Redigerer Kaledoniere (avsnitt)

== Historie ==

Ved minst to tilfeller samlet kaledonerne sine styrker for å møte den romerske hær. De ble i [[84]], eventuelt i [[83]], ledet av [[Calgacus]], som ble tvunget til å møte romerske styrker under [[guvernør]]en av [[Romersk Britannia|provinsen Britannia]], [[Gnaeus Julius Agricola]]. I [[slaget ved Mons Graupius]] led kaledonerne nederlag, og utgjorde etter dette en betraktelig mindre trussel mot den romerske provinsens nordlige grense.

I [[209]] overgav de seg til [[Septimius Severus]], men året etter gjorde de opprør og dannet en allianse med [[Maeatae|maetaerne]]. Severus' sønn [[Caracalla]] ledet en straffeekspedisjon mot dem, mens Severus planla den endelige erobringen av nordområdet. Men han var allerede syk, og døde i [[York]] i [[211]], før planen kunne settes ut i livet. Caracalla forsøkte å ta over, men styrkene nektet å anerkjenne ham som keiser. Han inngikk derfor en fredsavtale med kaledonerne, og dro sørover for å styrke sitt krav på keiserembetet.

Den kaledonske konføderasjonen inkluderte ikke noen stammer, kjent for sine spesielle festninger ([[Broch (rundhus)|broch]]), i det aller nordligste Skottland. De ser ut til å ha vært i konflikt med kaledonerne, og var muligens mer velvillig innstilt overfor romerne.