]].

Den offisielle beskrivelsen av hendelsen, skrevet etterpå av en frankisk klerk, mente at «Da det i landet til grekerne [Konstantinopel] ikke lenger var en keiser og da den keiserlige makt ble utøvet av en kvinne, synes det for pave Leo selv og ... til hele det kristne folk at det var passende å gi tittelen som keiser til frankernes konge, Karl.»<ref name="Bauer_394">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 394</ref> Karls kroning som keiser, selv om den hadde til hensikt å representere fortsettelsen av den ubrutte linje av keisere fra [[Augustus]] og til [[Konstantin VI]] og fikk den effekt at den satte opp to adskilte og ofte motstridende riker og to adskilte krav på keiserlig autoritet. I århundrene som kom ville keiserne i både vest og i øst gjøre motstridende krav på overherredømme på de to rikene samlet. For Karl den store var kroningen den formelle anerkjennelsen av den autoritet som han allerede hadde krevd for en tid: autoriteten å være beskytteren av troen, garantist for sivilisasjon mot barbari og hedenskap, og den høyeste sivile makt i kristne verden.<ref name="Bauer_394"/> I Konstantinopel ble kroningen hånet som meningsløs, men keiserinne Irene var ikke i en god posisjon for å forsvare seg selv som den sanne beskytter av troen. Hennes styre hadde vært «kaotisk, morderisk og ineffektiv.»<ref name="Bauer_394"/> I 802 ledet hennes finansminister et statskupp og stengte henne inne i et kloster mens han selv ble kronet som keiser [[Nikeforos I]]. Året etter tok han kontakt med Karl den store via ambassadører og foreslo en avtale. De to ble enige om Pax Nicephori som beskyttet byen Venezia og dens viktige havn, fortsatt tro mot Konstantinopel, mot frankisk okkupasjon. Som motytelse fikk Karl en sjenerøs årlig utbetaling. Avtalen gjorde det klart at den var inngått mellom likemenn, men Nikeforos signerte den som keiser og nektet å kalle Karl for det samme.<ref name="Bauer_394"/>

==== Debatt ====
[[Fil:Aachener Dom BW 2016-07-09 13-49-15.jpg|thumb|Karl den stores trone og deretter for påfølgende tyske konger i [[Aachenkatedralen]].]]

[[Einhard]] hevdet at Karl den store var uvitende om pavens hensikt og ikke ønsket en kroning:

{{sitat|Han hadde først en slik motvilje at han erklærte at han ville ikke ha satt fot i kirken den dagen de [keiserlige titlene] ble kreert, skønt det var en stor høytidsdag, om han hadde forutsett pavens hensikt.<ref>Einhard: ''Life of Charlemagne'', 28.</ref>}}

En rekke moderne forskere<ref>Tierney, Brian (1964): ''The Crisis of the Church and State 1050–1300''. University of Toronto Press, s. 17.</ref> har imidlertid forslått at Karl den store var absolutt innforstått med kroningen; han ville ikke ha oversettet den juvelbesatte kronen ventende på alteret da han kom for å be, noe samtidige kilder bekrefter.<ref>Meek, Harry: [https://www.academia.edu/6266377/Charlemagnes_Imperial_Coronation_The_Enigma_of_Sources_and_Use_to_Historians «Charlemagne's Imperial Coronation: The Enigma of Sources and Use to Historians»], ''Academia.edu''</ref> Det akademiske spørsmålet er hvorfor paven ga Karl den store tittelen som keiser og hvorfor Karl godtok den.

Forskeren Roger Collins mener «at motivasjonen bak godkjennelsen av keisertittelen var en romantisk og antikvarisk interesse i å gjenopplive Romerriket er meget usannsynlig.»<ref>Collins (1987), s. 147.</ref> En slik romantisk forestilling ville ikke ha vært tiltrekkende for verken frankere eller katolikker ved slutten av 800-tallet da begge så på den antikken arven fra Romerriket med mistro. Frankerne var stolte over å ha «kjempet mot og kastet fra deres skuldre det tunge åket til romerne» og «fra kunnskapen fått i dåpen, kledd i gull og kostbare steiner levningene av de hellie martyrene som romerne hadde drept ved ild, ved sverd og ved ville dyr,» som kong [[Pipin den yngre]] hadde beskrevet det i en lov i 763 eller 764.<ref name="Collins_151">Collins (1987), s. 151.</ref>

For både paven og Karl den store var Romerriket fortsatt en betydelig maktfaktor i europeisk politikk på denne tiden. Det gresktalende Østromerriket, basert i Konstantinopel, fortsatte å ha kontroll over en betydelig andel av italiensk jord med grenser ikke langt sør for Roma. Alliansen og de tette båndene mellom paven og Karl den store kunne bli forstått som en tilraning av keiseren i Konstantinopels forrett. Men for paven var det ikke lenger «en levende keiser på den tiden,»<ref>Norwich (1992b), s. 379.</ref> men den belgiske historikeren [[Henri Pirenne]]<ref>Pirenne (2012), s. 234n.</ref> har bestridt dette ved at kroningen «var ikke på noen måte forklart ved det faktum at ved dette øyeblikket var det en kvinne som regjerte i Konstantinopel.» Uansett gikk paven til det ekstraordinære skrittet å skape en. Pavedømmet hadde siden 727 vært i konflikt med Irenes forgjengere i Konstantinopel over en rekke saker, hovedsakelig den uavbrutte bysantinske tilslutningen til læren om [[ikonoklasme]], ødeleggelsen av kristne bilder; mens fra 750hadde den langvarige makten til Østromerriket i sentrale Italia blitt opphevet.

Ved å sette keiserkronen på Karl den store tilskrev paven retten for seg selv til å utnevne den romerske keiser og «etablerte den keiserlige krone som hans egen personlig gave, men samtidig innvilget seg selv den underforståtte overlegenhet over keiseren som han selv hadde skapt.»<ref name="Norwich_55">Norwich (2011), s. 55</ref> Og ettersom «bysantinerne hadde vist seg så utilfredsstillende i enhver henseende — politisk, militært og i troen — valgte han en vesteuropeer: den ene mann som ved sin klokskap og statsmannskunst og enorme herredømme ... sto hode og skuldre over sine samtidige.»<ref name="Norwich_55"/>

[[Alcuin]] skrev håpefullt i sine brev om et ''Imperium Christianum'' («kristne rike») «slik innbyggerne av Romerriket hadde blitt forent av et felles romersk statsborgerskap», ville det nye rike bli forent av en felles kristen tro.<ref name="Collins_151"/> Det er i henhold til Pirennes forståelse: Karl var keiseren av ''ecclesia'' slik paven hadde skapt det, hvor den romerske kirke skulle forstås som den universale kirke.<ref>Pirenne (2012), s. 233.</ref> ''Imperium Christianum'' ble ytterligere støttet av en rekke kirkemøter over hele Europa av [[Paulinus II av Aquileia]], en av de mest framtredende lærde i [[den karolingiske renessanse]].<ref>Butler, Alban; Hugh Farmer, David (1995): [https://books.google.no/books?id=XIEAD2MC1YkC&pg=PA74&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false «St Paulinus of Aquileia, Bishop (c. 726–804)»] i: ''Butler's Lives of the Saints: New Full Edition''. Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-86012-250-0, s. 74–75</ref>

==== Keisertittelen ====
Det er viktig å skille mellom de universale og lokale oppfatningene av riket, noe som har forblitt kontroversielt blant historikerne. I henhold til det førstnevnte var riket et universalt monarki, et samvelde av hele verden hvis opphøyde enhet overskred hver eneste lille distinksjon. I henhold til sistnevnte hadde keiseren ingen ambisjoner om universelt herredømme da hans rike var begrenset på samme måte som hvilken som helst annen hersker. Det fremste voksseglet til Karl den store hadde kun følgende inskripsjon: ''Christe, protege Carolum regem Francorum'', «Kristus, beskytt Karl, frankernes konge».<ref name="Ohnsorge">Ohnsorge, Werner (1947): ''Das Zweikaiserproblem im früheren Mittelalter. Die Bedeutung des byzantinischen Reiches für die Entwicklung der Staatsidee in Europa'', Hildesheim, August Lax Verlagsbuchhandlung, s. 15–31. Oversatt i Sullivan, Richard E. (1959): [http://clc-library-org-docs.angelfire.com/charlemagne.html ''The Coronation of Charlemagne''], D. C. Heath and Company, Boston, Library of Congress Catalog Card Number: 59-14499". Clc-library-org-docs.angelfire.com</ref> Dette seglet ble benyttet fra 772 til 813, selv i keisertiden, og ble ikke erstattet av et særskilt keiserlig segl, noe som indikerer at Karl den store så på seg selv først og fremst som frankernes konge. Våren 813 i Aachen kronet Karl sin eneste overlevende sønn Ludvig som keiser uten å involvere Roma og kun med akklamasjon fra frankerne.<ref name="Ohnsorge"/>

Tittelen som keiser forble værende i det [[Karolingerne|karolingiske]] dynasti i årene som kom, men ulike deler av riket og innbyrdes kamp om overherredømme for Frankerriket svekket dens betydning.<ref>Cantor (2015), s. 194–195, 212.</ref> Pavedømmet glemte aldri tittelen eller oppga dets rett til å skjenke den. Da slekten til Karl den store opphørte å frambringe verdige arvinger, var paven villig til krone en hvilken som magnat eller stormann som han mente best kunne beskytte paven mot hans lokale fiender. Keiserriket kom til å eksistere i bort imot tusen år [[det tysk-romerske rike]], den reelle keiserlige etterfølgeren til Karl den store.<ref>Davies (1996), s. 316–317.</ref>

=== Død ===
[[Fil:Shroud of Charlemagne manufactured in Constantinople 814.jpg|thumb|En del av [[likklede]] fra Karl den stores død i 814. Den representerer en [[kvadriga]], et firspann og ble produsert i Konstantinopel.]]
[[Fil:Karlsschrein front side left.jpg|thumb|[[Fredrik II av Det tysk-romerske rike|Fredrik IIs]] kiste i gull og sølv for Karl den store, Karlsschrein.]]

I 813 tilkalte Karl den store sin sønn Ludvig den fromme til hoffet, daværende konge av Aquitaine, og sin eneste gjenværende legitime sønn. Der kronet Karl sin sønn som samkeiser og sendte ham deretter tilbake til Aquitaine. Karl tilbrakte resten av høsten med å være på jakt før han vendte tilbake til Aachen den 1. november. I januar ble han syk med [[Pleuritt|lungehinnebetennelse]].<ref name="Einhard_59">Einhard: ''Life of Charlemagne'', s. 59</ref> En tung depresjon falt over ham, hovedsakelig for at mange av hans planer ennå ikke var fullført, og han ble sengeliggende den 21. januar og slik hans biograf [[Einhard]] fortalte det: «Han døde den 28. januar, den sjuende dagen fra den tiden han ble sengeliggende, klokken ni om morgenen, etter å ha deltatt i [[nattverd]]en, i det syttiandre året av hans alder og den førtisjuende av hans styre.»<ref name="Einhard_59"/>

Han ble gravlagt den samme dagen i [[Aachenkatedralen]], skjønt kaldt vær og sykdommens vesen gjorde ikke en slik rask begravelse nødvendig. Den eldste bevarte ''[[planctus]]'', klagesang, ''Planctus de obitu Karoli'', komponert av en munk fra [[klosteret Bobbio]] i den italienske provinsen [[Provinsen Piacenza|Piacenza]].<ref>Godman, Peter (1985): [https://books.google.com/books?id=OD9QAQAAIAAJ&pg=PA206 ''Poetry of the Carolingian Renaissance''], Duckworth, ISBN 978-0-7156-1768-7, s. 206–211.</ref> En senere fortelling, fortalt av Otho av Lomello, greve av palasset i Aachen på tiden til [[Otto III av Det tysk-romerske rike|Otto III]], hevdet at han og keiser Otto hadde gjenoppdaget Karl den stores grav: keiseren, hevdet de, ble lagt sittende på en trone, iført en kronge og holdende et septer, og hans legeme bort imot intakt. I 1165 hadde [[Fredrik I av Det tysk-romerske rike|Fredrik I]] åpnet graven på nytt og fikk keiseren lagt i en sarkofag under gulvet i katedralen.<ref>Chamberlin, Russell (1986): [https://books.google.com/books?id=x-HtHAAACAAJ&pg=PA222 ''The Emperor, Charlemagne''], F. Watts, ISBN 978-0-531-15004-7, s. 222–224.</ref> I 1215 lot [[Fredrik II av Det tysk-romerske rike|Fredrik II]] graven åpnes på nytt og erstattet sarkofagen med en kiste av gull og sølv.

Karl den stores død innvirket på følelsene til mange av hans undersåtter, særskilt de i den litterære og lærde kretsen som han hadde rundt seg i Aachen. En anonym munk i Bobbio sørget:

{{sitat|Fra landene hvor solen stiger til de vestlige kyster, gråter folk og sørger ... Frankerne, romerne, alle kristne, er tynget av sorg og store plager ... de unge og gamle, strålende adelsmenn, alle beklage tapet av deres keiser ... verden sørger over Karls død ... Å, Kristus, du som styrer den himmelske hær, skjenk et fredelig sted til Karl i ditt rike. Akk for ulykkelige meg.<ref>Breverton, Terry (2012): [https://books.google.no/books?id=1L5gBQAAQBAJ&pg=PT37&lpg=PT37&dq=O+Christ,+you+who+govern+the+heavenly+host.&source=bl&ots=-T8TCntsoB&sig=qRW7aUB3HXVHFL_6UlKAg-uTQ7M&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiHrImS643aAhUEFywKHdGsBTwQ6AEIKDAA#v=onepage&q=O%20Christ%2C%20you%20who%20govern%20the%20heavenly%20host%2C%20grant%20a%20peaceful%20place%20to%20Charles%20in%20your%20kingdom.%20Alas%20for%20miserable%20me.&f=false ''Immortal Words: History's Most Memorable Quotations and the Stories Behind Them''], Hachette UK</ref>}}

Ludvig etterfulgte ham slik Karl hadde bestemt. Han etterlot et testamente som fordelte hans eiendeler som ikke ble oppdatert før hans død. Hans store rike varte kun en generasjon i sin helhet; dens deling i henhold til frankernes skikk, mellom Ludvigs egne sønner etter deres fars død førte til opprettelsen av dagens moderne stater Tyskland og Frankrike.<ref>Hellfeld, Matthias von: [http://www.dw.com/de/die-geburt-zweier-staaten-die-straßburger-eide-vom-14-februar-842/a-3840415 «Die Geburt zweier Staaten – Die Straßburger Eide vom 14. Februar 842»], ''Deutsche Welle''</ref>