Redigerer Hans Christian Petersen (avsnitt)

== Liv ==
Petersen gikk ut av [[Kristiansand katedralskole]] i 1810 og ble ''[[cand. jur.]]'' fra [[Københavns Universitet]] i januar 1814. Samme vår reiste han tilbake til Norge, hvor han ble utnevnt til [[byråsjef]] ved ekspedisjonskontoret i [[Sjøkrigskommissariatet]]. Fra 1815 var han protokollsekretær i [[Norges Høyesterett|Høyesterett]]. I 1817 tok han advokatprøven, og var i de neste 20 årene advokat i Christiania, fra 1830 til 1834 som [[regjeringsadvokat]]. Som advokat var han kjent for sin [[veltalenhet]].

I 1828 kjøpte Petersen løkken Solli ved [[Drammensveien]], som da lå utenfor byen. Her bygde han et hus i [[empire]]-stil (revet i 1940) tegnet av arkitekten [[Chr. H. Grosch]]. Petersen-familien holdt et gjestfritt hus, hvor blant andre [[Camilla Collett]] ofte var innbudt. Han deltok i Christianias teaterliv som skuespiller i [[Det Dramatiske Selskab]], og var medlem av styret for [[Christiania Theater]] fra 1836 til 1840.

=== Forsvarer i riksrettssaker ===
Petersen var [[forsvarer]] i tre [[riksrett]]ssaker. Første gang var i riksretten mot statsråd [[Thomas Fasting|Fasting]] i 1821, andre gang i riksretten mot statsråd [[Jonas Collett|Collett]] i 1827, og tredje gang i riksretten mot [[statsminister]] [[Severin Løvenskiold|Løvenskiold]]. Særlig den siste saken bidro til å gjøre Petersen berømt. Innlegget hans var et angrep på nordmennenes politiske umodenhet og [[Stortinget]]s uansvarlige fremferd, som regjeringen etter Petersens mening hadde vært nødt til å sette en stopper for. Realitetsprosedyren ble kalt en «''[[Norges Dæmring]]'' i [[prosa]]», med referanse til [[Johan Sebastian Welhaven|Welhaven]]s diktverk.<ref>Torgersen (1971), s. 75.</ref> Løvenskiold ble riktignok kjent skyldig, men straffen ble en bagatellmessig bot. Etter rettssaken viste Stortinget sin misnøye med forsvareren ved å sette ned lønnen hans som regjeringsadvokat.<ref>Torgersen (1971), s. 145.</ref>

=== Statsråd ===
[[Fil:Løkken Solli - no-nb digifoto 20140410 00138 bldsa FA0345 (cropped).jpg|thumb|Petersens bolig Solli, tegnet av arkitekten [[Chr. H. Grosch]]]]
Etter forsvaret i riksrettssaken i 1836 ble Petersen tilbudt en statsrådspost under den nye regjeringssjefen, [[Herman Wedel-Jarlsberg|Wedel-Jarlsberg]]. Da svarte han nei, og ble i stedet [[stiftamtmann]] i Christiania og Akershus. Først i 1839 gikk han inn i statsrådet, hvor han ble sittende til 1861.

Fra 1839 til 1845 styrte Petersen [[Marinedepartementet]], før han overtok [[Justisdepartementet]] og ledet dette til 1847. Fra 1848 til 1849 overtok han [[Indredepartementet]] for [[Frederik Stang]], før han vendte tilbake til Justisdepartementet i 1850. Fra 1851 ledet han [[Armédepartementet]]. I 1858 til 1859 hadde han igjen Justisdepartementet. Fra 1859 til avgangen i 1861 var han regjeringens formann og hadde derfor [[Revisjonsdepartementet]]. I løpet av statsrådstiden hadde han flere opphold ved den norske regjeringen i Stockholm, nemlig fra 1840 til 1841, fra 1843 til 1844, fra 1849 til 1850 og fra 1855 til 1856. Fra 1852 til 1853 var han dessuten medlem av [[De svensk-norske interimsregjeringene|interimsregjeringen]] som virket under kong [[Oscar I]]s sykdom.

Som statsråd gikk Petersen inn for lik arverett for menn og kvinner, da dette ble foreslått av arverettskommisjonen i 1847. Han ble nedstemt av de andre statsrådene, men etter nye behandling ble lik arverett innført i 1854.<ref>Torgersen (1971), s. 40.</ref> I 1851 ga Petersen som sjef for Justisdepartementet ordre til å arrestere arbeiderbevegelsens ledere, enda han selv var onkel til [[Marcus Thrane]].

Etter at kronprins [[Carl IV|Carl]] overtok styret under kongens sykdom og presset statsråd [[Jørgen Herman Vogt|Vogt]] til å gå av i 1858, ble Petersen som eldste statsråd formann i regjeringen i Christiania. Men regjeringens virkelige leder var kongens personlige venn [[Christian Birch-Reichenwald|Birch-Reichenwald]], som var blitt statsråd etter Vogts avgang. I 1859 begynte [[stattholderstriden]], etter at kong Karl under press fra svenske politikere gikk tilbake på løftet han hadde gitt den norske regjeringen om å oppheve [[stattholder]]posten i Norge. I 1860 utarbeidet den svenske regjeringen et krav om en revisjon av unionsforholdet mellom Norge og Sverige. I sitt svarskriv hadde den norske regjeringen lagt inn to «hentydninger» til kongens og den svenske regjeringens standpunkt i stattholdersaken før striden brøt ut i 1859. Hentydningene endte med en regjeringskrise: Kong Carl reiste til Christiania, og Petersen og Birch-Reichenwald måtte søke avskjed. [[Frederik Stang]] kom inn igjen i statsrådet som formann for regjeringen i Christiania.

Petersen ble den 6. august 1860 i Trondheim utnevnt til ridder av den svenske [[Serafimerordenen]].<ref>*[[Hans Cappelen (1945-)|Hans Cappelen]]: «Norske Serafimerridderes våpenskjold», ''[[Heraldisk Tidsskrift]]'', bind 2, side 233-242, København 1965-1969, og Per Nordenvall: ''Kungliga Serafimerorden 1748-1998'', Stockholm 1998, side 306-307, med fargefoto av ridderplaten</ref> Ridderplaten med hans [[våpenskjold]] henger i [[Riddarholmskyrkan]], Stockholm.

Etter å ha trådt ut av statsrådet trakk Petersen seg tilbake fra det offentlige liv og døde mindre enn et år senere.