Redigerer Gunnar Knudsen (avsnitt)

== Politisk karriere ==
[[Fil:Den norske Regjering 1905 - no-nb digifoto 20160225 00007 bldsa PK14852.jpg|thumb|250px|[[Christian Michelsens regjering]] i [[1905]]. Foran fra venstre: [[Wilhelm Olssøn]] ([[Høyre|H]]), [[Sofus Arctander]] ([[Venstre|V]]), Michelsen ([[Samlingspartiet|Saml.]]), [[Jørgen Løvland]] (V), Gunnar Knudsen (V), [[Aasmund Halvorsen Vinje]] ([[Moderate Venstre|MV]]). Bak fra venstre: [[Harald Bothner]] (V), [[Edvard Hagerup Bull (1855)|Edvard Hagerup Bull]] ([[Høyre|H]]), [[Kristofer Lehmkuhl]] (Saml.), [[Christopher Knudsen]] (H).{{Foto|[[Frederik Hilfling-Rasmussen]]}}]]
[[File:Knudsen og Castberg.jpg|thumb|upright|Gunnar Knudsen (til venstre) og juristen [[Johan Castberg]] (Arbeiderdemokratene) på vei til [[Slottet i Oslo]].   Castberg var justisminister i [[Gunnar Knudsens første regjering|Knudsens første regjering]] og handels- og sosialminister i [[Gunnar Knudsens andre regjering|hans andre]].{{Byline|Narve Skarpmoen ca. 1920–21}}]]
I [[1891]] ble Knudsen valgt inn på [[Stortinget]] for partiet [[Venstre]], som han senere ble parlamentarisk leder for i [[1908]] og partileder for ([[1909]]&ndash;[[1927]]). Han ble utnevnt til statsråd i [[Johannes Steens andre regjering]] fra 24. desember 1901 med virke ved [[statsrådsavdelingen i Stockholm]]. Han fortsatte på denne posten da [[Otto Blehr]] året etter overtok som statsminister. I 1903 vendte han hjem og overtok ledelsen av [[Landbruksdepartementet]] og [[Finansdepartementet]] fram til regjeringen gikk av i oktober.

Knudsen var også finansminister i [[Christian Michelsen|Michelsenregjeringen]], men gikk ut av denne i oktober [[1905]] på grunn av uenigheter rundt kongevalget. Deretter var han formann i [[Norsk Landmandsforbund]], (det senere [[Bondelaget]] 1905—1906). Han var statsminister i [[Gunnar Knudsens første regjering]] ([[1908]]&ndash;[[1910]]) og [[Gunnar Knudsens andre regjering]] ([[1913]]&ndash;[[1920]]). Som statsminister foreslo han blant annet at staten skulle kjøpe inn fosser. Han var sentral i debatten om [[Konsesjonslovene]], og ved opprettelsen av [[NVE|Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen]].

Gunnar Knudsens andre regjering opprettet den 1. februar 1918 en sikkerhetskomité som skulle arbeide med en indre overvåking av arbeiderklassen, siden frykten for en revolusjon var sterk.<ref>Marie Westreng Pettersen: «Generalstaben og de revolusjonære. Revolusjonsfrykt i generalstaben under radikaliseringen av den norske arbeiderbevegelsen i perioden 1917-21» Universistetet i Oslo, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Oslo 2010, s. 44</ref>

Knudsen ønsket ikke å motta [[Orden (utmerkelse)|ordener]]. Under sin første periode som statsminister var han likevel kansler for [[St. Olavs Orden]], da dette embetet på denne tiden automatisk ble besatt av statsministeren.<ref>''Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947'',  utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 38.</ref> Knudsen var innehaver av [[7. juni-medaljen]].<ref>''Norges statskalender for aaret 1907'', efter offentlig foranstaltning redigeret af N. R. Bull, forlagt af H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Kristiania, 1906, sp. 977.</ref>