Redigerer Holocaust i Latvia (avsnitt)

==Holocaust==
Stahlecker rapporterte at det i Latvia var vanskelig å få lokale til å utføre «spontane» pogromer. Da Einsatzkommando 1a og 2 ankom Riga organiserte de et latvisk reservepoliti med 400 mann under ledelse av den latviske løytnant Weiss. Denne politistyrken plyndret 3. juli jødiske boliger og andre latviske grupperinger, drepte omkring 400 jøder og satte på fyr på alle synagogene i byen. Tyskerne tok foto for å vise at drapene var spontant utført av lokale.<ref name="Breitman" />

Tyske styrker hadde 10. juli 1941 kontroll over Latvia som ble administrert av [[Otto-Heinrich Drechsler]] som del av [[Reichskommissariat Ostland]].<ref name="Matthaus" /> Mange latviere så den tyske invasjonen som en mulighet til å gjenvinne friheten, ble lettet da sovjetiske myndigheter trakk seg ut og tok i mot tyskerne som frigjørere - frykten for tyskerne var mindre enn hatet mot russerne. Tyskland utnyttet latviernes ønske om frigjøring fra Sovjet i sin propaganda. Tyske styrker rekrutterte latviere til «forsvarsenheter» (det vil si dødsskvadroner) blant annet ved å kjøre rundt med biler påmontert høgtalere.<ref name="Misco">Misco, T. (2009). [https://doi.org/10.3200/TSSS.100.1.14-22 Teaching the Holocaust through case study]. ''The Social Studies'', 100(1), 14-22.</ref> 

[[Fil:Great Choral Synagogue (Riga).jpg|miniatyr|Den store «korale» synagogen i Riga, brent 4. juli 1941. Innen 17. juli var alle synagoger i Riga ødelagt.<ref name="Misco" />]]

I midten av juli massakrerte reservepolitiet under ledelse av [[Viktors Arājs]] mange hundre jøder, kommunister og andre «uønskede» personer.<ref name="Matthaus" /> Den første massakren på jøder skjedde 23. juni 1941, trolig utført av tyske styrker. Omfanget av spontane massakre (uten tysk ledelse eller oppfordring) utført av lokale latviere er uklart.<ref name="Hamot">Hamot, G. E., Lindquist, D. H., & Misco, T. J. (2007). [https://doi.org/10.1080/00131940701513268  Breaking Historical Silence through Cross–Cultural Collaboration: Latvian Curriculum Writers and United States Holocaust Memorial Museum Fellows]. ''Educational Studies'', 42(2), 155-173.</ref> 4. juli 1941 satte tyske styrker med støtte av lokalt politi fyr på Rigas stor synagoge med et stort antall jøder innelåst i synagogen.<ref name="Misco" /> 

Jødene i provinsbyene ble drept i løpet av få uker etter invasjonen, unntaket var jødene i [[Daugavpils]], Riga og [[Liepaja]]. I september 1941 presset tyske styrker {{formatnum:23000}} jøder inn i en bydel i Riga der det allerede bodde 6&nbsp;000 jøder. Jødenes eiendeler ble plyndret av tyskere og latviere. Deportering av tyske jøder til Riga gjorde ghettoen overfylt. I oktober ble ghettoen lukket.<ref name="Misco" /> 

I slutten av 1941 var rundt 10 % av landets jøder i live og drapstakten avtok i 1942.<ref name="Anders" />

[[Arājskommando]], en lokal milits, tok livet av minst {{formatnum:26000}} sivile i Latvia, i hovedsak [[jøder]], på oppdrag fra Einsatzgruppe A. Kommandoen deltok også i massakre i erobrede områder av Sovjetunionen.<ref name="Eglitis"/> Stahlecker overlot i november 1941 ansvaret for jødeutryddelsene til [[Friedrich Jeckeln]] som månedene før hadde ledet massakrer i Ukraina.<ref name="Anders" />

I tillegg til latviske borgere ble omkring {{formatnum:25000}} jøder fra andre tyskkontrollerte områder deportert til Latvia og drept der.<ref name="Rislakki" /><ref name="Misco" /> Sommeren 1944 da sovjetiske styrker nærmet seg var det rundt 3&nbsp;000 jøder i live i Latvia. De gjenlevende ble evakuert til konsentrasjonsleiren [[Stutthof]] og rundt 1&nbsp;000 av disse overlevde. I tillegg overlevde rundt 300 som ble skjult av latviere. I Lativa overlevde bare 1,6 % av jødene som var i landet da Tyskland invaderte.<ref name="Anders">Anders, E., & Dubrovskis, J. (2003). [https://doi.org/10.1093/hgs/17.1.114  Who died in the Holocaust? Recovering names from official records]. ''Holocaust and Genocide Studies,'' 17(1), 114-138.</ref> (1000 av {{formatnum:85000}}<ref name="Misco" />). Under det sovjetiske styret etter krigen ble informasjon om holocaust i Latvia undertrykt. Latvisk politi medvirket også til holocaust.<ref name="Hamot" /> Halvparten av landets sigøynere ble drept.<ref name="Rislakki" />

===Rumbula-massakren===
[[Fil:LiepajaLatvia1941.jpg|miniatyr|Kvinner i alle aldre fotografert like før de ble myrdet på stranden Šķēde ved [[Liepāja]], [[Latvia]], 15. desember 1941. De var blant 2&nbsp;749 kvinner og barn massakrert der 14-17. desember. Mennene i Liepāja ble drept tidligere på høsten.<ref name="Anders" /> Latviske «sikkerhetsstyrker» under ledelse av SS drepte kvinnene. SS fotograferte det hele for å vise at latviere utførte «aksjonen».<ref name="Misco" /> {{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]

Sent i november og tidlig i desember 1941 drepte Einsatzgruppe A sammen med [[Viktors Arājs]] milits {{formatnum:27000}} av Rigas jøder i Rumbula-skogen utenfor byen.<ref name="ReferenceE">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 50</ref> Syke og eldre ble drept i ghettoen før de fleste andre ble sendt til Rumbula.<ref name="Misco" /> Jødene ble drevet i en rekke mot skogen og flere forsøkte å stikke av og gjemme seg i ghettoen. Opp mot 1000 ble myrdet inne i ghettoen og likene lå strødd i gatene.<ref name=":1">{{Kilde artikkel|tittel=Ghost heroes: Forgetting and remembering in national narratives of the past|publikasjon=Acta Sociologica|doi=10.1177/0001699318806340|url=http://journals.sagepub.com/doi/10.1177/0001699318806340|dato=august 2019|fornavn=Daina S|etternavn=Eglitis|etternavn2=Kelso|fornavn2=Michelle|serie=3|språk=en|bind=62|sider=270–283|issn=0001-6993|besøksdato=2022-08-07}}</ref>

Tolv tyske politifolk ([[Sicherheitsdienst|SD]]) drepte de {{formatnum:27000}} i Rumbula med maskingeværsalver, mens 1500 lokalt politi og Arajs-milits holdt vakt.<ref name="Rislakki" /> I Riga var det også jøder deportert fra Tyskland. Bakgrunnen for Rumbula-massakren var en direkte ordre fra Himmler via Friedrich Jeckeln om å eliminere ghettoen i Riga.<ref name="Bennett" /> 9. desember 1941 var ghettoen i Riga utslettet med unntak av 5000 menn som ble beholdt som nyttig arbeidskraft, 300 kvinner var i live mens alle barna var drept.<ref name="Schneider, G. 1979" />

===Liepāja===
[[Fil:Warning to Jews of Libau 01.jpg|miniatyr|Advarsel til jødene i Liepāja om at de ikke fikk forlate boligen. Dette var en forberedelse til massakren.]]

I [[Liepāja]] (tysk: ''Libau'') var det 6&nbsp;520 jøder før den tyske invasjonen (før dette hadde vel 200 blitt deportert til Russland og 250 hadde flyktet), byen hadde da en samlet befolkning på {{formatnum:48484}}. Fra juli til desember 1941 ble 5470 myrdet. Det var noen spredte drap de første dagene av okkupasjonen. Det første massedrapet ble utført av Einsatzkommando 1a under ledelse av SS-mannen Reichert 4. juli da 50 jøder ble drept i Rainisparken.<ref name="Anders" /> 

I juli var det en drapstopp 22–25. juli da [[Arājskommando]] kom fra Riga for å drepe jøder på oppdrag fra Dr. Hans Kawelmacher som var kommandant ved marinebasen i byen. Kawelmacher mente det var behov for å «passivisere» Liepāja og telegraferte 27. juli til marinekommandoen i Kiel at jødeproblemet i byen stort sett var løst ved at 1&nbsp;100 menn var henrettet. Mennene i Liepāja ble drept i løpet av sommeren og høsten 1941 uten hensyn til arbeidsevne eller kvalifikasjoner.<ref name="Anders" />

I løpet av 14-17. desember ble 2749 kvinner og barn massakrert. Ordre til massakren i desember ble gitt av lokal SS- og politileder Dr. Fritz Dietrich. Carl-Emil Strott ledet henrettelsene og brukte pisk til å drive ofrene til massegraven. Ofrene ble skutt i grupper på rundt 10 på kanten av en flere meter dyp og åtte meter bred grøft i sanddynene og en mann hadde ansvar for å skyfle likene som ikke falt i grøften av seg selv. Spedbarn måtte holdes over skulderhøyde slik at skytterne brukte en kule på barnet og en på moren. Det var trolig Strott eller andre tyske offiserer som fotograferte.<ref name="Anders" /><ref name="Anders, E. 2010">Anders, E. (2010). ''Amidst Latvians During the Holocaust.'' Lulu. com.</ref>

Innen januar 1942 var nesten 90 % av Liepājas jøder drept, og overlevende eldre, kvinner og barn ble i oktober 1943 drept på stedet eller sendt til gasskammeret i [[Auschwitz]]. Da den røde hær nærmet seg Riga i 1944 befant de siste 400 fra Liepāja seg i Kaiserweld konsentrasjonsleir og ble da evakuert til [[Stutthof]] med båt. Omkring halvparten overlevde Stutthof. De de kom tilbake til Riga fra Stutthof fikk de en kjølig mottakelse av de sovjetiske makthaverne som beskyldte dem for å ha arbeidet for fienden - flere ble deportert til [[Gulag]]. Forskerne Anders og Dubrovskis lykkes med å sammenstille arkivmateriale å navngi de fleste ofrene i Liepāja, noe som har vært vanskelig for holocaust i resten av Øst-Europa fordi arkivmaterialet har forsvunnet. Dødstallene er godt kjent fra 20. september da politisjef Dietrich noterte drapene i dagboken sin. Drapene i de 12 foregående ukene ble rekonstruert blant ved Grauel-rettssaken i Hannover fra 1968.<ref name="Anders" />

Masseskytinger av jøder i [[Liepāja]]-distriktet var offentlig kjent. Massakrene førte til at distriktskommissær Walter Alnor klaget til Latvias generalkommissær Drechelser og videre til [[Hinrich Lohse]]. Etter dette forbød Lohse flere skytinger noe som førte til at RSHA i oktober 1941 sendte en klage på Lohse til [[Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete]] (departementet for de okkuperte områdene i øst). Lohse svarte at han stanset de «ville henrettelsene» fordi det ble gjennomført på en uakseptabel måte og at han hadde fått tilsvarende klager fra Vilnius og Kaunas. Lohse ba derfor 15. november om klargjøring av hvorvidt alle jøder i «Ostland» skulle likvideres. Lohse skrev at det naturligvis hastet med rensing av Ostland, men at fremgangsmåten måtte avveies mot behovene i krigsinnsatsen. [[Alfred Rosenberg]] svarte at Lohse burde ha fått klarhet i håndtering av jødespørsmålet ved muntlige drøftinger og at man skulle se bort fra økonomiske hensyn.<ref>Angrick & Klein (2009) s. 270</ref><ref name="Mazower" />