Redigerer Israelitter (avsnitt)

== Israelittenes opprinnelse ==
[[Fil:PikiWiki Israel 4284 Zin River.jpg|thumb|De golde områdene i Negevørkenen.]]
[[Fil:EvenSapir ST 05.jpg|thumb|Skogsområdene i distriktet rundt Jerusalem.]]
[[Midtøsten]], og i særdeleshet [[Israels land]] er både et relativt lite område, og samtidig med et mangfold av svært forskjellige [[økologi]]ske nisjer. Geografisk har det blitt beskrevet som et «møtested» hvor tre betydelige naturlige [[vegetasjonssoner]] møtes, og krysningspunkter mellom både svært tørre som svært våte områder. De geografiske forskjellene omfatter dramatiske forskjeller i terreng, høyde, sesongmessig regnfall, jord og vegetasjon fra region til region. Det er også ulik [[meteorologi]]sk mønster fra nord til sør, fra kystområdene til innlandet, fra de lavtliggende til de høyereliggende strøkene. Disse variasjonene påvirket de lokale befolkningenes vesen og mønstre for produksjon og kultur, og fremmet en bred rekke av forskjellige økonomier og livsstiler blant befolkningen. En del av dette bakgrunnsteppet er også den sentrale plasseringen for handel mellom store sivilisasjoner i [[Oldtidens Egypt|Egypt]] og [[Mesopotamia]], og viktig transport av internasjonale varer gikk gjennom Midtøsten, særlig [[Jordandalen]], noe som ikke bare påvirket lokal økonomi, men førte også til etableringen og utviklingen av allianser, diplomati, og ikke minst konflikter.<ref name="McNutt, 1999">McNutt, Paula (1999): [http://books.google.com.au/books?id=hd28MdGNyTYC&pg=PA33&lpg=PA33&dq=Reconstructing+the+Society+of+Ancient+Israel++By+Paula+M.+McNutt&source=bl&ots=aE91cj05u4&sig=Jl3tjrv1Qfr0S3wcWYTDc7FFZ9M&hl=en&ei=VGhZS46fMM-IkAWng9mhAg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CAcQ6AEwAA#v=onepage&q&f=false ''Reconstructing the Society of Ancient Israel''], Westminster John Knox Press, ss. 36-37</ref>

[[Etnisitet]] involverer opprettelsen og bevarelse av sosiale grenser, ofte basert på faktorer som geografisk nærhet, felles verdier og religion, felles måter å kommunisere på som språk og dialekt, kles- og ernæringskoder, materielle symboler, eller kombinasjoner av disse og andre faktorer. I den grad man kan lete etter svar på hvem israelittene var og hva som definerte de første israelittene, og i hvilken grad de selv oppfattet seg som israelitter i den tidligste periode, er det i dag enighet om at forskningen ikke lenger kan gi svar på disse ved utelukkende å henvise til bibelske tradisjoner. Samtidig må forskningen være oppmerksom på at gruppeidentifikasjon er i sitt vesen flytende, slik at hva som definerte en «israelitt» i tiden ''før'' [[Kongetiden|den monarkiske tid]] i tidlig jernalder var antagelig forskjellig fra [[kongetiden]] eller den [[Persia|persiske]] tiden.<ref>McNutt, Paula (1999): ''Reconstructing the Society of Ancient Israel'', ss. 33-34</ref>

Gitt referansen til [[Merneptah-stelen]] rundt 1207 f.Kr. synes det som om at en gang i den tidlig jernalder begynte befolkningen å identifisere seg selv som «israelitter» gjennom en prosess av etniske grensemarkører, selv om hva denne etnisiteten i seg selv besto kunne være flytende. Det er klare hentydninger i bibelske fortellingene, selv om disse er skrevet på et senere tidspunkt, at israelittene ikke var [[kanaan]]itter og ikke skulle gifte seg med disse, og forskjellen i familiehistorie, kulturarv og religion ble framhevet. Antagelig, avhengig av tolkningen, var den tidlige grensesettingen og fellesskapet til folket i høylandet mer basert på sosiale og økonomiske faktorer, og at sosialiseringen og dyrkelsen av [[Jahve]] framsto senere.<ref>McNutt, Paula (1999): ''Reconstructing the Society of Ancient Israel'', ss. 35</ref>

[[Fil:A reconstructed israelite house, Monarchy period3.jpg|thumb|En rekonstruert israelittisk bolig fra kongetiden, ca. 900-600-tallet f.Kr. Eretz Israel Museum, Tel Aviv, Israel.]]
De arkeologiske undersøkelsene som hittil er gjort indikerer at [[Oldtidens Israels og Judeas historie|kongedømmene Israel og Judea]] ble slått sammen i tidlig jernalder fra den kanaanittiske bystatkulturen i sen bronsealder på samme tid og i de samme omstendigheter som nabostatene [[Edom]], [[Moab]], [[Aram (bibelsk region)|Aram]], og de [[Filistere|filistiske]] og [[Fønikia|fønikiske]] bystatene.<ref>Bloch-Smith, Elizabeth; Nakhai, Beth Alpert (1999): [http://www.jstor.org/pss/3210703 «A Landscape Comes to Life: The Iron Age I»] i: ''Near Eastern Archaeology'', Vol. 62, No. 2 (Juni. 1999), ss. 62–92</ref> Gjennom hele den formative perioden (1200-1000 f.Kr.) manglet høylandene noen tegn på en sentralisert autoritet; religiøst manglet de ethvert tegn på templer, helligdommer, eller sentralisert dyrkelse generelt (skjønt kultobjekter assosiert med den kanaanittiske guden [[El (guddom)|El]] har blitt funnet); levninger av [[keramikk]] er godt befestet i den lokale tradisjonen fra sen bronsealder; og [[alfabet]]et er [[Ur-sinaitisk alfabet|tidlig kanaanittisk]]. Det mest markante etniske markøren som skiller israelittiske landsbyer fra kanaanittiske steder er fraværet av bein fra [[gris]]er og [[svin]], skjønt i hvilken grad dette kan blitt oppfattet som en etnisk markør er diskutert.<ref>Killebrew, Anne E. (2005): [http://books.google.com.au/books?hl=en&lr=&id=VtAmmwapfVAC&oi=fnd&pg=PR11&dq=%22Killebrew%22+%22Biblical+peoples+and+ethnicity:+an+archaeological+study+...%22+&ots=ZaJvmpgnzk&sig=CzIY1aStY7SWB4f1uc9NWTUJocY#v=onepage&q=&f=false "Biblical Peoples and Ethnicity"] i: ''Society of Biblical Literature'', s.176</ref> Uansett er det i omfattende grad anerkjent at identifikasjonen av israelittene som en særskilt gruppe er mulig ved hjelp av arkeologiske bevis som matskikker (de kulturelle, sosiale og økonomiske praksis og utøvelse knyttet til produksjon og forbruk av mat),<ref>Finkelstein, Israel (1997): «Pots and People Revisited: Ethnic Boundaries in the Iron Age I» i: N. A. Silberman & D. Small (red.): ''The archaeology of Israel: Constructing the Past, Interpreting the Present''</ref> arkitektur,<ref>Bunimovitz & Faust (2003): «Building Identity: The Four-Room House and the Israelite Mind», i: Dever & Gitin: ''Symbiosis, symbolism, and the power of the past: Canaan, Ancient Israel, and Their Neighbors from the Late Bronze Age Through Roman Palaestina : Proceedings of the Centennial Symposium''</ref><ref>Dever (1997): «Philology, Theology, and Archaeology: What Kind of History of Israel Do We Want, and What Is Possible?» i: N. A. Silberman & D. Small (red.): ''The archaeology of Israel: Constructing the Past, Interpreting the Present''</ref> kultpraksiser,<ref>Ben-Tor (1997): «The Sad Fate of Statues and the Mutilated Statues of Hazor» i: ''Confronting the Past'</ref><ref>Ben-Tor (Mai/juni 1999): «Excavating Hazor, Part Two: Did the Israelites Destroy the Canaanite City?», ''BAR''</ref><ref>Hendel (1988): «The Social Origins of the Aniconic Tradition in Early Israel», ''CBQ'' 50</ref><ref>Evans (1995): «Cult Images, Royal Policies and the Origins of Aniconism» i: S. W. Holloway & L. K. Handy (red.): ''The Pitcher is Broken: Memorial Essays for Gösta W. Ahlström''</ref><ref>Biran (2001): «The High Places of Biblical Dan» i: Mazar (red.): ''Studies in the archaeology of the Iron Age in Israel and Jordan''</ref> og den materielle kulturen som keramikk og store lagringskar for vann, [[Pithos|''pithoi'']].<ref>Dever (1995): «Ceramics, Ethnicity, and the Question of Israel’s Origin», ''BA'' 58.4.200–13</ref><ref>Zertal (Sep/okt 1991): «Israel Enters Canaan — Following the Pottery Trail», ''BAR'' 17:05</ref><ref>Dever (2001): «What Did the Biblical Writers Know & When Did They Know It?»</ref><ref>Fritz (Juli/aug 2002): «Israelites and Canaanites: You can tell them apart», ''BAR'' 28:04</ref>

En kilde fra sen bronsealder, [[Amarna-brevene]], har kastet lys over israelittenes tidligste historie. Rekonstruksjonen av en rekke brev fra 1300-tallet f.Kr. i [[Amarna]] i oldtidens Egypt (ca. 1390-1362 f.Kr.). Disse er skrevet av en rekke syrisk-palestinske ledere, og blant dem brev som inneholder appeller til de egyptiske overherrer for garnisoner og militær støtte, noe som antyder at sen bronsealder i Midtøsten var preget av uro, maktkamper og konflikter over ressurser og politisk makt i området. En rekke av brevene viser til truende aktiviteter til en gruppe kalt for ''apiru'' eller ''[[habiru]]''. I henhold til sammenhengen refereres det ikke til et sted eller nasjon, men til et sosialt segment som synes å bestå av [[Nomade|nomadiske]] folk og røverflokker. Selv om det ikke har blitt helt etablert at ''habiru'' [[språk]]lig kan knyttes til begrepet «hebreer», synes det som om disse utgjorde en vesentlig del av befolkningen i [[Palestina]] i sen bronsealder og kanskje tidlig jernalder, eller tok del i en israelittisk «bevegelse».<ref>McNutt, Paula (1999): ''Reconstructing the Society of Ancient Israel'', ss. 45–46</ref>

[[File:Jehu-Obelisk-cropped.jpg|thumb|350px|Den knelende mannen, er en av de svært få mulige samtidige avbildninger av en israelittisk konge, muligens [[Jehu]], beskrevet som «sønn av [[Omri]]», eller kanskje Jehus ambassadør, knelende for [[Salmanassar III]] på [[Den svarte obelisk]] (British Musem).]] 
Befolkningen i de sentrale høylandene i løpet av den samme perioden var meget sparsommelig, med rundt 25 landsbyer og en befolkning som telte kanskje opp mot 12 000 mennesker. Ved rundt år 1000 f.Kr. hadde antallet landsbyer økt til 300 og befolkningen til 55 000.<ref name=" McNutt47-48">McNutt, Paula (1999): ''Reconstructing the Society of Ancient Israel'', ss. 47–48</ref> Undersøkelser og utgravninger av disse landsbyer på høylandet på 1100-tallet f.Kr. har indikert at de fleste av dem ikke støttet mer enn hundre mennesker, og de største opptil tre hundre. Disse tallene står i kontrast til de bibelske tallene, som eksempelvis i [https://web.archive.org/web/20111115231603/http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=EXO&chapter=12 Andre Mosebok 12:37] som hevder at «Så brøt israelittene opp fra Ramses og drog til Sukkot. De var omkring 600 000 mann til fots, foruten kvinner og barn.» Sistnevnte vil indikere at det totale antallet som flyktet fra Egypt utgjorde noen rundt to og en halv millioner mennesker.<ref name=" McNutt47-48"/>

Arkeologiske undersøkelser har vist at etablering av befolkningsgrupper i løpet av sen bronsealder var sparsommelig, kun rundt 24 kjente steder er blitt avdekket. Men mot slutten av tidlig jernalder var det etablert rundt 300 steder. Nye bosetninger ble også etablert på marginale jordbruksområder som i utkanten av de østlige og sørlige ørkenområdene på motsatt side av [[Jordanelven]] (Transjordan) og i de golde områdene [[Negevørkenen]] sør i dagens Israel. Bosetningen var mest omfattende i regionene til [[Efraim]] (nord for [[Judea]]) og [[Manasse (stamfar)|Manasse]] (langs Jordanelven), og den østlige delen av Benjamin (nord for Judea og sør for [[Efraim]]). En del mindre i [[Galilea]] og langt mer sparsommelig i Judea og de arbeidskrevende områdene mot ørkenområdene.<ref name=" McNutt47-48"/>

[[Fil:Tel dan inscription.png|thumb|[[Tel Dan-stelen]] (ca. 850 f.Kr.)]]
Ved rundt 850 f.Kr. indikerer inskripsjoner som på [[Tel Dan-stelen]] og [[Mesjastelen]] at et regionalt betydningsfylt kongedømme referert til dets naboer som «Omris hus», etter det herskende dynasti, og tidvis som [[Samaria (region)|Samaria]] (hebraisk Shomron), etter hovedstaden, hadde framstått i området til det sentrale høylandet. Det er ingen nedtegnelser av hvilket navn dette kongedømmet selv hadde, skjønt en assyrisk nedtegnelse viser til en konge kalt [[Akab av Israel|«Akab israelitten»]]. Nedtegnelser knyttet til Israel, i henvisning til dette nordlige kongedømmet, fortsatte ned til det ble ødelagt av assyrerne mot slutten av 700-tallet f.Kr.

Den tidligste antagelige benevnelsen av det sørlige kongedømmet er på Tel Dan-stelen (ca. 850 f.Kr.), hvor det i henhold til forskerkonsensus,<ref>Kitchen, Kenneth (2003): ''On The Reliability Of The Old Testament'', ss. 452-453</ref><ref>Dever, William (2004): ''What Did The Biblical Authors Know, And When Did They Know It?'', ss. 128-129</ref><ref>Lemche, N. P. (2003): «House of David': The Tel Dan Inscription(s)» i: T. L. Thompson & S. K. Jayyusi (red.): ''Jerusalem in Ancient History and Tradition'' (66). London; New York: T&T Clark.</ref><ref>Grabbe, L. L. (2007): «Reflections on the Discussion» i: L. L. Grabbe (red.): ''Ahab Agonistes: The Rise and Fall of the Omri Dynasty'' (333). London: T&T Clark.</ref> er «Davids hus» nevnt ved siden av Omris hus sammen med referanse til dødsfallet til en konge hvis rekonstruerte navn kan bli likestilt med navnet til en konge nevnt i Bibelen. Der er ingen ytterligere arkeologiske bevis før de babylonske nedtegnelsene viser til det (som ''Yehud'', den [[arameisk]] ekvivalenten til Judea) mot slutten av 600-tallet f.Kr. De arkeologiske fortegnelsene indikerer også at Jerusalem, fra å være ikke noe mer enn en liten landsby, gjennomgikk en brå og betydelig vekst i perioden rett før den påfølgende ødeleggelsen av Israel en gang rundt 722 f.Kr.

Det er tre hovedteorier på hvordan en gruppe av folk kom til å bli kjent som israelitter:
# Rask erobring
# Gradvis infiltrering
# Opprørske bønder

[[Fil:Tissot Deborah Beneath the Palm Tree.jpg|thumb|[[Debora]] ved palmetreet, en av de karismatiske lederne som sto fram da israelittene var trengt av ytre trusler, i henhold til ''Dommernes bok''.]]
Bevis for disse teoriene kommer både fra bibelske som ikke-bibelske kilder. Imidlertid kan ingen av teoriene redegjøre fullstendig for alle dataene. Modellen for rask erobring ble fremmet av William Albright og George E. Wright for å kunne kombinere arkeologisk bevis med den bibelske fortellingen. Generelt følger denne modellen fortellingen i [https://web.archive.org/web/20111115230338/http://www.bibel.no/nb-NO/sitecore/content/Home/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=JOS&chapter=1 ''Josvas bok 1-12''] i ''Det gamle testamente'' med å definere særpreg av forente stammer som triumferte i militær erobring.<ref>Wood, L. J. (1986): ''A Survey of Israel's History'', Grand Rapids, Zondervan, ss. 137-153</ref> Moderne arkeologi og akademisk forskning har imidlertid siden kritisert denne teorien, særlig ettersom fortellingene i ''[[Dommernes bok]]'' henviser til uavhengig handlinger mellom de ulike stammene framfor en forent nasjonal identitet.<ref>Merrill, E.H. (april/juni 1995): «The Late Bronze/Early Iron Age Transition and the Emergence of Israel» i: ''Biblitheca Sacra'' 152, s. 148</ref>

I respons til fortellingen i Dommernes bok fremmet Albrecht Alt og Martin Noth<ref>Alt, Albrecht (1968): ''Essays on Old Testament History and Religion'', Garden City, NY Doubleday, ss. 175-221</ref><ref>Noth, Martin (1960): ''The History of Israel'', New York Harper & Row, ss. 68-84</ref> teorien om gradvis infiltrering for israelittisk framkomst. De foreslo at istedenfor en rask militær erobring, skjedde en gradvis bosetning av nomader og deres sauer i høylandene som etter hvert kom i konflikt med kystområdene. Til sist forente de enkelte stammene seg under karismatiske ledere, som [[Gideon]] og [[Debora]],<ref>Nettbibelen: Dommernes bok [https://archive.today/20120526230723/http://www.bibel.no/nb-NO/sitecore/content/Home/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=JDG&chapter=4 4] og [http://www.bibel.no/nb-NO/sitecore/content/Home/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=JDG&chapter=6 6] {{Wayback|url=http://www.bibel.no/nb-NO/sitecore/content/Home/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=JDG&chapter=6 |date=20111115230847 }}</ref> og delte kulturarv og religiøs praksis.<ref>Merrill, E. H. (April-juni 1995): «The Late Bronze/Early Iron Age Transition and the Emergence of Israel» i: ''Biblitheca Sacra'' 152, ss. 149-150</ref>

En eldre innvending er kommet fra George E. Mendenhall (1962), som har skrevet at selv om det er plausibelt, hadde forvandlingen fra en eksistens som nomader til en av fastboende vesen ingenting med Israels stamme å gjøre.<ref>Mendenhall, G. E. (1962): «The Hebrew Conquest of Palestine» i: ''Biblical Archaeologist'' 25 no 3 S, s. 69</ref> Alternativt foreslo Mendenhall, og siden forsvart av Norman K. Gottwald, at bondeklassen gjorde opprør mot de øverste klassene etter å ha hørt fortellinger om tilsvarende undertrykte folk som kom ut av Egypt. Drivkraft for at de enkeltstående stammene slo seg sammen til et folk var ikke bare alene av likhetstankegangen, men også som grep for å skape fred. Ikke-bibelske bevis på politisk ustabilitet og uro er blitt framhevet av Amarna-brevene, som nevnt over, som synes å indikere at bystatene hele tiden var i krig med hverandre.<ref>Merrill, E. H. (April-juni 1995): «The Late Bronze/Early Iron Age Transition and the Emergence of Israel» i: ''Biblitheca Sacra'' 152, ss. 74, 77</ref>