Redigerer Karl I (avsnitt)

== Rikshøvedsmann og riksforstander ==
Etter utbruddet av folkereisningen i 1434, ledet av [[Engelbrekt Engelbrektsson]], gikk Karl Knutsson inn i det politiske liv. Han sluttet seg til Engelbrekt da denne i 1434 beleiret [[Stegeborg]], og samme år nevnes han som medlem av rådet. Under de følgende stridene og forhandlingene vant han så stor anseelse at rådet i 1434 ved forliket med kong [[Erik av Pommern]] satte ham som første kandidat til embetet som [[drottsete]]. Kongen mislikte dette, men utnevnte ham til ''marsk'' (leder for krigsmakten, kortform av [[marskalk]]). På grunn av kongens løftebrudd blusset opprøret opp på nytt, og Engelbrekt Engelbrektsson ble forbigått til fordel for Karl Knutsson, som ble valgt til rikshøvedsmann i 1436. I begynnelsen måtte Karl Knutsson dele makten med Engelbrekt fordi allmennheten klart viste sin misnøye, men etter at Engelbrekt ble myrdet 27. april 1436 var han alenehersker. Da [[Erik Puke]] forsøkte å knytte Engelbrekts tilhengere til seg og utfordret Karl Knutsson, ble han pågrepet og sendt til [[Stockholm]], hvor han senere ble henrettet. I mars 1438 nedla Karl Knutsson sitt embete som rikshøvedsmann, men allerede samme høst, etter at kong Erik hadde reist til [[Visby]], ble han på et riksmøte i Stockholm hyllet som riksforstander.

Drottseten [[Krister Nilsson (Vasa)]] arbeidet imidlertid for at unionen skulle opprettsholdes og at kong Erik skulle tilbakekalles. Etter at misnøyen hadde utviklet seg til et åpent opprør, lyktes det for Karl Knutsson å fange og ydmyke sine motstandere. Da hertug [[Kristoffer av Bayern]] ble valgt til konge av [[Danmark]], skjønte Karl Knutsson at han ikke lenger kunne stå imot unionspartiet. Som vilkår for å anerkjenne Kristoffer som konge i 1440 krevde han å få hele [[Finland]] og [[Öland]], foruten [[Svartsjö]] len. Karl Knutsson kom riktignok aldri til å få fullt herredømme over alle disse store områdene. Krister Nilsson ville ikke avstå [[Viborg (Finland)|Viborg]], og i 1441 tok kongen fra ham [[Åbo slott]]. Han tapte etterhvert den gunst han i begynnelsen hadde vunnet hos kongen, som hadde utnevnt ham til drottsete. Fra 1441 og i resten av Kristoffers regjeringstid oppholdt han seg nesten utelukkende i Finland. Kun en gang var han i Sverige da han i 1446 deltok i Gotlandstoget og på Svartsjö feiret sin datter Kristinas bryllup med [[Erik Eriksson (Gyllenstierna)]].