Redigerer In dubio pro reo (avsnitt)

==Norske rettsforhold==
[[Norge]] er ved to tilfeller blitt klaget inn for og dømt av [[Den europeiske menneskerettsdomstol]] (EMD) i [[Strasbourg]] for brudd uskyldspresumsjonen i EMKs artikkel 6.2. I begge tilfeller (''Hammern mot Norge'' ([[Bjugn-saken]]) og ''Y mot Norge'' ([[Birgitte-saken]])) ble det konstatert brudd som følge av at klagerne ved norske domstoler var idømt erstatningsansvar for handlinger som de tidligere var frikjent for i strafferettslig forstand. Dette var mulig fordi beviskravet i strafferetten er langt strengere enn i erstatningsretten. EMD kom til at det ikke var i strid med uskyldspresumsjonen å idømme klagerne erstatningsansvar selv om de var blitt frifunnet i straffesakene, men formuleringene domstolene hadde brukt da erstatningsansvaret ble idømt, var ifølge EMD egnet til å så tvil om de strafferettslige frifinnelsene.

I granskningsrapportene etter henholdsvis [[Liland-saken]] og [[Moen-saken]] ble politiet og domstolene anklaget for å ha brutt uskyldspresumpsjonen.{{trenger referanse}}

Norge har også fått kritikk for utstrakt bruk av [[varetektsfengsling]] i saker der skyldspørsmålet ikke er avklart.{{trenger referanse}}

Prinsippet er normgivende for [[presse]]ns [[Vær varsom-plakaten|«vær varsom-plakat»]] (punkt 4, underpunkt 5–7), men i flere alvorlige saker er norsk presse blitt anklaget for å bryte prinsippet.{{trenger referanse}}