Redigerer Jom kippur-krigen (avsnitt)

=== Sett fra arabisk side ===
[[Fil:Anwar Sadat cropped.jpg|thumb|left|[[Anwar Sadat]], Egypts president under krigen]]
[[Fil:Assad_Tlass_war_1973.jpg|thumb|left|Syrias president [[Hafez al-Assad]] sammen med sine soldater]]

Egypt led et nederlag i [[seksdagerskrigen]] i [[1967]]. Landets tap under denne krigen innvarslet slutten på dets ledende posisjon i den arabiske verden. [[Gamal Abdel Nasser]] holdt imidlertid fast ved sin uforsonlige linje overfor Israel. Han ønsket verken forhandlinger eller fred – og anerkjennelse av staten Israel ville han ikke diskutere. I stedet startet Nasser i [[1968]] den såkalte utmattelseskrigen, som bestod i egyptiske bombardementer av de israelske stillingene på [[Suezkanalen]]s vestbredd. Hovedmålsettingen var å forstyrre Israels ro ved dets forsvarslinje ved Suezkanalen, [[Bar-Lev-linjen]], og signalisere at Egypt ikke hadde gitt opp [[Sinaihalvøya]]. Utmattelseskrigen ble offisielt avsluttet etter amerikansk mekling den 8. august 1970 og resulterte i en situasjon med verken krig eller fred. Etter Nassers død i [[28. september]] [[1970]] overtok [[Anwar Sadat]] som president. Sadat signaliserte at han var villig til å forhandle med [[Israel]] for å få tilbake [[Sinaihalvøya]], men fant snart at utspillet var forgjeves. 

«Verden mistet allerede tillit til oss,» skrev Sadat i 1974, «og vi begynte å miste den selv. . . situasjonen med verken krig eller fred ble forlenget, og vi befant oss under forhold som lignet på 1948, da vårt samtykke innebar stabiliseringen av Israels grenser. Israel og verden ble overbevist om at araberne ikke ville kjempe, og at det derfor var ingen grunner for Israel til å trekke seg ut av sine nye erobringer.» En gang i løpet av [[1971]] fattet egypterne beslutningen om å gå til krig mot [[Israel]]. Sadats lille gruppe av militærrådgivere påtok seg ansvaret med å omforme Sadats politiske mål til en detaljert, militær plan. Gruppen ble ledet av Egypts krigsminister, general Ahmed Sidki Ismail, og innbefattet general Abdal-Ghani al-Gamasi (operasjonssjef), general Muhammed Ali Fahmi (sjef for luftforsvaret) og general Saad al-Din al-Shazli (stabssjef), som alle var yrkesmilitære. 

Militærets oppdrag var relativt enkelt: «Hærens oppdrag», skrev Sadat, «var å ødelegge så mye som mulig av Israels væpnede styrker, siden Israel rettmessig eller urettmessig var overbevist om at dets væpnede styrke ville avskrekke araberne. Bare en massiv og ødeleggende operasjon er nødvendig for å destabilisere denne doktrinen.» Sadat og general Ismail diskuterte den israelske militærdoktrinen med sine høyere offiserer. Etter deres syn var den israelske militærdoktrinen bygget rundt følgende elementer:

(1) Avgjørende militær og teknologisk overlegenhet; (2) Splittelsen av arabernes militære potensial gjennom hurtige styrkebevegelser fra et frontavsnitt til et annet; (3) Rask overføring av krigen til motstanderens territorium; (4) Et raskt, lynkrigsinspirert felttog; (5) Maksimering av motstanderens tap.
    
For å møte denne strategien kom egypterne opp med følgende operasjonsplan: 

(1) Få Israel til å kjempe på to fronter; (2) Påføre det israelske forsvaret store menneskelige og materielle tap; (3) Skape grunnlag for en langvarig krig som ville kreve en full israelsk mobilisering, som over tid ville bli økonomisk og sosialt uholdbar; (4) Mobilisere full arabisk solidaritet for på den måten å benytte de mest effektive og økonomiske midlene til deres disposisjon.

Om egypterne hadde lært en ting av [[seksdagerskrigen]], var det at den israelske militærmakten befant seg i en annen klasse enn den egyptiske. Følgelig var det et avgjørende moment i angrepsplanen at den skulle gjennomføres av et Egypt som kjente sine begrensninger: Landets hær ville ikke klare å gjennomføre større, offensive operasjoner stilt overfor israelsk motstand.  

Planen var at egypterne skulle krysse [[Suezkanalen]], men i stedet for å rykke inn i Sinai, skulle den egyptiske hæren i løpet av 48 timer sette seg fast på kanalsonens østside. Her ville egypterne befinne seg innenfor rekkevidden til [[Luftvernmissil|luftvernrakettbatterier]], som effektivt skulle beskytte dem mot israelske luftangrep, noe rakettene hadde vist seg i stand til under utmattelseskrigen. Fra stillingene i kanalsonen skulle Egypt slå tilbake de israelske bakkeangrepene inntil supermaktene grep inn for å tvinge partene til forhandlingsbordet. Håpet var at dette skulle bli starten på en politisk prosess som ville få et gunstig utfall for Egypt. 
 
Planleggingen av militæroperasjonene bar preg av forandringene som hadde funnet sted i Egypts væpnede styrker etter seksdagerskrigen. Avskjedigelsen av feltmarskalk Abd al-Hakim Amer som forsvarssjef i 1967, og Nassers påfølgende utrenskninger av offiserskorpset, markerte slutten på en tid der politiske forbindelser fikk større uttelling enn profesjonell dyktighet. Ytterligere omorganiseringer etter 1970 tok sikte på å bedre den faglige kompetansen. Hæren var ikke lenger privilegert, slik den hadde vært før 1952, eller sterkt politisk avhengig, slik den hadde vært under Nasser. 
    
Sovjetiske militærrådgivere hadde den største innflytelsen på Egypts væpnede styrker. Disse rådgiverne lærte opp styrkene, og tilførte dem et hittil ukjent nivå av profesjonalitet og disiplin. Egypts hær gjennomførte tallrike øvelser, inntil soldatene behersket sine ansvarsområder. Den egyptiske planen forutsatte at det israelske forsvarets slagkraft kunne motstås, samtidig som det kunne dras fortrinn av israelernes naturlige sårbarheter: Dersom det israelske infanteriet skulle tre i bakgrunnen for israelernes panserkorps og flyvåpen, ville Egypt kaste inn en hær som var massivt rettet mot infanteriet. Dersom Israel skulle få et overtak i panserkrigføringen, skulle egypterne ta i bruk de 50 000 sovjetiskproduserte bærbare panservernvåpnene RPG, som hadde ankommet Egypt rett før krigsutbruddet. Dersom Israelerne dominerte i luften, skulle Egypt sette inn de sovjetisk-bemannede luftvernrakettbatteriene. Sent i september [[1973]] flyttet sovjeterne sine rakettbatterier til en avstand innenfor 30 km fra kanalen, til tross for USAs og Israels protester. 

Vurderingene og prinsippene til den egyptiske planen lå tett opptil landets politisk-psykologiske doktrine: Å påføre det israelske forsvarets personell, som var dets mest verdifulle ressurs, store skader. For Israel var ikke rustet til å tåle verken store tap eller en langvarig krig. Men nøkkelelementet i den egyptiske planen var det strategiske overraskelsesmomentet – hvilket innebar å bryte igjennom Bar-Lev-linjen og krysse kanalen på bred front, slik at egypternes tallmessige overlegenhet virkelig skulle gjøre seg gjeldende overfor de relativt små israelske styrkene langs Bar-Lev-linjen. 

På operativt nivå ble et overraskelsesangrep på to fronter sett på som en forutsetning, foruten umiddelbare landevinninger som kunne maksimere effekten til den store egyptiske hæren. Et omfattende nettverk av luftvernbatterier skulle nøytralisere det israelske flyvåpenet under etableringen av brohodet på kanalens østside. Dette ville også legge bånd på det israelske forsvarets offensive kraft. For å oppnå en fullstendig overrumpling var det nødvendig for den egyptiske overkommandoen å slå tilbake de israelske panserdivisjonenes angrep før det israelske forsvaret var fullstendig mobilisert, noe som ville skje innen 24-48 timer.

Egypterne trakk etter hvert [[Syria]] inn i krigsplanene. Syrias president [[Hafez al-Assad]] stilte seg positiv til å angripe Israel, og regnet med at hans gjenoppbygde hærstyrker ville slå israelerne tilbake og gjenerobre [[Golanhøyden]]. Det ble avtalt at de to landene skulle foreta et samordnet angrep, for på den måten å tvinge [[Israel]] til å spre sine forsvarsstyrker på to fronter. 

Syria var imidlertid klar over at landet bare kunne lykkes med sin plan dersom egypterne trakk til seg hovedtyngden av Israels styrker. Derfor var Syria bare interessert i å gå inn i krigen dersom Egypt hadde til hensikt å forsøke å gjenerobre [[Sinaihalvøya]]. For å sikre syrernes krigsdeltakelse lurte egypterne dem til å tro at den egyptiske hæren planla større offensive operasjoner etter kryssingen av [[Suezkanalen]].

Også [[Jordan]] ble bedt om å delta i operasjonene, men klok av skade etter seksdagerskrigen valgte landet ikke å åpne en front langs den israelsk-jordanske grensen. [[Libanon]] ble holdt utenfor krigsforberedelsene, ettersom dets militærstyrker ble ansett for å være for små. Flere land, deriblant [[Algerie]] og [[Libya]], hadde hatt tropper stasjonert i Egypt siden seksdagerskrigen. Flere andre, som [[Cuba]], [[Saudi-Arabia]] og [[Kuwait]], sendte ekspedisjonsstyrker til Egypt eller Syria i løpet av krigen. [[Irak]] stod for den største ekspedisjonsstyrken, og spilte en fremtredende rolle på Golan-fronten.

Egypterne ønsket å angripe på en dato da natten varte lenge (planen om å angripe om natten ble riktignok oppgitt senere) og tidevannsforholdene var gunstige. [[Jom kippúr]], jødenes helligste dag, var en av dagene i dette gunstige tidsrommet. Jom kippur ble regnet som et svært beleilig tidspunkt å starte krigen på, for egypterne visste at israelske reservister ble mobilisert gjennom kodeord under radiosendingene, og på denne helligdagen var det ingen sendinger på radio og TV i Israel. 

Hva egypterne derimot ikke tenkte over, var at Israel også kunne formidle mobiliseringsordrer ved hjelp av kurérer, noe som skulle vise seg svært effektivt på [[jom kippur]], da nærmest hver eneste reservist var å finne enten hjemme eller i [[synagoge]]n. Den lave trafikken på veiene gjorde det lettere for både kurérer og reservistene å komme frem til sine bestemmelsessteder. 

Fem egyptiske divisjoner, bestående av 100 000 soldater, 1350 stridsvogner og 2000 kanoner og tunge bombekastere, beveget seg mot Suezkanalen. Hemmeligholdet rundt det som skulle skje, ble likevel forsøkt bevart så lenge som mulig: Divisjonssjefene og brigadesjefene ble informert om krigsplanen henholdsvis tre og to dager før selve angrepet, mens bataljons- og kompanisjefene ble orientert så sent som en dag i forveien.

I løpet av krigen mottok Egypt og Syria støtte fra flere andre arabiske land. Irak bidrog med flystyrker og 18 000 soldater, Saudi-Arabia sendte 3000 soldater. Libya bidrog økonomisk, og ved å supplere Egypt med fransk-produserte [[Dassault Mirage III|Mirage-fly]], og Jordan sendte to brigader og tre artillerienheter til Syria.<ref>[http://www.historylearningsite.co.uk/yom_kippur_war_of_1973.htm The History Learning Site – The Yom Kippur War of 1973]</ref>