Redigerer Heraklit (avsnitt)

== ''Om naturen'' ==
[[Fil:Miniaturk 009.jpg|thumb|En moderne rekonstruksjon av [[Artemistempelet i Efesos]]. Ifølge Diogenes Laertios deponerte Heraklitos sin bok i dette templet for offentlig tilgjengelighet.]]

Det er hevdet at Heraklitos skal ha skrevet et enkelt verk på [[papyrus]],<ref name="Laërtius"/> men det har ikke har overlevd til ettertiden. Imidlertid er det bevart over 100 fragmenter av dette verket i sitater fra andre forfattere.<ref>Forskere har diskutert i hvilken grad disse fragmentene kan tilskrives Heraklitos; McCabe (2015); Kahn (1979), s. 168.</ref> Hva tittelen var er ukjent,<ref name="Burnet_133"> Burnet (1892), s. 133.</ref> men mange senere forfattere refererer til dette verket, og verk av andre [[Førsokratikerne|førsokratikere]], som ''Om naturen''.<ref>KirkRaven (1957), s. 183–184.</ref><ref> Kahn (1979), s. 5.</ref>

Ifølge Diogenes Laertios deponerte Heraklitos boken i Artemision, det vil si [[Artemistempelet i Efesos]] – et av [[Verdens syv underverker|de syv underverkene]] i den antikke verden – som en dedikasjon.<ref name="Laërtius"/> Charles Kahn, amerikansk klassisist og professor i filosofi, har uttalt at: «Ned til [[Plutark]]s og [[Klemens av Alexandria|Klemens]] tid, om ikke senere, var den lille Heraklitos-boken tilgjengelig i sin opprinnelige form for enhver leser som valgte å oppsøke den.»<ref>Kahn (1979), s. 5.</ref> Likevel, på tiden til den [[Nyplatonisme|nyplatonistiske]] filosofen [[Simplikios]] fra Kilikia på [[senantikken]] på [[500-tallet]] e.Kr., som nevner Heraklitos 32 ganger, men aldri siterer fra ham, var verket til Heraklitos åpenbart så sjeldent at det var utilgjengelig selv for Simplikios og de andre lærde ved [[Platons akademi|det platoniske akademiet]] i [[Athen]].<ref> Mansfield (1999), s. 39.</ref>

=== Struktur ===
Diogenes Laertios skrev at boken var delt inn i tre deler: [[universet]], [[politikk]] og [[teologi]],<ref name="Laërtius"/> men klassisister har utfordret denne inndelingen. Klassisisten John Burnet har hevdet at man kan «ikke å anta at denne oppdelingen skyldes [Heraklitos] selv; alt vi kan utlede er at verket falt naturlig inn i disse delene da de [[Stoisisme|stoiske]] kommentatorene tok sine utgaver av det i hånden».<ref>Burnet (1892), s. 132.</ref> Stoikerne delte sin egen filosofi i tre deler: [[etikk]], [[logikk]] og [[fysikk]].<ref> Se Diogenes Laertios, 7.33</ref> Den stoiske filosofen Kleanthes delte videre filosofien i [[dialektikk]], [[retorikk]], [[etikk]], [[politikk]], [[fysikk]] og [[teologi]], og [[Filologi|filologen]] [[Karl Deichgräber]] har hevdet at de tre siste er de samme som den påståtte inndelingen av Heraklitos.<ref name="Branham_51"> Branham, Robert Brach (1996): [https://books.google.com/books?id=JL-cyJ6zdJwC&pg=PA51 ''The Cynics''], University of California Press, s .51</ref> Filosofen Paul Schuster har hevdet at splittelsen kom fra ''[[Pinakes]]'', et tapt bibliografisk verk av [[Kallimakhos]].<ref> Finkelberg (2017), s. 31.</ref><ref> Schuster (1873), s. 55-56.</ref>

Forskeren [[Martin Litchfield West]] hevder at selv om de eksisterende fragmentene ikke gir mye av en idé om den overordnede strukturen,<ref name="West_113-117">West (1971), s. 113-117.</ref> kan begynnelsen av avhandlingen sannsynligvis bestemmes, som starter med åpningslinjene, som er sitert av [[Sextus Empiricus]]:

<blockquote>
Av ''[[logos]]'' som er for alltid å være uforstående for menn, både før de hører om det og når de har hørt det. For selv om alle ting skjer i henhold til denne ''logos'', er de som de uerfarne opplevende ordene og gjerningene som jeg forklarer når jeg skiller hver ting etter dens natur og erklærer hvordan den er. Andre menn er uvitende om hva de gjør når de er våkne, akkurat som de glemmer hva de gjør når de sover.<ref> Sextus Empiricus: ''Against the Mathematicians'', Bok XVII, 132.</ref>
</blockquote>

=== Skrivestil ===
[[Fil:Aizanoi Zeus temple 2247.jpg|thumb|Heraklitos’ skrivestil er blitt sammenlignet med en [[sibylle]], som denne statue i Zevs-tempelet ved Aizanoi i innlandet av Anatolia, antatt å forestille en sibylle.]]

Heraklitos’ c er blitt sammenlignet med en [[sibylle]],<ref name="Stokes_477">Stokes (1961), s. 477.</ref><ref>Kwapisz, Jan; Petrain, David; Szymanski, Mikolaj (6. desember 2012): [https://books.google.com/books?id=G1qXOcPy-dYC&pg=PA100 ''The Muse at Play: Riddles and Wordplay in Greek and Latin Poetry'']. Walter de Gruyter. ISBN 978-3-11-027061-7.</ref><ref> Nietzsche, Friedrich (1996): ''Philosophy in the Tragic Age of the Greeks''. USA: Skyhorse Publishing. s. 64</ref> som «med rablende lepper som ytrer ting muntert, uten seng og uparfymert, når over tusen år med stemmen sin, takket være guden i henne».<ref> Plutark: ''On the Pythian Oracle''</ref><ref>Dette er den eldste skriftlige referansen til sibylle i eksisterende litteratur. Kahn (1979), s. 125.</ref> Kahn karakteriserte hovedtrekkene i Heraklitos’ forfatterskap som «språklig tetthet», noe som betyr at enkeltord og fraser har flere betydninger, og «resonans», som betyr at uttrykk framkaller hverandre.<ref>Kahn (1979), s. 89.</ref> Heraklitos brukte litterære virkemidler som [[allitterasjon]] og [[kiasme]].<ref name="Graham_§2">Graham (2019), §2.</ref>

=== Det obskure ===
[[Aristoteles]] siterer en del av åpningslinjen til Heraklitos sitt arbeid i ''[[Rhetorica]]'' for å skissere vanskeligheten med tegnsettingen hos Heraklitos uten tvetydighet; han diskuterte om «for alltid» gjaldt «å være» eller «å bevise».<ref name="Graham_§2"/><ref>Aristotles: ''Rhetoric''. Bok III, seksjon 5 (1407b)</ref> Aristoteles’ etterfølger [[Theofrastos]] ved [[Lykeion]] uttalte om Heraklitos at «noen deler av arbeidet hans [er] halvferdig, mens andre deler [er] laget] et merkelig blanding.» Theophrastus mente manglende evne til å fullføre arbeidet viste at Heraklitos var melankolsk.<ref name="Laërtius"/>

[[Diogenes Laertios]] har formidlet fortellingen om at dramatikeren [[Evripides]] ga [[Sokrates]] en kopi av Heraklitos’ verk og ba om hans mening. Sokrates svarte: «Den delen jeg forstår er utmerket, og det er også, tør jeg si, den delen jeg ikke forstår; men den trenger en delisk dykker [for å komme til bunns i det].»<ref name="Næss_35"/>

Også ifølge Diogenes Laertios ble Heraklitos karakterisert av [[Timon fra Fleios]] som «gåtemannen» (αἰνικτής; ''ainiktēs'') en sannsynlig referanse til en påstått likhet med [[Pytagoras]]’ gåter.<ref> Mansfeld, Jaap (1992): [https://books.google.com/books?id=8YiHqT6CWnUC&pg=PA193 ''Heresiography in Context''], BRILL, s. 193.</ref> Timon sa at Heraklitos skrev sin bok «ganske uklart» (ασαφεστερον; ''asafesteron''); ifølge Timon var dette ment å la bare «de dyktige» prøve det.<ref name="Laërtius"/> På [[Cicero]]s tid ble dette tilnavnet på gresk «den mørke» (ὁ Σκοτεινός; ''ho Skoteinós'') eller på [[latin]] den obskure» ettersom han hadde snakket ''nimis obscurē'' («for dunkelt»)<ref>[https://naob.no/ordbok/obskur «obskur»], ''NAOB''</ref> om naturen og hadde gjort det bevisst for å være misforstått.<ref>Cicero: ''De Finibus Bonorum et Malorum'', kapitel 2, seksjon 15.</ref><ref> Wheelwright (1959), s. 116.</ref> Uklarheten var «sannsynligvis med tanken om at det gjelder for oss å søke i oss selv, slik han søkte for seg selv og fant».<ref>Plotinus: ''Enneads'', IV, 8th Tractate</ref><ref> Plutark: ''Against Colotes''.</ref>

Det kan synes som om Heraklitos valgte å mønstre sin uklarhet etter [[sibylle]] og [[Orakel|orakler]].<ref>Finkelberg (2017), s. 36.</ref> Heraklitos uttalte «naturen elsker å gjemme seg»<ref name="Hippolytus">[[Hippolytus av Roma]]: [https://en.wikisource.org/wiki/Ante-Nicene_Fathers/Volume_V/Hippolytus/The_Refutation_of_All_Heresies ''Refutation of All Heresies'']. Bok IX, kapittel 4-5.</ref> og «en skjult forbindelse er sterkere enn en åpenbar».<ref name="Hippolytus"/> Dette er ene er visdommen, å forstå tanken som leder alt gjennom alt gjennom alle ting.»<ref name="Næss_35"/> Han uttalte også «Herren hvis [[Oraklet i Delfi|orakel er i Delfi]] verken snakker eller skjuler, men gir et tegn.»<ref>Shapiro, A.H. ,red. (2007): ''The Cambridge Companion to Archaic Greece'', UK: Cambridge University Press; s. 183.</ref><ref>Plutark: ''On the Pythian Oracle''.</ref> Heraklitos er således den eldste kjente litterære referansen til den delfiske [[maksime]]n: «Kjenn deg selv!» (Γνῶθι σαυτόν, ''gnōthi sauton'').<ref> På latin kjent som ''nōsce tē ipsum''.</ref><ref name="Robb">Robb, Kevin (juli 1986): [https://www.jstor.org/stable/27902979 «’Psyche’ and ’Logos’ in the Fragments of Heraclitus: The Origins of the Concept of Soul»], ''The Monist. '''69'' (3): 315–351. doi:[https://doi.org/10.5840%2Fmonist198669320 10.5840/monist198669320]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/27902979 27902979].</ref><ref name="Stobaeus"> Johannes Stobaeus: ''Florilegium''.</ref>