Redigerer Johan Jørgen Holst (avsnitt)

==Virke==
På 1960-tallet ble Holst brukt som taleskriver og rådgiver for Arbeiderparti-politikere. I 1969 ble han medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg. Han var styremedlem i [[Europabevegelsen i Norge|Europabevegelsen]] fra 1973, herunder formann 1982–1986. Han ble statssekretær i [[Forsvarsdepartementet (Norge)|Forsvarsdepartementet]], under [[Rolf Hansen (politiker)|Rolf Hansen]], fra 1976. Etter at [[Knut Frydenlund]] ble utenriksminister i 1974, var Holst, Frydenlund og [[Thorvald Stoltenberg]] nøkkelpersoner i utformingen og gjennomføringen av Arbeiderpartiets utenrikspolitikk. Holst flyttet til [[Utenriksdepartementet]] som statssekretær i 1979. Mens Arbeiderpartiet var ute av regjeringskvartalene under [[Kåre Willochs regjering]] 1981–1986, var Holst direktør ved NUPI. Han var senere forsvarsminister 1986–1989 og 1990–1993, og utenriksminister fra april 1993 til januar 1994. Han hadde et vidstrakt internasjonalt kontaktnett som inkluderte nøkkelpersoner i utformingen av [[diplomati]]et under [[den kalde krigen]], spesielt innen [[NATO]], men også i nøytrale land og i [[Warszawapakten]].<ref name="NBL" />
[[Fil:Johan Jørgen Holst and William Perry, Pentagon 1993-03-16.JPEG|thumb|Holst (t.v.) og [[William Perry]] utenfor [[The Pentagon|Pentagon]] i 1993. {{Byline|Helene C. Stikkel}}]]

Han var sammen med sin kone, [[NUPI]]-forskeren [[Marianne Heiberg]], [[FAFO]]-forskeren [[Terje Rød-Larsen]] og hans kone, [[Mona Juul]], engasjert i fredsarbeidet i [[Midtøsten]], og ble gitt mye av æren for [[Oslo-avtalen]] i 1993. Ved Holsts bortgang skrev [[Israel]]s utenriksminister [[Shimon Peres]]:<ref>''Aftenposten'', 22. januar 1994</ref>
{{Sitat|I sitt forord til min bok ''The New Middle East'' omtalte Johan Jørgen Holst en annen person med følgende ord: «Som menneske er han bemerkelsesverdig energisk, alltid søkende, interessert, entusiastisk og overbevist om at noe kan gjøres med selv den mest gjenstridige realitet». Denne beskrivelsen passer bedre enn noen annen på den som har skrevet disse ordene, for Johan Holst viste virkelig at noe kan gjøres med «selv den mest gjenstridige realitet». Det er ingen tvil om at den palestinsk-israelske konflikten hører inn under kategorien «mest gjenstridige realitet». […] Johan Holst kom med sine mange karakteristika og verdifulle egenskaper som gjorde hans tilstedeværelse og innsats i dette dramaet så avgjørende og positiv: En ekstraordinær, ungdommelig energi; en personlig, utrettelig arbeidsinnsats; en norsk, kompromissløs ansvarsfølelse; alvor, dybde og stor tro. Alle var overrasket over at fredsprosessen fant sted i Norge. Av en eller annen grunn trodde de at Norge var det minst egnede sted for en slik prosess. Disse menneskene gjorde to feil. Det var nettopp Norges fredelige landskap som kunne roe Midtøstens stormfulle hav, og det var nettopp det norske folks oppriktige interesse og vennskap som kunne skape en slik positiv mulighet for en dialog. Også Holst overrasket oss. I utgangspunktet hadde han ennå til gode å etablere seg som fersk utenriksminister. Ny, nesten ukjent – men da denne muligheten dukket opp, hevet han seg med den til å bidra til forhandlingene på en måte som avkrevde respekt.}}