Redigerer Henry Ford (avsnitt)

== Ford Motor Company ==
Henry Ford bygde sine to første bilprototyper i 1890-årene, og sin første racerbil i 1901. I 1903 startet han sammen med elleve andre Ford Motor Company i [[Highland Park (Michigan)|Highland Park, Michigan]]. Den første Fords [[T-Ford|T-modell]] var ferdig i 1908, og [[Samlebånd|samlebåndsproduksjon]] startet 1. desember 1913. Henry Ford hadde selv designet bilen og produksjonsprosessen. Måten han satte opp produksjonen via [[samlebånd]], revolusjonerte produksjonsindustrien og kuttet produksjonskostnadene kraftig. [[Design]]et var enkelt og produsjonsprosessen enklest mulig. Blant annet ble bilene bare levert i svart. Han skal ha uttalt om fargevalget: «''Du kan male den hvilken farge du vil, så lenge som det er svart.''»<ref>Nirmalya Kumar: ''Marketing as Strategy'', Harvard Business School Press, 2004, side 31</ref> Modell-T ble totalt solgt i 15 millioner eksemplarer de neste 19 årene, og suksessen gjorde Henry Ford til en av verdens rikeste menn. I 1927 var halvparten av alle bilene i hele verden av merket Ford.<ref>[https://corporate.ford.com/articles/history/the-model-t.html Fords T-modell, ''Tin Lizzie'']</ref>

Henry Ford var direktør i selskapet frem til hans sønn overtok i 1919, men det var fremdeles Henry Ford som tok alle beslutningene. Han uttalte i ettertid sin tilnærming til bedriftsansvar slik: «Når en av mine bilder går i stykker, vet jeg hvem som har skylden.»<ref>Henry Ford: ''My life and Work'', Salem, utgave 1987, side 67</ref> I 1919 ble Ford støtt av å bli omtalt som «en ignorant idealist», og saksøkte avisen for [[ærekrenkelse]]. Avisen forsvarte seg ved å stille Ford en rekke spørsmål, der svarene hans skulle bevise for [[jury]]en at avisens beskrivelse av ham var korrekt. Fords svar tydet virkelig på beskjedne sjelsevner. Han tidsfestet den [[amerikanske revolusjon]] til 1812, definerte [[chili con carne]] som «en militær enhet», og innrømmet at han bare leste overskrifter og mente at bøker bare roter til tankene. Uventet nok mottok han en strøm av ''fan'''post etter dette. Selv om han var USAs rikeste, ble hans uvitenhet av mange oppfattet som at han også var en mann av folket.<ref>Ane Farsethås: «Mekanikkens moral», ''[[Dagens Næringsliv]]'' 12. april 2006</ref>   

Ford var en typisk radikal [[innovatør]], han så bilen som et steg mot et nytt [[samfunn]] der folk arbeidet for å tjene penger å bruke i [[fritid]]en. Motsatt den vanlige sparemoralen var Ford opptatt av [[forbruk]]. Da markedsførerne hans foreslo en kampanje med ordlyden: «''Kjøp en Ford, spar mellomlegget!''» - endret Ford det til «''Kjøp en Ford, <u>bruk</u> mellomlegget!''» Hans fremtidstro kunne bli rent religiøs i uttrykket, som i artikkelen «Maskiner, den nye [[messias]]» der han skildrer hvordan «maskiner nå gjør for verden hva mennesket ikke maktet gjennom [[preken]]er, [[propaganda]] eller det skrevne ord.»<ref>Ane Farsethås: «Mekanikkens moral», ''Dagens Næringsliv'' 12. april 2006</ref> Ford våget å skape det helt nye som ikke lot seg utvikle gjennom å studere kundenes ønsker og uttrykte behov. Som han selv uttrykte det: «''Hvis jeg hadde lyttet til kundene, hadde jeg gitt dem en raskere [[hest]].''»<ref>Nirmalya Kumar: ''Marketing as Strategy'', Harvard Business School Press, 2004, side 179</ref>
[[Fil:Ford_assembly_line_-_1913.jpg|thumb|Samlebånd på Ford-fabrikk, 1913.]]
=== Personalpolitikk ===
Men Ford Motor Company fikk ikke slik uttelling i produktiviteten som Ford hadde tenkt seg med samlebåndene sine. Diverse undersøkelser konkluderte med at det som økte effektiviteten aller mest, var fornøyde arbeidere. Som motivasjon satte Ford i gang ett av tidenes største lønnseksperimenter, ''Five dollars a day'',<ref>[https://www.thehenryford.org/collections-and-research/digital-collections/expert-sets/7138/ 5 $ a day]</ref> som over natten doblet arbeidernes lønn og kortet arbeidstiden deres. Til gjengjeld måtte de ansatte finne seg i et kontrollregime med hjemmebesøk og nærgående spørsmål om sine vaner. Og bare gifte forsørgere fikk noen lønnsøkning, ettersom Ford mente at alle bør gifte seg.<ref>Ane Farsethås: «Mekanikkens moral», ''Dagens Næringsliv'' 12. april 2006</ref>

På Highland Park,<ref>http://www.nps.gov/nr/travel/detroit/d32.htm</ref> Fords første fabrikk, fikk arbeiderne bedre betalt end noe annet sted, men samlebåndsarbeidet var med sin monotoni fysisk og psykisk utmattende. En av arbeiderne som gav opp etter en uke og gikk tilbake til [[Dodge]]-fabrikken, sa: «''Det var en form for helvete på jord, hvor menneskene ble forvandlet til [[robot]]er. Jeg foraktet tanken på at Fords markedsførere fremstilte selskapet som en velgjører, når sannheten var at de utnyttet arbeiderne mer hensynsløst enn noen annen bilprodusent, og dominerte arbeidernes liv på måter som fratok dem deres privatliv og individualitet.''» Ford hadde en egen divisjon for [[sosiologi]] til dette formålet. Sosiologene hans kunne når som helst banke på døren til de ansatte og spørre dem ut om deres sivilstatus, [[religion]], spareplaner, kosthold, [[Alkoholholdig drikke|alkohol]]forbruk, helse, fritidsinteresser, livsforsikring osv. Alt ble nøye notert ned på egne, blå skjemaer. Den som røykte eller drakk hjemme, fikk sparken. Ledelsen bygget opp et nett av [[informant]]er. Arbeiderne ble hyrt til å spionere på hverandre. Hvis noen prøvde å fagorganisere Fords arbeidere, ble de oppsagt, jult opp eller til og med drept av Fords [[mafia]]-forbindelser. Overvåkningen var ikke bare politisk motivert. En arbeider som tok seg for mange pauser, ble konfrontert med hvert minutt han hadde «stjålet» fra Ford.<ref>[[Morten Strøksnes]]: ''Rett vest'' (s. 86-7), forlaget Arena, Oslo 2009, ISBN 978-82-05-39043-0</ref>

Denne [[policy]]en var lenge den rådende, selv om den ble mildnet ved innføring av 40-timersuke (lørdag ble fridag i stedet for åttetimers arbeidsdag) omkring 1925, frafall av [[paternalisme]]n omtrent samtidig – og endelig i 1941 ved et forlik med [[fagorganisasjon]]en. Det siste var etter et betydelig press fra hans ektefelle, som så at mannens motstand lett ville ødelegge det som var bygd opp, slik at sønnen Edsel ikke kunne overta.

Highland Park var en [[magnet]] for arbeidskraft fra hele [[Europa]]. På 1920-tallet var bare tre av ti Ford-ansatte født i USA. Ford hadde egne språkskoler for innvandrerne, og etter eksamen gjennomgikk de en seremoni i Highland Parks forsamlingshus. På en scene stod en modell av et [[dampskip]] til kai ved [[Ellis Island]]. Skipet ble praiet, og en «[[matros]]» svarte at det var lastet med gjestearbeidere, som ble satt i «land» utkledd som til [[karneval]] i klær fra den gamle verden, hver med en bylt som de bar på en kjepp over skulderen. På kaien skulle de så gjennom en kjel, «smeltedigelen», og når de kom ut på andre siden, var de kledd i moderne amerikanske klær, med et amerikansk [[flagg]] i hånden.<ref>Morten Strøksnes: ''Rett vest'' (s. 88)</ref> 

På slutten av 1920-tallet var Fords River Rouge-anlegg<ref>http://detroit1701.org/Graphics/Ford%20River%20Rouge%20Plant.jpg</ref> det største i verden. På det fem tusen mål store området var der [[kraftverk]], stålverk, valsemøller, glassfabrikk og 160 km [[jernbane]]. 128.000 arbeidere ved River Rouge produserte en million biler i året. Ford har stadig seks fabrikker i gang i området, som fremstiller en bil i sekundet. Ved utløpet av River Rouge er det bygd en enorm, kunstig industri-[[øy]]: Zug Island.<ref>http://www.detroityes.com/webisodes/2001/08-downriver/01-downriverzug.htm</ref>