Redigerer Hønefoss (avsnitt)

== Byens historie ==
[[Fil:Byvaapen Honefoss.png|thumb|right|Hønefoss' gamle byvåpen]]
[[Fil:Kart over Hønefos (1888).jpg|thumb|[[Nicolai Solner Krum|N. S. Krums]] kart over Hønefoss fra 1888]]
Tanken om en by ved fossen ble lansert i [[1839]] av [[etnologi|etnologen]] og historikeren [[Ludvig Daae]], gjennom en artikkelserie i ''[[Morgenbladet]]''. Han lanserte byen som en av elleve nye mulige byer i landet, men det skulle altså gå mange år før stedet ved fossen ble en egen by.

I [[1841]] søkte [[Norderhov|Norderhov herredskommunes]] representantskap [[Buskeruds amt]] om å få Hønefoss anlagt som by, men fikk avslag. Tanken om en by ved fossen var imidlertid da så sentral at saken ikke fikk ligge i ro spesielt lenge etter avslaget. Alt i 1842 fremmer daværende stortingsrepresentanter [[Thor Breien]] (Ringerike) og [[Christopher Simonsen Fougner]] (Hole) en ny sak overfor [[Stortinget]], der de foreslår Hønefoss som kjøpstad. Hønefoss hadde ved folketellingen i 1845 793 innbyggere.<ref>[https://www.nb.no/items/e41fe8a3242a2aad34091fe46c83d332?page=63&searchText= Hønefoss kommune - ''Hønefoss - Byens historie''] (Nasjonalbiblioteket), side 48, besøkt 29. mai 2020.</ref>

Mot slutten av [[1840-årene|1840-tallet]] nedsatte Stortinget «Næringskomité No.&nbsp;2» for å utrede spørsmålet om opprettelse av to nye kjøpsteder, Hønefoss og Odnes. Nå kastet også flere andre seg inn i kampen om å få bystatus, blant annet de lokale arbeiderforeningene. [[Vinter]]en [[1849]]/[[1850]] sendte arbeiderforeningene en søknad til kong [[Oscar II]] i [[Stockholm]] om at «''Hønefods maatte blive Kjøbstad''». Den 24. juni [[1851]] leverte også [[Anton Martin Schweigaard]] og hans komité sin innstilling, der de enstemmig gikk inn for at Hønefoss skulle velges som ny kjøpstad framfor [[Odnes]]. Komiteens innstilling ble kronet med hell, og førte til lov av [[3. september]] 1851: «''Oprettelse av kjøbstad ved Hønefos i [[Norderhov prestegjeld|Norderhovs præstegjeld]], Buskeruds Amt''». Den [[22. april]] 1852 fikk Hønefoss bystatus.

Byen fikk sitt eget [[landskapsvåpen|byvåpen]] ved [[kongelig resolusjon]] av [[15. mars]] [[1902]]. Det var tegnet av [[gravør|myntgravør]] [[Ivar Throndsen]] og har et motiv som henspiller på byens bakgrunn og opprinnelse. Da bykommunen ved årsskiftet [[1963]]/[[1964]] inngikk og ble en del av den nye storkommunen Ringerike, var det alt besluttet å la gamle og ærverdige [[Hønefoss Sparebank]] få benytte det gamle byvåpenet, som siden har vært en del av bankens logo.

=== Hattemakerfeiden og thranitterbevegelsen ===
{{Utdypende|Hattemakerfeiden|Thranitterbevegelsen}}
[[Fil:Marcus_Thrane.jpg|thumb|right|[[Marcus Møller Thrane]]]] 
Hønefoss sto sentralt i Norge under [[hattemakerfeiden]]. [[Thranebevegelsen|Thranitterbevegelsen]] ble lokalt ledet av den radikale [[modist|hattemakeren]] [[Halsten Knudsen]] ([[1805]]–[[1855]]), mens [[Marcus Thrane]] ([[1817]]–[[1890]]) var den som startet flest arbeiderforeninger i landet. Thrane besøkte Hønefoss i [[1849]], da den første arbeiderforeningen ble startet her. Knudsen kom til Hønefoss som hattemakersvenn, under Lars Andresen, og ble leder for den lokale arbeiderforeningen.

Den [[21. juli]] [[1851]] startet bråket. Sorenskriver [[Jørgen Meinich]] holdt rettslig forhør av holeværingen Christian Fjeld i [[Glatved Hotel|Madame Glatveds gård]] på Norsiden. Bakgrunnen var at Fjeld hadde vært [[Hole Arbeiderforening]]s representant til sentralstyremøtet («[[Lilletinget]]») på [[Bygdøy]], og der hadde det blitt tatt opp en del radikale punkter, som Stortinget besluttet å gripe inn mot. Dagen etter skulle Knudsen avhøres, og da ble det bråk for alvor.

En av hattemakerens våpendragere, den velvokste Helge Gunbjørnsen Tytodden, ropte ut til folk som hadde samlet seg: «''Det må værra uråd å la øvrigheta ta Knudsen!''» Da hattemakeren fikk fri for å spise, benyttet han anledningen til å oppfordre folk til ikke å svikte ham, for da mente han at han ville bli arrestert. Flere kom til, og nå hadde Knudsen opp mot femti mann som støttet ham. Det var amper stemning da sorenskriveren gikk ut på trappen for å roe gemyttene. Da øvrigheta skulle føre Knudsen til arresten i Norderhov kom det til håndgemeng. En Nils Kittelsen ropte: «Hurra for Knudsen!». Kittelsen var svoger til politibetjent Peter C. Aas, som var en av dem som skulle føre Knudsen til arresten. De to andre var politiassistent Syver Sonerud og lensmann Robshahm. I håndgemenget som fulgte sprang Tytodden fram og frigjorde Knudsen. Han ble imidlertid snart arrestert igjen, men nok engang frigjort av sine venner. Lensmannen var nær blitt kastet i fossen under håndgemenget, så han innså at det ikke lot seg gjøre å arrestere hattemakeren på denne måten.

Om kvelden [[26. juli]] 1851 ankom derfor to kompanier fra [[Norske Jegerkorps]] til Klokkergården ved Hønen i Norderhov. De hadde blant annet med seg to 6-punds kanoner. Straks etter ankom dessuten også et kompani fra [[Modum]]. Knudsen forsto at det begynte å brenne under ham og dro opp i Ådalen på kvelden den [[22. juli]]. Der mobiliserte han mer enn hundre trosfeller fortelles det, som etter å ha hørt hans flammende tale marsjerte mot byen. De skal ha vært bevæpnet med møkkagreip, hakker og kjepper. Vel framme hevdet ådølingene at de ikke hadde brutt noen lov, og forlangte å få være til stede da under avhørene av formannen deres, [[Johan Semmen]]. Dette ble innvilget og situasjonen roet seg. Hattemakeren følte seg imidlertid ikke like trygg, og dro straks oppover Ådalen igjen. Der samlet han på nytt en horde med trosfeller, men denne gangen ville han at det skulle bryte ut bråk for alvor. Det hjalp ikke at folk forsøkte å roe ned Knudsen, som klarte å mobilisere nær 300 mann ved at han lovet hjelp fra både Vestlandet og [[Trøndelag]]. På vei ned dalen fikk de imidlertid høre at militære avdelinger med kanoner ventet på dem i Hønefoss, og motet sank brått. Knudsen forsøkte å oppildne flokken igjen, men den snudde allikevel. Slaget var tapt for hattemakeren, som sammen med flere andre ledere snart ble arrestert. De ble låst inne i kornmagasinet ved Norderhov kirke og sendt videre til [[Akershus]] den [[2. august]]. Etter dette ble Thranebevegelsen satt under lupen av myndighetene.
[[Fil:Norge fremstillet i Tegninger - no-nb digibok 2009113013003-85.jpg|miniatyr|Fra Hønefoss omkring 1889 <small>[[Nasjonalbiblioteket]]</small>]]
Ett år senere ble det reist tiltale mot 149 av bevegelsens medlemmer, hvorav fem kom fra [[Ringerike]]. Våren 1854 blir hattemakeren ble dømt til ni års tukthus, sammen med flere andre. I sin dype fortvilelse tok han fart og stanget hodet inn i en kakkelovn og døde blir det sagt. Han døde riktignok natten før han skulle overføres til fengsel, men [[Kolerapandemien i 1846–1860|av kolerawpidemien]]. [[Marcus Thrane]] selv fikk ni års tukthus, og utvandret til [[USA]] etter soning. Det skulle gå mange år før det ble noe fart i arbeiderbevegelsen igjen, men i [[1887]] ble sagbruksarbeideren [[Anders Andersen]] ([[1846]]–[[1931]]) fra Hønefoss valgt til [[Arbeiderpartiet]]s første partiformann. Man kan kanskje hevde at han var et resultat av hattemakerfeiden.

=== Bybranner og brannvesen ===
Byen har hatt eget brannvesen siden [[1855]]. Det kom i stand etter den store [[bybrann]]en som startet i [[proprietær]] Erik Tandbergs gård på Nordsida i 15-tiden [[23. mai]] [[1854]], der 20 bygninger ble lagt i aske. Kun ni av byggene var forsikret. I halv sekstiden på kvelden den [[12. august]] [[1878]] brøt en ny storbrann ut på Nordsida, der man tror at ei limpotte tok fyr hos snekker Løkken. Til tross for stor hjelp fra mange brant 16 bygninger til grunnen. Ni mennesker ble dessuten skadd i brannen. Etter dette branntilfellet ble det bestemt at byen for ettertiden skulle utvikles på Sørsida av elva. Brannvesenets første brannbil, en [[1927]]-modell Mercedes, er fortsatt intakt og i brannvesenets eie.

=== Jernbanen kommer ===
[[Fil:Honefoss-stasjon-0tb.jpg|thumb|300px|[[Hønefoss stasjon]] (mot øst)]]
{{Utdypende|Hønefoss stasjon}}
Siste halvdel av 1800-tallet medførte en betydelig teknologisk utvikling for Hønefoss og distriktene rundt byen. Fra å være et lite samfunn med næringsvirksomhet knyttet til fossefallet og sagbrukene, ble tilknytningen til [[Drammen]] via [[jernbane]] i [[1868]] viktig for byens industri og handel fram mot [[20. århundre|1900-tallet]].

Tanken om en slik jernbane ble lansert alt i [[1846]], da Land herredsstyre gjorde en henvendelse til [[Indredepartementet]] og ytret ønske om bedre kommunikasjon mellom Drammen, Tyrifjorden og Randsfjorden. Det skjedde imidlertid ikke noe den gangen. I [[1853]] nedsatte imidlertid Drammen formannskap en komité for å utrede en forbindelse til Opplandene. Den gang ble også kanal utredet, men siden denne bare kunne benyttes halve året ble den uaktuell. I [[1857]] fikk så sivilingeniør [[Carl Abraham Pihl]] i oppdrag fra Indredepartementet å utrede hvorvidt det var mulig å anlegge en jernbane mellom Drammen og Randsfjorden, og rapporten hans forelå allerede den [[31. mai]] [[1858]]. Der konkluderte han med at dette var fullt mulig å bygge [[Randsfjordbanen]], og han hadde dessuten kostnadsberegnet prosjektet til å koste 1&nbsp;150&nbsp;000 speciedaler. Dette var oppløftende nyheter, og Drammens formannskap kalte inn til møte om prosjektet i Hønefoss den [[12. september]] [[1859]], der det ble enighet om å gå igang.

Den [[11. juni]] [[1863]] vedtok [[Stortinget]] med 65 mot 44 stemmer å bygge banen. Den [[31. oktober]] [[1866]] ble første del av strekningen åpnet. Den knyttet [[Vikersund]] og Drammen sammen. Den [[1. desember]] [[1867]] ble så Skjærdalen på Tyristrand knyttet til strekningen. Etter hvert ble også arbeidene med å bygge [[Hønefoss stasjon]] ferdig, og den [[12. oktober]] 1868 kunne toget rulle helt fra Drammen til [[Randsfjord stasjon]] ved Randsfjorden. [[Randsfjordbanen]], som den ble hetende, var den femte jernbanestrekningen i landet. Persontrafikken ble nedlagt fra [[26. mai]] [[1968]], etter 100 års drift. Den [[7. januar]] [[2001]] ble så all lokaltrafikk på banen nedlagt, etter 133 års drift. «''P.g.a. svikt i persontrafikken''» sa [[Vy|NSB]].

Lørdag [[27. november]] [[1909]] var det igjen duket for en stor samferdselsbegivenhet i Hønefoss. Den gang var det [[Bergensbanen]] som ble åpnet. Den er som kjent fortsatt i drift. Den [[31. juli]] [[1926]] blir også [[Sperillbanen]] åpnet, og knytter Finsand i Ådal til Randsfjord- og Bergensbanen. Den ble vedtatt bygget i [[1921]], men alt den [[1. juli]] [[1933]] blir det vedtatt å nedlegge persontrafikken ved banen. Konkurransen med busstrafikk hadde alt blitt for stor. Den [[1. august]] [[1957]] ble også godstrafikken nedlagt og banen ble lagt øde.

=== Byen får kraftverk og gatebelysning ===
Mange tror at de største byene var først ute med [[elektrisk strøm]] og elektrisk gatebelysning, men det stemmer ikke for Hønefoss. Alt i [[1885]] anla daværende [[Norske Skog Follum|Follum Træsliberi]] (siden kjent som [[Norske Skog Follum|Follum Fabrikker]] og [[Norske Skog Follum]], nå del av [[Norske Skog]]) en 110&nbsp;V [[generator]] for [[likestrøm]] som ga 10&nbsp;[[Kilowatt|KW]] til belysning innvendig i fabrikken. Samme året fulgte [[Hønefoss Brug|Hønefoss Træsliberi]] etter, og deretter gikk utviklingen fort. Det ga positive ringvirkninger for byen at næringslivet lå i forkant teknologisk.

Allerede i [[1896]] fikk Hønefoss elektrisk gatebelysning. Det var kun fem år etter [[Hammerfest]], som var blant de første byer i [[Europa]] med slik belysning. (Den svenske byen Härnösand fikk elektrisk gatebelysning i 1885.) Oslo fikk sin første elektriske gatebelysning i [[1893]].<ref>[http://www.samferdselsetaten.oslo.kommune.no/vare_tjenester/vei_fortau_gang_og_sykkelvei/article30561-12940.html Samferdselsetate. 2004. ''Historien om det opplyste Oslo – barn av den industrielle revolusjon''. Publ. 16.&nbsp;mars 2004. Oslo kommune]. Besøkt 19.&nbsp;februar 2008</ref>

I Hønefoss ble det anlagt 36 [[glødelampe]]r, som kostet byen 25 kroner stykket å drifte i året. Det var [[Edward Lloyd Limited]], som etablerte seg i byen gjennom oppkjøpet av Hønefoss Træsliberi (siden kjent som [[Hønefoss Brug]]) i [[1893]], som ga byen muligheten av å få elektrisk gatebelysning.

[[Fil:Ankeret-forran-raadhuset.jpg|thumb|300px|Ankeret foran [[Ringerike rådhus|rådhuset]]]]
=== Norges første dampskip bygges ===
Hønefoss er ikke kjent som sjøfartsby, men på plenen foran [[Ringerike rådhus|rådhuset]] ligger det et gammelt [[anker]], som for mange nok kan virke malplassert i en innlandsby. Ankeret var en gave fra vennskapsbyen [[Emmeloord]], som ligger i kommunen [[Noordoostpolder]] i [[Flevoland]] i [[Nederland]], og er over 100 år gammelt. Det ble funnet i [[Zuiderzee|Zuidersjøen]] og overrakt Hønefoss den [[27. september]] i [[1980]]. Ankeret er et symbol på at byen i sin tid sjøsatte det første [[dampskip]]et som noensinne ble bygd i Norge.

Dampskipet ble sjøsatt på elva i Hønefoss den [[9. juli]] i [[1837]], like nedenfor bybrua og Hønefossen. Dampbåten fikk navnet [[DS «Kong Ring»]], og den ble bygget på [[Øya (Hønefoss)|Øya]] (der [[Øyabakken]] ligger i dag), som på den tiden lå omtrent midt i Hønefossen, før denne fikk endret sine mange nedløp. Båten skulle frakte tømmer og varer på elva og over [[Tyrifjorden]] til [[Svangstrand]] i [[Lier]], men den viste seg snart å være for svak for oppgaven. En ny og kraftigere dampbåt, som fikk navnet «Halvdan Svarte», ble derfor bygget på [[Randsfjord stasjon|Randsfjord]] i [[Jevnaker]] og fraktet over [[Eggemoen]] og sjøsatt på elva i Hønefoss.

=== Nordsiden og Sørsiden ===
[[Fil:Nordre torv Honefoss 00.jpg|thumb|300px|[[Nordre torv (Hønefoss)|Nordre torv]] på [[Nordsiden (Hønefoss)|Nordsiden]], der byen ble anlagt]]
[[Fil:Honefoss Sondre torv2.jpg|thumb|300px|[[Søndre torv (Hønefoss)|Søndre torv]] på [[Sørsiden (Hønefoss)|Sørsiden]], dagens bysentrum]]
{{Utdypende|Nordsiden (Hønefoss)|Sørsiden (Hønefoss)}}
Nordsiden og Sørsiden er to svært sentrale begreper i Hønefoss. Den opprinnelige byen og bybebyggelsen startet som trehusbebyggelse på nordsiden av fossen, men etter flere bybranner bestemte man seg omsider for å utvikle den videre på sørsiden av fossen. Som følge av dette har byen siden slutten på 1800-tallet bestått av to distinkte deler, kalt ''Nordsiden'' og ''Sørsiden''. Den moderne delen av byen vokste fram sør for Hønefossen fra slutten av [[1870-årene|1870-åra]] og framover.

Deler av boligområdet på [[Vesterntangen]] ([[Vesterngata]], [[Elvegata (Hønefoss)|Elvegata]] og [[Christies gate (Hønefoss)|Christies gate]]), fram til [[Ole Torkildsens vei]] ved [[Hønefoss sykehjem]] på østsiden av [[Randselva]], ligger også innenfor den gamle bygrensen og sogner naturlig til Nordre torv, men regnes ikke med til bydelen Nordsiden.

=== Torvene ===
{{Utdypende|Nordre torv (Hønefoss)|Søndre torv (Hønefoss)}}
Stedsbegrepene Nordsiden og Sørsiden har blitt hengende ved områdebeskrivelsen av byen som to primærområder, selv om de ikke har noen offisiell status. Hver av bydelene har hatt sitt naturlige sentrum i et eget torv. Nordsiden ved [[Nordre torv (Hønefoss)|Nordre torv]] og Sørsiden ved [[Søndre torv (Hønefoss)|Søndre torv]].

=== Parkene ===
[[Fil:Honefoss nord 001.jpg|thumb|300px|[[Nordre park (Hønefoss)|Nordre park]] på [[Nordsiden (Hønefoss)|Nordsiden]] ble anlagt etter trehusbebyggelsen brant ned i [[1878]].]]
{{Utdypende|Nordre park (Hønefoss)|Søndre park (Hønefoss)|Petersøya}}
Som for torvene er det også knyttet opp parker til hver av bydelene. [[Nordre park (Hønefoss)|Nordre park]] ble anlagt etter den siste store bybrannens herjinger i trehusbebyggelsen på Nordsiden den [[12. august]] i [[1878]]. [[Søndre park (Hønefoss)|Søndre park]] ble anlagt på [[Løkka]], på Sørsiden, som den største av dem. I nær tilknytning til Søndre park finnes også friluftsområdet [[Petersøya]].