Redigerer Jethro Tull (avsnitt)

===Oppstarten 1963–67===
Ian Anderson ble født i [[Dunfermline]] i [[Skottland]] [[10. august]] [[1947]], og fire år gammel flyttet han og familien til [[Edinburgh]]. Foreldrene var religiøse og opptatt av [[storband]], og oppfordret Anderson til å spille gitar via ukulele.<ref>Side 12 ff. Raymond Benson: [https://books.google.no/books?id=soBMnSWCcloC&lpg=PA1952&ots=U1vF34kYuM&dq=jethro%20tull%20luton%20blackpool&hl=no&pg=PA1934#v=onepage&q&f=false Jethro Tull], Pocket Essentials, Harpenden 2002</ref> Elleve år gammel flyttet familien til [[Blackpool]] i [[England]]. Der møtte han i 1963 den ett år eldre [[Jeffrey Hammond]]. Anderson tok gitaren, Hammond-bassgitaren og det nye medlemmet [[John Evan|John Evans]] tok trommer og piano. Det skal ha vært Evans som introduserte Anderson til [[The Beatles]].<ref>Benson, side 12-13</ref>

Bandet kalte seg først «The Blades» etter en nattklubb [[James Bond]] ofte besøkte i [[Ian Fleming]]s romaner. De vokste i størrelse og popularitet. Gitarist Michael Stephens kom fra et annet Blackpool-band, The Atlantics, mens de skaffet en ny trommespiller i [[Barrie Barlow]] slik at Evans kunne konsentrere seg om piano.<ref>Benson. side 13-15</ref> Bandet var først og fremst et [[blues]]-band, men spilte også rockelåter de lærte seg etter å ha hørt på plater. I 1966 ble også gitarist Chris Riley med. Riley, Barlow, Hammond, Evans og Anderson ble i bandet, men ellers var det store utskiftninger. På et tidspunkt foreslo også Hammond at Evans skulle droppe s-en i navnet, og The Blades ble etter hvert The John Evan Band. 

Bandet hadde skiftet navn til John Evan Smash da det varmet opp for [[Pink Floyd]] i 1966, og var nær ved å bli oppløst. Hammond og Barlow hadde forlatt bandet, men Barlow kom tilbake da han hørte John Evan Smash, sammen med bassist Glenn Cornick (egentlig Glenn Douglas Barnard). Smash deltok i flere talentkonkurranser, blant annet under navnet ''Candy Coloured Rain.''<ref>Side 28, Scott Allen Nollen: «Jethro Tull: A history of the band 1968-2001», McFarland & Company, Jefferson, North Carolina, 2002</ref> Anderson ble frustrert med gitarspill, og begynte å spille fløyte. Anderson hadde valgt fløyte som instrument fordi den var lett å bære. Han hadde droppet gitar etter at han hørte Eric Clapton spille gitar og innså at han aldri kom til å bli så god. Fløytestilen til Anderson var inspirert av gitarspill og Andersons tolkning av riff og improvisasjon rundt bluesskalaen.<ref>Side 31, Nodden</ref>