Redigerer Gustaf Mannerheim (avsnitt)

== Karriere ==

=== Den keiserlige russiske hær ===
[[File:La expedición de Mannerheim.jpg|left|thumb|Mannerheimekspedisjonen]]
{{Utdypende|Den keiserlige russiske hær}}
I januar [[1891]] ble Mannerheim overført til [[Maria Feodorovna]]s ridende garde i [[St. Petersburg]]. Alfhild Scalon de Coligny hadde igjen sørget for sin gudsønn og sammen med aristokratiet i St. Petersburg arrangert ekteskap for ham med Anastasia Arapova (1872–1936), noe som sikret ham økonomisk.<ref>Meri, Veijo: ''Suomen marsalkka C. G. Mannerheim'' (1990) sidene 145-147.</ref> De fikk tre barn, døtrene Anastasie (1893–1977) og Sophie (1895–1963), mens det tredje barnet, en sønn, var dødfødt. Anastasie konverterte senere til [[Den romersk-katolske kirke]] og ble [[nonne]] i [[karmelittordenen]] i [[London]]. Ekteskapet med Anastasia Arapova endte i en separasjon i 1902 og en formell skilsmisse i 1919.<ref>Meri, Veijo: ''Suomen marsalkka C. G. Mannerheim'' (1990) sidene 148-149.</ref>

Mannerheim tjenestegjorde i Den keiserlige kavalerigarden fram til 1904, og han fikk etter hvert et stort kjennskap til hester. Men etter separasjonen fra sin hustru fikk han igjen dårlig økonomi. Denne ble forverret etter spilletap. Etter en depresjon prøvde han å forbedre situasjonen ved å skifte miljø og meldte seg til tjeneste i [[den russisk-japanske krig]] 1904-1905. I oktober 1904 ble han overført til 52. Nezhin dragonregiment i [[Mandsjuria]], med grad av [[oberstløytnant]]. På grunn av utvist mot i slaget om [[Shenyang|Mukden]] i [[1905]], ble han utnevnt til [[oberst]].<ref>Screen, J.O.P. ''Mannerheim'' (2000) sidene 43-49</ref>

Da han kom tilbake fra krigen, var han på en uoffisiell ferie hvor han besøkte familie i Sverige og Finland. Som baron representerte han [[adel]]en i den siste forsamlingen i ''Finlands Lantdager'' i 1905-1906.

Da han vendte tilbake til St. Petersburg, ble han overrasket over å bli forespurt om han ville reise som etterretningsoffiser gjennom [[Turkestan]] til [[Beijing]], og slutte seg til den franske [[arkeologi|arkeologen]] [[Paul Pelliot]] på dennes [[Paul Pelliot#Ekspedisjonen til Sentral-Asia|ekspedisjon til Sentral-Asia]]. Han reiste sammen med Paul Pelliot i juli 1906, fra [[Tasjkent]] til [[Kashgar (Kashgar)|Kashgar]], hvor de ankom i oktober. Deretter reiste han alene til Mandsjuria og Kina fram til høsten [[1908]], og møtte blant andre den 13. [[Dalai Lama]], [[Thubten Gyatso]]. Mannerheims dagbok og fotografier  fra reisen er senere utgitt.

Etter denne reisen ble han i [[1909]] utnevnt til kommandant for 13. Vladimir [[Ułan]]-regimentet i [[Mińsk Mazowiecki]] i dagens [[Polen]]. Året etter ble han utnevnt til [[generalmajor]] og kommandant for Ułan-regimentet i [[Warszawa]]. I 1912 ble han en del av hærledelsen og året etter ble han sjef for en kavaleri-[[brigade]].

Under [[første verdenskrig]] tjenestegjorde han ved fronten mot [[Østerrike-Ungarn]] og [[Romania]]. Han var blant annet utstasjonsert i [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]] i Polen, den gang en del av Russland.<ref name="Hagtvet" /> Etter å ha utmerket seg ved fronten fikk han i desember den russiske [[Sankt Georgsordenen]] av 4. klasse, en av de aller høyeste ordenene i det keiserlige Russland.

Da [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen]] brøt ut i Russland, var han på permisjon i St. Petersburg. Da han vendte tilbake til fronten, ble han utnevnt til [[generalløytnant]], med tilbakevirkende kraft fra februar 1915. Men etter [[den russiske revolusjon|oktoberrevolusjonen]] så den nye regjeringen med skepsis på mange av de høyere offiserene, herunder Mannerheim. Da han ble sykmeldt etter å ha falt av hesten, ble han tatt ut av tjeneste og dro på rekonvalesens i [[Odessa]]. Her planla han å pensjonere seg og leve et sivilt liv i Finland. Han ankom Finland [[18. desember]] [[1917]].

=== Den finske borgerkrigen ===
:''Utfyllende artikkel: [[Den finske borgerkrigen]]''

I januar [[1918]] utnevnte det finske senatet, under ledelse av [[Pehr Evind Svinhufvud]], Mannerheim til [[forsvarssjefen|forsvarssjef]] og [[øverstkommanderende]] av en praktisk talt ikke-eksisterende finsk hær. I begynnelsen bestod den av lokale [[paramilitær]]e grupper. Oppgaven var å beskytte regjeringen under [[Den finske borgerkrigen|borgerkrigen]], som brøt ut 27. januar. Mannerheims styrker ble kalt [[De hvite (Finland)|De hvite]], i kontrast til de kommunistiske opprørsstyrkene [[De røde (Finland)|de røde]]. Mannerheim aksepterte utnevningen, selv om han var svært skeptisk til regjeringens pro-tyske orientering.

Han etablerte et hovedkvarter i [[Seinäjoki]] og begynte å avvæpne de gjenværende {{formatnum:42500}} russiske soldatene som ennå ikke var trukket ut av landet, og som det ble fryktet skulle bli satt inn på De rødes side.

Da borgerkrigen var over, gikk han av som øverstkommanderende og i opposisjon til den stadig sterkere tyske innflytelsen i landet. Han fryktet at dette skulle få negative konsekvenser overfor [[ententemaktene|de allierte]] landene etter krigen. For ytterligere å distansere seg fra den finske regjeringen, flyttet han midlertidig til familie i Sverige i juni 1918.

I Sverige hadde han utstrakt diplomatisk kontakt med representanter for de allierte, og i oktober 1918 reiste han til [[Storbritannia]] og [[Frankrike]] på vegne av den finske regjeringen for å få anerkjennelse av den finske uavhengigheten. I desember ble han kalt tilbake til Helsingfors da han var blitt valgt til såkalt [[riksforstander]] ([[finsk]]: ''Valtionhoitaja'', [[svensk]]: ''Riksföreståndare''), eller [[Liste over Finlands statsoverhoder|statsoverhode i Finland]] i syv måneder i perioden [[1918]]–[[1919]]. Han stilte som kandidat til landets første presidentvalg for [[Samlingspartiet (Finland)|Samlingspartiet]] og [[Svenska folkpartiet]], men tapte avstemningen i parlamentet til [[Kaarlo Juho Ståhlberg]]. Han trakk seg da tilbake fra det offentlige liv.

=== Mellomkrigstiden ===

I den første delen av [[mellomkrigstiden]] levde Mannerheim et tilbaketrukket liv, uten offentlige verv. Han ble sett som kontroversiell på grunn av sine uttalte anti-[[bolsjevik]]iste standpunkter. Han ble videre sett på med skepsis av finske [[sosialisme|sosialister]], som en borgerlig general fra De hvite. Han konsentrerte seg i denne perioden om humanitære oppgaver og var blant annet president i det finske [[Røde Kors]]. Hans søster Sophie Mannerheim hadde i 1917 grunnlagt en forening for å hjelpe enslige mødre og deres barn. Mannerheim ble hedersformann i «Mannerheims barnskyddsförbund».<ref name="mannerheim.fi">http://www.mannerheim.fi/08_sivil/r_mll.htm</ref> Han gikk inn i disse oppgavene med stor iver og gjorde en rekke utenlandsreiser.

Under hans reise til Europa hadde kretser som beundret ham i Finland begynt å samle inn penger for ham. Innsamlingen gav 7,6 millioner [[finsk mark|mark]] (eller omtrent 28 millioner kroner omregnet til dagens{{når}} kroneverdi). Han grunnla en kafé i [[Hangö]] som ble populær og ble besøkt av prominente gjester, blant annet kongelige fra [[Nederland]].<ref name="mannerheim.fi"/><ref>http://www.hs.fi/sunnuntai/art-2000005265287.html</ref>

Da sosialistene tapte presidentvalget i [[1931]] og Svinhufvud ble ny president, åpnet det seg muligheter for nye offentlige oppgaver for Mannerheim. Først ble han leder for forsvarsrådet, og deretter utnevnt til [[feltmarskalk]] (''sotamarsalkka, fältmarskalk'') i [[1933]]. På denne tiden hadde den offentlige oppfatningen av ham endret seg, også blant sosialistene, fra å være en borgerlig, «hvit» general til å være en mer samlende, nasjonal figur. Dette ble forsterket av hans mange offentlige uttalelser på denne tiden, hvor han tok til orde for forsoning mellom de tidligere motstanderne, og han ble talsmann for at de overordnete finske problemstillingene var viktigere enn indre konflikt. Han arbeidet for at landet skulle bli militært sterkere og prøvde forgjeves å få et forsvarssamarbeid med Sverige. Den militære utbyggingen gikk ikke helt som han ønsket, og han var svært bekymret for at Finland skulle havne i krig.

=== Andre verdenskrig ===
:''Utdypende artikler: [[Vinterkrigen]], [[Den finske fortsettelseskrigen|Fortsettelseskrigen]], [[Lapplandskrigen]]''
Da Sovjetunionen krevde store finske landavståelser og forhandlingene om dette brøt sammen i 1939, var det klart at Mannerheim igjen ville ble øverstkommanderende i tilfelle av krig. Formelt ble han det da Sovjetunionen angrep 30. november og dermed utløste [[vinterkrigen]]. Han var finsk forsvarssjef fra vinterkrigens utbrudd i [[1939]]. I et brev til datteren Sophie skrev han at han ikke ønsket dette, alderen og helsen tatt i betraktning, men at han måtte gi etter for anmodningene fra presidenten og regjeringen, og han konstaterte at han var i krig for fjerde gang.<ref>Gjengitt i Stig Jägerskiöld: ''Mannerheim: Marshal of Finland'' (1986)</ref>

[[Fil:Mannerheim studying a map.jpg|thumb|Mannerheim studerer et kart]]
[[Fil:Hitler Mannerheim Ryti.jpg|thumb|Adolf Hitler, Mannerheim og [[Risto Ryti]] 4. juni 1942]]
[[Fil:Grave of Marshal of Finland, Baron Carl Gustaf Emil Mannerheim.jpg|thumb|Mannerheims grav på Sandudds gravlund i Helsingfors ble bekranset av Kong Harald under et statsbesøk 6. september 2016.<ref>[http://www.kongehuset.no/nyhet.html?tid=137867&sek=26939 Statsbesøk til Finland]; kongehuet.no, 6.9.2016</ref>]]
Han reorganiserte øyeblikkelig det militære hovedkvarteret i [[Sankt Michel|St. Michel]], hvor han tilbrakte det meste av tiden, både under vinterkrigen og [[Den finske fortsettelseskrigen|fortsettelseskrigen]], foruten en rekke besøk ved fronten. Også i tidsrommet mellom disse to krigene oppholdt han seg hovedsakelig i hovedkvarteret og fortsatte som øverstkommanderende, til tross for at denne posisjonen egentlig skulle ha gått tilbake til presidenten etter [[freden i Moskva 1940]]. Før fortsettelseskrigen brøt ut, ble han av tyskerne tilbudt å overta kommandoen over de {{formatnum:80000}} tyske soldatene som stod i Finland, noe han avslo for ikke å bli knyttet enda sterkere til Tysklands krigsmål.<ref>Max Jacobsson: '' Century of Violence'' 1999</ref> Han hadde så nære bånd til den tyske krigsmakten som situasjonen krevde, men avslo forslaget om å inngå en formell allianse. Videre avslo han å stille finske tropper til disposisjon ved [[beleiringen av Leningrad]].
 
Hans 75-årsdag [[4. juni]] [[1942]] ble feiret som en nasjonal begivenhet, og han ble utnevnt, som den eneste i finsk historie, til Marskalk av Finland (finsk: ''Suomen Marsalkka'', svensk:'' Marskalk av Finland''). Et ikke varslet besøk av [[Adolf Hitler]] på denne dagen satte ham imidlertid i stor forlegenhet. Mannerheim ønsket verken å ta i mot Hitler i det militære hovedkvarteret i St. Michel eller i Helsingfors, da dette ville gjøre besøket til et statsbesøk. Til slutt mottok han Hitler på et sidespor av jernbanen ved en flyplass i det sørøstre Finland. Etter et fire timers besøk, som inkluderte en middag, vendte Hitler tilbake til Tyskland, uten å anmode om opptrapping av den finske deltakelsen i krigen, noe som var forventet at han ville gjøre da han først kom.<ref>Urix NRK, ''Storm om Finlands Hitler-alliance'', 21 august, 2010. Med link til audiofil av samtaler mellom Mannerheim og Hitler den 4. juni 1942.</ref>

[[4. august]] [[1944]] ble Mannerheim Finlands [[president]]. Man antok at bare Mannerheim kunne «lede landet til fred» mot slutten av [[andre verdenskrig]]. Han overtok vervet etter [[Risto Ryti]], som hadde inngått en militær avtale med den tyske utenriksminister [[Joachim von Ribbentrop]] etter at situasjonen hadde blitt vanskelig for Finland som følge av fortsettelseskrigen, og særlig etter [[slaget ved Tali-Ihantala]]. Mannerheim valgte å se bort fra denne avtalen og forsto at fortsettelseskrigen måtte avsluttes med en våpenhvile og ikke finsk kapitulasjon. De sovjetiske kravene var meget harde, men Mannerheim mente at landet ikke hadde noe valg om det skulle overleve som egen nasjon. Blant de sovjetiske kravene var også at finnene skulle gå til kamp mot de tyske soldatene i Nord-Finland, som der trakk seg tilbake fra [[Murmanskfronten]] og gjennom [[Finnmark]] i hva de kalte [[Operation Nordlicht]]. I den såkalte [[Lapplandskrigen]] falt imidlertid ikke mer enn rundt {{formatnum:1000}} finske soldater.

[[8. mars]] [[1946]] gikk Mannerheim av som finsk president, både av helsemessige årsaker og fordi han opplevde at oppdraget var fullført. Han ble etterfulgt av den konservative [[Juho Kusti Paasikivi]].

=== Utmerkelser ===
:''Utdypende artikkel: [[Carl Gustaf Mannerheims ordener og utmerkelser]]''
Gustaf Mannerheim ble dekorert med over 80 militære og sivile utmerkelser.<ref>[http://www.mannerheim.fi/13_erity/kunnmerk.htm Mannerheim – utmerkelser (på finsk)].</ref> Han ble blant annet dekorert med den franske [[Æreslegionen]], det tyske [[Jernkorset]] og den danske [[Elefantordenen]]. I tillegg ble han dekorert med en rekke russiske, svenske og finske ordener. Han mottok utmerkelser fra i alt 18 land, både for militære, politiske og diplomatiske fortjenester, samt for utforskningsreisen i Sentral-Asia og for humanitært arbeid.<ref>Vera von Versen: «Marskalken av Finland, friherre Gustaf Mannerheim och ordnarna», i John Strömberg, Jussi Nuorteva & Christina Forssell (red.): ''Valtio palkitsee. Staten belönar'', Helsingfors: Suomalaisen Kirjallisuuden Seura, 2007, s. 140–159.</ref> Under både [[Første verdenskrig|første -]] og [[andre verdenskrig]] mottok Mannerheim utmerkelser fra begge sider. Han fikk til og med svenske utmerkelser, selv om [[Sverige]] var nøytral under begge verdenskrigene.

* {{Flagg|Østerrike-Ungarn}} Offiser av [[Frans Josef-ordenen]], 1895
* {{Flagg|Russland}} [[Sankta Annas orden]] av 3. klasse 1902, 2. klasse, 1906
* {{Flagg|Italia|1946}} Offiser av [[Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden]], 1902
* {{Flagg|Hellas}} Ridder av [[Frelserens orden]], 1902
* {{Flagg|Frankrike}} [[Æreslegionen]], ridder 1902, offiser 1912, storkors 1939
* {{Flagg|Russland}} [[Sankt Stanislaus-ordenen]] av 2. klasse, 1905
* {{Flagg|Russland}} [[Sankt Vladimirs orden]] av 4. klasse 1906, 2. klasse med sverd 1916
* {{Flagg|Russland}} Ridder av 4. klasse av [[Sankt Georgsordenen]], 1914
* {{Flagg|Finland}} [[Frihetskorsets orden]], 1. klasse med sverd 1918, 4. klasse med sverd 1918, storkors med sverd 1918, storkors med sverd og med diamanter 1940
* {{Flagg|Sverige}} [[Sverdordenen]], kommandør 1918, storkors 1942
* {{Flagg|Keiserriket Tyskland}} [[Jernkorset|Jernkorset av 1. klasse]], 1918
* {{Flagg|Keiserriket Tyskland}} [[Jernkorset|Jernkorset av 2. klasse]], 1918
* {{Flagg|Finland}} [[Finlands hvite roses orden]], storkors med sverd 1919, storkors med kjede og med sverd og diamanter 1944
* {{Flagg|Sverige}} Ridder av [[Serafimerordenen]], 1919
* {{Flagg|Danmark}} Ridder av [[Elefantordenen]], 1919
* {{Flagg|Estland}} [[Ørnekorsets orden]], 1. klasse med sverd, 1930
* {{Flagg|Estland}} [[Estlands Røde Kors' orden]], 1. klasse, 1933
* {{Flagg|Storbritannia}} Storkorsridder av [[Order of the British Empire]], 1938
* {{Flagg|Finland}} [[Mannerheimkorset]] av 1. klasse og av 2. klasse, 1941
* [[Fil:Flag of Croatia Ustasa.svg|25px]] Storkors med sverd av [[Kong Zvonimirs kroneorden]], 1942 
* {{Flagg|Tyskland|1945}} Storkors av [[Den tyske ørns fortjenesteorden]], 1942
* {{Flagg|Tyskland|1945}} [[Jernkorsets ridderkors]], 1942
* {{Flagg|Italia|1946}} Storoffiser av [[Savoies militærorden]], 1942
* {{Flagg|Japan}} Storbånd av [[Den oppadstigende sols orden]] 
* {{Flagg|Tyskland|1945}} [[Jernkorset|Jernkorset ridderkors med ekeløv]], 1944
* {{Flagg|Romania}} [[Mikael den tapres orden]] av 1. klasse, 1941
* {{Flagg|Ungarn|1945}} Storkors av den ungarske [[Republikken Ungarns fortjenstorden|Fortjenstordenen]], 1942
* {{Flagg|Finland}} Storkors med sverd av [[Finlands løves orden]], 1944

=== Etter krigen og død ===
Da Mannerheim gikk av som president, hadde han til hensikt å pensjonere seg, i en alder av 79 år. Han kjøpte et [[gods]] i [[Lojo]], men ble i juni samme år rammet av magesår. Tidlig i 1947 reiste han på et sanatorium i [[Montreux]] i [[Sveits]], og bodde dels her, og dels i Finland resten av livet. Han døde på et sykehus i [[Lausanne]], og ble begravet [[4. februar]] [[1951]] på Sandudds gravlund (finsk ''Hietaniemen hautausmaa'') i Helsingfors i en [[statsbegravelse]].

Fra norsk side var det skepsis til Mannerheims tyskvennlighet, og Norge sendte ingen krans eller annen æresbevisning til hans begravelse. Mannerheim mottok heller aldri noen norsk orden.<ref>Aftenposten, 14.2.2010. Morten Fyhn: «Finland: Krigsmyter står for fall »</ref>