Redigerer Karl I av England (avsnitt)

== Tidlig regjeringstid ==

[[Fil:Henrietta Maria.jpg|thumb|Henrietta Maria av Frankrike, malt av Anthonis van Dyck]]
Prins Charles tok tronen som Karl I den [[27. mars]] [[1625]]. Den [[13. juni]] samme år ble han gift med Henrietta Maria, som var ni år yngre enn ham. De var ikke sammen; bryllupet ble foretatt i [[Canterbury (Kent)|Canterbury]] med stedfortreder for prinsessen. Kongen åpnet sitt første parlament i mai 1625. Forsamlingen var mot ekteskapet med Henrietta Maria, ettersom hun var katolikk. Parlamentsmedlemmene fryktet at dette kunne føre til at kongen lempet på restriksjonene mot katolsk virke, og at det kunne undergrave det protestantiske etablissementet. Karl lovte parlamentet å ikke lempe på restriksjonene i forhold til ''[[recusant]]er''. Men i en hemmelig avtale han inngikk med Ludvig XIII, brudens far, lovet han å gjøre nettopp dette. 

Karl I ble kronet den [[2. februar]] [[1626]] i [[Westminster Abbey]]. Hans dronning ble ikke kronet sammen med ham, og var ikke til stede, på grunn av kontroversen omkring hennes katolske tro. Paret fikk ni barn, hvorav tre sønner og tre døtre overlevde spedbarnstiden. 

En kontrovers omkring presten [[Richard Montagu]] førte til ytterligere skepsis omkring Karl Is religionspolitikk. Montagu gav ut en pamflett der han argumenterte mot [[Jean Calvin|Calvins]] lære, noe som førte til at [[puritanisme|puritanerne]] straks gikk ut mot ham. En av puritanerne i [[Underhuset (Storbritannia)|House of Commons]], [[John Pym]], angrep pamfletten under en debatt. Montagu følte det nødvendig å be om kongens hjelp, og skrev en ny pamflett, ''Apello Ceasarem'' («Jeg appellerer til keiseren»), en tittel som refererte til [[apostelen Paul]]s appell til den romerske keiseren under en jødisk forfølgelse av kristne. Kongen tilbød sin beskyttelse, noe som førte til at mange puritanere ble fiendtlig innstilt også mot ham. 

I den første tiden som konge hadde utenrikspolitikken høyeste prioritet. [[Fredrik V av Pfalz]], som var gift med kongens søster Elizabeth, hadde tapt sine nedarvede områder i [[Pfalz|Palatinatet]] til [[Ferdinand II av det tysk-romerske riket]] over [[tredveårskrigen]]. Karl var forpliktet til å hjelpe sin svoger, noe han ville gjøre gjennom å føre krig mot [[Filip IV av Spania]]. Spanskekongen skulle således presses til å intervenere overfor den tysk-romerske keiseren. 

Parlamentet foretrakk et angrep fra sjøen på spanske kolonier i [[Sør-Amerika|Den nye verden]]. Dette var mindre kostbart enn andre former for krigføring, og kunne føre til inntekter dersom en del av den spanske skatteflåten ble erobret. Men Karl ønsket en mer aggressiv, og langt mer kostbar, krigføring på kontinentet. Parlamentet innvilget 140&nbsp;000 pund i subsidier, en stor sum, men for lite for kongen. De gav også kongen rett til å skrive ut ekstraavgifter, ''[[tonnage (avgift)|tonnage]]'' og ''[[poundage (avgift)|poundage]]'' i ett år. Tidligere konger hadde siden [[1414]] regelmessig blitt innvilget rett til å kreve inn slike avgifter på livstid. Underhuset håpet på denne måten å holde kontroll over kongen. 

Karls allierte i House of Lords (Overhuset), ledet av Buckingham, nektet å vedta loven. Dette var en støtte til kongens krav, men samtidig førte det til at han ikke kunne innkreve avgiftene med Parlamentets tillatelse. Kongen valgte å begynne å kreve dem inn allikevel.