Redigerer Hundre blomster-kampanjen (avsnitt)

==De hundre blomster==
Om sommeren 1956 hadde Mao fattet interesse for tanken, og hadde begynt å sikre seg den ledende rolle i det som i utgangspunktet Zhou Enlais prosjekt. Den opprinnelige plan hadde vært å la de intellektuelle diskutere landets problemer for å kunne fremme nye kunstneriske uttrykk og nye kulturelle institusjoner. Men Mao så på prosjektet som en måte å fremme [[sosialismen]] på. Mao mente at sosialismen var den eneste «sanne» tenkemåte, og at det ville bli åpenbart også for ikkekommunistiske kinesere at den var kapitalismen overlegen, bare man fikk gjennomdiskutert det. I en senere tale av Mao med tittelen ''Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket'', (27. februar 1957) gav Mao kampanjen helhjertet støtte.

Slik begynte ''Hundre blomster-bevegelsen''.	

Navnet kom fra et dikt: 百花齐放，百家争鸣 ([[Pinyin]] ''Bài Huā Qífàng, Bǎi Jiā Zhēngmíng'', «La hundre blomster blomstre, la hundre skoleretninger kappes med hverandre»). Mao brukte dette sitatet for å meddele de intellektuelle hva han ønsket fra dem.	

Kampanjen begynte sent på høsten [[1956]]. Til å begynne med ble ingen kritikk rettet direkte mot sentralregjeringen, skjønt det var en betydelig økning av råd som gikk i konservativ retning. Statsminister Zhou mottok noen av disse brevene, og kom til den oppfatning at kampanjen ikke hadde den ønskede fremdrift. Zhou tok dette senere opp med Mao og mente at det trengtes mer oppildnende oppmuntring fra det sentrale byråkrati for å få de intellektuelle til å bli friere med sin kritikk.

Våren [[1957]] sa Mao at kritikken var ''nødvendig'' og begynte å kritisere dem som ''sviktet'' ved ikke å sende inn noen sunn kritikk til regjeringen. Mange intellektuelle hadde luktet at dette var en slags felle, men gav til slutt etter og gav uforblommet uttrykk for nokså grunnleggende kritikk av partiets styremåte. I perioden [[1. juni]] til [[17. juli]] 1957 strømmet det inn mange millioner brev med kritikk til statsministerens kontor og andre myndighetsorganer. 
	
Mange av brevene ble funnet å bryte med det Mao mente var ''sunn'' kritikk; Mao mente at kritikken nå nådde opp til et skadelig og ukontrollertbart nivå. Mange brev hadde oppfordret regjeringen til å ''styre demokratisk'' og ''åpne seg opp''. Zhou var en stund tilsynes villig til å gå inn på kritikernes synspunkter, men Mao ville ikke. For ham var denne ''skadelige'' kritikk et angrep på hans eget lederskap. Mao betraktet mange av brevene for absurde. Det gjaldt for eksempel forslag som at ''«kommunistpartiet burde gi fra seg makten»'', ''«de intellektuelle blir i praksis utsatt for en tortur ved å tvinges til å leve i et kommunistisk land»'', ''«landet bør deles opp, og hver landsdel burde ha sitt eget politiske parti»'', og ''«det burde være flere partier som regjerte landet på skift, i fireårsperioder»''.

I juli [[1957]] avblåste Mao kampanjen, og det var intet Zhou kunne gjøre for å forhindre det. Maos tidligere tale ''Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket'', som ikke var blitt publisert, ble omskrevet slik at meningen ble en annen, og ble så senere utgitt i sin nye form med brodd mot høyrekreftene.

Mange gikk ut fra at Mao hadde forestilt seg hvordan det ville gå med kampanjen fra første stund, og gikk inn for den egentlig bare i den hensikt å skaffe seg overblikk over hvor opposisjonen satt slik at den kunne slås ned på.