Redigerer Hans Egede (avsnitt)

== Ekteskap og embete i Vågan ==
[[Fil:Hans Egede Nikolaj kirke.JPG|thumb|Hans Egede og Gjertrud Rasch. Minneplate på [[Kunsthallen Nikolaj|Nikolaj kirke]] i [[København]].]]
[[Fil:Kabelvåg-Kirche-32-Hans Egede-2019-gje.jpg|thumb|Statue foran kirken i Vågan.]]
I 1707 giftet Hans Egede seg med [[Gjertrud Rasch|Gjertrud Nielsdatter Rasch]]. Han var da 21 år, mens hun var 34 år gammel. Rasch kom fra [[Kvæfjord]] og tilhørte den samme kretsen av embetsfamilier som Egede. Hun var datteren til Niels Nielsen Rasch, som var bondelensmann i Kvæfjord tinglag, og Nille Nielsdatter. Faren drev også en stor gård i tillegg til [[Jektefarten|jektefart]]. Man vet ikke hvordan Egede og Rasch møttes, men denne type ekteskap mellom medlemmer av embets- og handelsfamilier der ektefellene hadde relativt ulik alder var ikke uvanlig på denne tiden.<ref>Brun, side 39-43</ref>

25. juni 1707 fikk Egede embetet som kapellan i [[Vågan]] i [[Lofoten]]. Det var på denne tiden vanlig at enken etter den forrige presten giftet seg med neste prest som kom, og på den måten fikk sikret seg for alderdommen. Siden Hans Egede allerede var gift da han flyttet til Vågan, kunne ikke presteenken Dorothea de Fine gifte seg med ham. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til konflikten som senere oppstod mellom Egede og presten i [[Lødingen]], Jacob Parelius, da Parelius brukte å bo hos de Fine når han hadde gudstjenester i Vågan. Striden mellom disse to skulle prege Egedes tid i Lofoten.<ref>Brun, side 46</ref>

Hans Egede begynte som [[kapellan]] i Vågan, som lå under Lødingen [[prestegjeld]]. Sognepresten satt i [[Trondheim]], og presten i Lødingen hadde titelen «visepastor». Dette gjorde at inntektene fra prestegjeldet ikke gikk til presten i Lødingen, men til Trondheim, og visepastoren måtte få inntekter på andre måter enn det som var vanlig. Det var derfor bestemt at visepastoren skulle ha gudstjeneste i Vågan hver søndag under [[Lofotfisket]], noe som skulle sikre inntekter. Da Egede kom til Vågan, hadde det lenge vært protester mot denne ordningen, da lokalbefolkningen ikke ville betale for en som ikke var «deres» prest.<ref>Brun, side 46-49</ref>

Allerede på Egedes første gudstjeneste i Vågan ga dette seg utslag og skapte konflikt mellom ham og Parelius. Egede kom til Vågan i perioden Parelius hadde rett til å holde gudstjenester, men Egede ønsket å holde innsettelsegudstjenesten selv. Han bad derfor om tillatelse til dette, men det viste seg at de to prestene var uenige i om Egede hadde fått lov til å holde hele gudstjenesten eller bare prekenen. Denne distinksjonen var avgjørende for hvem av dem som fikk den såkalte «fjærfisk-tienden».

Da gudstjenesten skulle starte, stoppet Egede Parelius fra å gå til [[alter]]et og insisterte på å holde gudstjenesten selv, til tross for protester fra både visepastoren og [[prost]]en. Parelius klagde i ettertid Egede inn for prosteretten, og 6. juni ble prosteretten satt. Egede angrep der både Parelius og Dorothea de Fine, noe som gjorde forholdet til Parelius ytterligere anstrengt. Retten fant til slutt at begge prestene hadde utvist uforstand, men Egede ble dømt til å betale en bot på 4 [[riksdaler]] samt 20 riksdaler i saksomkostninger.<ref>Brun, side 49-51</ref>

I oktober 1708 begynte tanken om å dra til Grønland å vokse fram i Egede, etter at han hadde lest [[Peder Claussøn Friis]]' ''Norrigis Bescrifuelse''. Han tenkte i utgangspunktet å finne etterkommere etter [[norrøn]]e bosettere der og skrev i 1710 brev til biskopene i Bergen og Trondheim, der han tilbød seg å dra til Grønland som prest. Biskopene kunne ikke sende ham, selv om de var positive. De viste til økonomiske vanskeligheter på grunn av [[Den store nordiske krig|krigen]] landet var en del av. Han skrev derfor til kong [[Frederik 4]] året etter med samme tilbud, uten at det ble noe av det denne gangen heller. Egede så seg kallet av Gud til å omvende hedninger og føre kirken til «verdens ende», og han mente at [[Danmark-Norge]] hadde et særlig ansvar for Grønland og innbyggerne der.<ref name="nbl"/> Han trodde nemlig innbyggerne på Grønland var tidligere norrøne kristne som på grunn av lang tids adskillelse fra kirken hadde glemt kristendommen.<ref name="seksseks">Nilsen, side 66</ref>

I 1712 tilbød Egede seg å ta all prestetjeneste i Vågan, mot at han fikk halvparten av fisken. Dette gikk ikke Parelius med på, men han tilbød Egede å ta halvparten av de gudstjenestene som hørte til presten i Lødingen, mot en tredjedel av fisken. Egede gikk sannsynligvis med på dette, selv om saken aldri ble bekreftet fra noen overordnede i systemet.<ref name="femtre">Brun, side 53</ref>

I 1714 stod det ferdig en ny kirke i Vågan. I forbindelse med den nye kirken blusset det opp til ny strid rundt Egede og Parelius. I romjulen 1713 fikk Parelius et brev fra seks av de fremste mennene i Vågan, der de skrev at Hans Egede hadde tålt for mye urett fra Parelius, og at Parelius ikke lenger var velkommen i kirken i Vågan. Da mennene ble konfrontert med innholdet i brevet, var det bare en av dem som stod fast på det som stod der. Det kom også fram at brevet var skrevet av Hans Egede selv.<ref>Brun, side 53-54</ref>
{{Sitat|Thi lader vi udi Vaagens Menighed Eder hermed vide, at vi ikke har Eders Tjeneste behov, lider og fordrager ikke heller Eders Ankomst til at befatte Eder med noget i Embedets Forretninger i voris Kirke...|Brev til Jacob Parelius, underskrevet av seks av de fremste mennene i Vågan, 27. desember 1713.<ref name="femtre"/>}}

Jacob Parelius møtte, til tross for brevet han hadde mottatt, opp i den nye kirken i Vågan for å holde gudstjeneste 17. februar 1714, den første under lofotfisket dette året. Egede møtte også opp for å forrette gudstjenesten. Han stilte seg ved alteret da gudstjenesten startet, men Parelius tok ordet og fremførte den første bønnen i gudstjenesten, før han spurte Egede hvorfor han var der. Egede svarte at han ikke lenger godtok at Parelius gjorde tjeneste i Vågan, og spurte forsamlingen om de var enig med ham. Jens Christensen Hasselberg, den eneste av underskriverne i brevet som i ettertid stod ved innholdet, tok da ordet og forsvarte Egede. Parelius skal da ha truet Hasselberg med [[gapestokk]] og skjelt ut Egede, før han forlot alteret og overlot resten av gudstjenesten til Hans Egede. Han holdt seg også vekke fra Vågan i de følgende ukene.

Parelius dro direkte fra konfrontasjonen med Egede til [[Steigen]], der prosten hadde sete. Allerede 19. februar ble det stevnet til prosterett. Denne ble satt 9. mars på Dorothea de Fines gård. Egede ble dømt til å betale 2 riksdaler, og boten skulle i sin helhet gå til fattige presteenker. Parelius skulle ha resten av gudstjenestene under fisket, og de to prestene skulle deretter dele gudstjenestene slik de hadde blitt enige om i 1712. Til slutt bad retten «de to smukke Mænd omgaaes efterdags med al den Kierlighed, som Ordensbrødre sømmer og ikke anstaaer att give Forargelse paa nogen Sted.»<ref>Brun, side 55-57</ref>

Blant folk i området var det delte meninger om hvem av de to prestene som hadde rett. Blant de lokale fiskerne i Vågan hadde mange sympati med Egede, kanskje særlig fordi det lenge hadde vært ønske fra denne gruppen å endre måten gudstjenestene ble fordelt mellom prestene under lofotfisket. Blant de velstående i området var det derimot Parelius som fikk støtte. I denne gruppen fant man blant annet prostens bror og også andre viktige menn. Konsekvensen av striden ble dermed at Egede hadde lagt seg ut med mange av de viktigste personene i området.

Hans Egede hadde i lang tid ønsket å forlate Vågan og dra til Grønland. Gjertrud var negativ til dette og mente at han «vilde styrte baade sig selv og hende udi all Ulycke» med dette. Etter sammenstøtet i 1714, kan det derimot virke som om også hun ønsket å dra fra Vågan og støttet mannen hans planer. I 1715 skrev Egede skriftet ''En skrift- og fornuftgrundet Resolution og Erklæring om de Objectioner og Forhindringer angaaende det Forsæt til de hedenske Grønlænderes Omvendelse'' for å overbevise motstandere av planene hans om at det var en god ide, og få støtte fra [[Misjonskollegiet]]. Dette førte ikke fram, og i 1717 søkte han avskjed fra stillingen før han sammen med Gjertrud flyttet til [[Bergen]] i 1718 for å forsøke å få kjøpmennene i byen til å starte et handelskompani med Grønland som mål, der han selv skulle være utsending.<ref>Brun, side 59-60</ref><ref name="nbl"/>