Redigerer Hedonisme (avsnitt)

==Filosofisk hedonisme==
[[Aristippos av Kyrene]] (ca. [[435 f.Kr.|435]]–[[355 f.Kr.]]), som var en samtidig med [[Sokrates]] og grunnleggeren av [[Kyrenaikene|den kyreneeiske skole]], betraktes som hedonismens grunnlegger. Aristippos skjelner mellom to sjelelige tilstander. Den ene er lystens tilstand, som er myk og behagelig; den andre er smertens tilstand, som er rå og stormende. Han mener videre at det ikke er noen egentlig forskjell mellom lystene. Det innebærer at uavhengig av lystenes overflatekarakter så tilsvarer de den samme indre grunnrealitet. Veien til menneskelig lykke ligger i å maksimere vellysten og unngå smerten. Han hevder at den kjødelige lyst er livets egentlige mening. 

[[Epikur]] beskriver lysten som det vellykkede livs selve prinsipp. Denne lyst betegner han som befrielsen fra enhver ulyst. Men han ser ikke på lysten som målet – målet er frigjørelsen fra lidelse. Dermed dreier den epikureiske lykkesfilosofi seg om å være fri fra all uro ([[ataraxi]]) og smerte (aponetos), og dermed oppnå lykken. Dette forstås imidlertid ikke som den grenseløse nytelse av de verdslige goder, men som en konsentrasjon om de virkelig ''nødvendige'' behov. Blant dem regner Epikur også ''vennskapet''.

[[Utilitarisme|Utilitarianeren]] [[Jeremy Bentham]] taler om en [[Den hedonistiske kalkyle|hedonistisk kalkyle]].

[[Henry Sidgwick]], som har presentert [[1800-tallet]]s utilitarianisme svært grundig i sitt verk «The Methods of Ethics», skjelner mellom etisk og psykologisk hedonisme. ''Psykologisk'' hedonisme er en antropologisk antagelse som går ut på at mennesker alltid er ute etter å maksimere sin lyst og glede, det vil si at utsikten til lyst (eller unngåelse av ulyst) er det eneste som ''kan'' motivere mennesket til handling. ''Etisk'' (eller universell) hedonisme er derimot en normativ teori eller type teorier som hevder at menneskene ''bør'' forsøke på å maksimere sine lystopplevelser. 

Sidgwick selv gikk inn for den universelle hedonisme, mens [[Jeremy Bentham]] var både psykologisk og universell hedonist. Han hevder at naturen har stilt menneskeheten under to suverene størrelsers herrevelde: lidelse og glede. Det er disse som forteller oss både hva vi kan gjøre og hva vi kommer til å gjøre. Det er ved deres trone at målestokken for rett og galt fastlegges, og likeså sammenhengen mellom årsak og virkning.