Redigerer Joh. Søhr (avsnitt)

== Sjef for Oppdagelsespolitiet i Kristiania ==
Fra 1913 til 1925 var Joh. Søhr sjef for Oppdagelsespolitiet i byen (tilsvarer [[Overvåkningspolitiet]] og [[Kripos]]). Under [[første verdenskrig]] stod han sentralt i arbeidet med etterretning og spionasje i Norge. Før krigen hadde det ikke eksistert noe sentralt overvåkningspoliti her til lands. Den nye situasjonen etter krigsutbruddet, med økende utenlandsk etterretningsaktivitet, førte til et sterkt press på allerede begrensede resurser hos politiet. Sommeren 1915 hadde Justisdepartementet derfor bestemt at Oppdagelsespolitiet i Kristiania skulle være den sentrale overvåkningsinstitusjonen for hele landet og koordinere oppdagelsesavdelingene i de lokale politikamrene.

Søhrs hjertesak var begrensning av innvandringen til Norge, som hadde steget til nye høyder etter krigsutbruddet i 1914. Han satte innvandringen i sammenheng med ulike typer av kriminalitet. Særlig ille var etter hans mening de østeuropeiske og tyske jødene. I et intervju i desember 1915 skulle Søhr advare mot det han beskrev som bander av jøder som streifet omkring i Skandinavia. Den siste tiden hadde det nemlig vært et innrykk til Kristiania av en rekke tvilsomme individer av «den internationale jødetype». Disse hadde gjort seg bemerket ved en rekke tyverier, men det var umulig å få fellende bevis mot dem. De var: 
«Sleipe, drevne forbrytere, som forstaar at gardere sig. Det er ikke "lazzaronjøder" dette, det er jøder av gentlemanstypen, dog naturligvis med noget vist forlorent over sig.»<ref>[[Aftenposten]] [https://www.nb.no/items/c917754bb6978e5739372e250e6ecd24?page=5 17.12.1915].</ref>

Etter den russiske revolusjonen i 1917, og særlig etter at krigen var over og spionjakten hadde mistet mye av sin aktualitet, vendte Søhr seg i økende grad mot ''bolsjevikjøder''. Han var også bekymret for spionfaren de mange utlendingene utgjorde.

Søhr fratrådte som oppdagelsessjef i 1925. Betegnende nok stanset samtidig oppdagelsespolitiets innsamling og behandling av opplysninger angående fremmede makters spionasje i Norge. Hans etterfølger [[Reidar Sveen]] mente de alvorligste og mest akutte truslene mot rikets sikkerhet alle var innenlandske, ikke utenlandske. Endringen av fokus førte til at ingen ble etterforsket eller dømt for spionasje i Norge før helt på slutten av 1930-årene.