Redigerer Hardangervidda (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:Munch - Kart over Fjældtrakten.jpg|thumb|Historikeren [[Peter Andreas Munch]]s håndtegnede kart over Hardangervidda, på grunnlag av studiereiser somrene 1842 og 1843]]
Hardangervidda ble isfri for omkring 9&nbsp;000 år siden. Etter hvert vokste det fram et dekke av [[lav]], som ga næringsgrunnlag for [[Fjellrein|villrein]]en. Man antar at mennesket inntok vidda omtrent samtidig med at reinen etablerte seg der, og det er funnet omkring 250 [[steinalderen|steinalderboplasser]] der. De eldste er fra ca. år 6&nbsp;500 f.Kr. ved [[Finsevatnet]] - og fra ca. 6&nbsp;300 f.Kr., med rester av en skinngamme fra omkring 5&nbsp;600 f.Kr., ved [[Finnsbergvannet]] hvor reinen passerte 12&nbsp;km sørøst for Finse.<ref>Honoria Bjerknes Hamre, ''Fjellet'', Cappelen 2006, side 155.</ref> På Sumtangen ved Finnsbergvannet har folk bodd ved reintråkket gjennom hele steinalderen, bronesealderen og jernalderen.<ref>Honoria Bjerknes Hamre, ''Fjellet'', Cappelen 2006, side 155-156.</ref>

På vidda finnes det mange [[fangstanlegg]] fra tidligere tiders jakt på elg og rein. Svært mange stedsnavn har navn etter rein, mens mange navn også har urgamle navn forbundet med veiretning, veiviser eller ledemerke. [[Nordmannsslepa]], som er de eldste ferdselrutene innlands mellom [[Østlandet]] og [[Vestlandet]], går tvers over vidda. På vidda finnes ulike stedsnavn som vitner om handelsplasser, plasser for omsetning av [[salt]], med mer. Mange pilspisser og skraper etter jakt er funnet nord på vidda, rundt Finse, Halnefjorden, og Ustevatnet.

I [[jernalderen]] ble det utvunnet [[jern]] i myrene på vidda, og ved Møsvatnet finnes rester av jernvinning på 1.400 ulike steder. Det var antakelig ennå større jernproduksjon i [[Sysendalen]]. Jernvinna var i bruk på Hardangervidda trolig til utpå 1300-tallet.<ref name="ReferenceA">Honoria Bjerknes Hamre, ''Fjellet'', Cappelen 2006, side 156.</ref> De såkalte ''slepene'', eller ferdselsårene over Hardangervidda, kan ha sitt navn av at hester slepte jern etter seg over vidda og ned i dalene.<ref name="ReferenceA"/>

I hele [[middelalderen]] ble det utnyttet [[beite]] på vidda med utstrakt [[stølsdrift]], hvor bøndene i dalene bragte dyr på sommerbeite. Dette tok seg opp utover [[den lille istida]] mot 1800-tallet. Samtidig fortsatte også jaktbruket. På Sumtangen står fortsatt to buer fra middelalderen, og det finnes reinsdyrknokler i hauger her som stammer tilbake fra [[1300-tallet]]. Man antar at buene gikk ut av bruk i og med [[svartedauden]], men siden ble tatt i bruk igjen og var brukt som fangstplass inn i moderne tid.<ref name="ReferenceA"/>

I moderne tid kjøpte ofte [[driftekarer]] hester og annet bufe nede i Vestlandsbygdene, og drev dem sommerstid over Hardangervidda for salg på Østlandet om høsten. På 2000-tallet er det fortsatt sommerbeite for 50-60&nbsp;000 [[sau]] på vidda.<ref name="ReferenceA"/>

Dagens kjøreveier over vidda følger i stor grad gamle stiger og drifteveier. På 1600-tallet finnes det skriftlig omtale av drifteveier fra bygdene i Hardanger, og det blir for eksempel nevnt at noen gårder har "5 Mile til Setters om Sommeren".<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Gamle ferdslevegar frå Eidfjord over Hardangervidda|etternavn=Bremnes|fornavn=Per Meyer|utgiver=Eidfjord kommune|år=1983|isbn=|utgivelsessted=Eidfjord|sider=|kapittel=}}</ref>

Et stort antall stedsnavn på Vidda, opp mot 15000, vitner om langvarig og omfattende menneskelig bruk av området.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1979 | tittel = Hardangervidda | isbn = 8250403568 | isbn = 8257402877 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Grøndahl | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060300030 | side = }}</ref>
[[File:Atlas Van der Hagen-KW1049B10 009-DIOECESIS STAVANGRIENSIS, & partes aliquot vincinae.jpeg|thumb|Scavenius-kartet over Stavanger bispedømme, trykt av [[Joan Blaeu]] og Cornelius Bleau i 1638. «Hardanger field» er avmerket mellom Eidfjord og Hallingdal]]
Fra 1200-tallet omfattet Stavanger bispedømme Agder, Rogaland, Hallingdal, Valdres, Eidfjord og store deler av Hardangervidda. Bispene reiste trolig over Hardangervidda via Eidfjord på visitas til de øvre dalene, mens noen reiser gikk om Sogn. Scaveniuskartet (tilskrevet [[Laurits Clausen Scabo]]) trolig fra 1618 viser «Hardangerfield» og bygdene rundt (Hallingdal og Hardanger).<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Fønnebø, Reidar | utgivelsesår = 1988 | tittel = Langs Nordmannsslepene over Hardangervidda | isbn = 8200184315 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013101406025 | side = }}</ref>

=== Navn ===
Biskop [[Jens Nilssøn]] skrev i 1595 at «...it Field heter Vijd», og samme navn er brukt i to diplomer fra 1485. På 1600-tallet er Hardangervidda også omtalt som «Halnefjeld»,<ref name=":0" /> mens man kan finne skrivemåten «Hardangerfjeld» på kart fra 1826<ref>[http://www.kartverket.no/Kart/Historiske-kart/ Carpelans kart over det sydlige Norge, 1826.] Kartverket.no, besøkt 3. august 2017.</ref>.