Redigerer Johannes VI Kantakouzenos (avsnitt)

=== Oppvekst ===
Johannes Kantakouzenos var født i Konstantinopel, men var sønn av Mikael Kantakouzenos som var guvernør i provinsen [[Morea]] (Peloponnes i nåværende Hellas). Hans mor var Theodora Palaiologina Angelina og Johannes var dermed født inn i det mektige palaiologiske dynastiet. Han var også knyttet til keiserfamilien gjennom sin kone Eirene Asanina, en tremenning av keiser [[Andronikos III Palaiologos]]<ref>Donald M. Nicol, ''The Byzantine family of Kantakouzenos (Cantacuzenus) ca. 1100-1460: a genealogical and prosopographical study'', (Washington, DC: Dumbarton Oaks, 1968), s. 104</ref>. Johannes ble en nær venn av Andronikos III og var en av hans viktigste støttespillere i borgerkrigen han førte fra 1321 til 1328 mot sin bestefar, [[Andronikos II]]. Da Andronikos III tiltrådte som keiser i 1328 fikk Johannes som administrativ leder og satt som «mégas doméstikos» (øverstkommanderende for hæren) i hele sin regjeringstid. Da Andronikos III døde i 1341 ble Johannes valgt til regent for tronfølgeren, den ni år gamle [[Johannes V Palaiologos]] som var sønn til Andronikos III.

Johannes Kantakouzenos hadde fra starten ikke selv ambisjoner om keisermakt og nektet flere ganger å bli kronet til medkeiser av Andronikos III. Etter keiserens død nektet igjen Johannes å overta tronen, men insisterte på Johannes V’s legitimitet og påtok seg å føre tilsyn med rikets administrasjon fram til han ble myndig. På tross av sin påståtte lojalitet til den unge keiseren og hans mor kom moren [[Anna av Savoia]] til å mistenke ham for forræderi. Hans nære vennskap med den avdøde keiseren hadde forårsaket misunnelse hos andre ledende maktpersoner, deriblant [[Den økumeniske patriark av Konstantinopel|patriark]] [[Johannes XIV Konstantin Kalekas]] og kommandør i marinen, [[Alexios Apokaukos]]. Etter flere forsøk lyktes opposisjonen i å styrte regenten i september 1341 mens han var ute på reise. Han forsøkte å forhandle med tronranerne, men han ble avvist å hans militæravdeling ble krevd oppløst. Hans slektninger i Konstantinopel ble drevet i eksil eller arrestert og deres eiendommer ble konfiskert. Hans mor Theodora døde av mishandling i husarrest. Johannes VI’s hæravdeling nektet å følge ordre fra de nye makthaverne og proklamerte Johannes VI som sin keiser. Johannes selv aksepterte dette, men fortsatte å se på seg selv som regent for den unge Johannes V.

Striden førte til en borgerkrig som varte i seks år, fra 1341 til 1347, og som involverte både utenlandske allierte og leiesoldater. Krigen førte til store ødeleggelser i imperiet. I begynnelsen måtte Johannes VI flykte til Serbia under beskyttelse fra tsar [[Stefan Dušan]]<ref>Rene Ristelhueber, ''A History of the Balkan Peoples'', s. 35</ref>. Etter hvert skiftet serberne side og støttet tronranerne i Konstantinopel. Dette tvang Johannes VI til å inngå en etter manges mening skammelig avtale med osmanerne som ga tyrkerlederen [[Orhan I]] rett til å innlemme Johannes’ datter i haremet sitt, og også tillatelse til å ta gresk-ortodokse kristne som slaver. Til gjengjeld kunne Johannes med tyrkisk militær støtte innta Konstantinopel i 1346. Hans motstandere, inkludert patriarken, ble avsatt, og Johannes konsoliderte sin posisjon som medkeiser.