Redigerer Guløyepingvin (avsnitt)

== Utbredelse, habitat og bestand ==
Guløyepingvinen er endemisk for den sub-antarktiske [[klima]]sonen sør på New Zealand. Arten hekker sørøst på [[Sørøya (New Zealand)|Sørøya]] ([[Bankshalvøya]] og [[Otagohalvøya]]), på [[Stewart Island]] og øyene rundt, samt på [[Aucklandøyene]] og [[Campbelløyene]]. Den har trolig trukket nordover fra et mer sørlig tilholdssted (kanskje Aucklandøyene) i løpet av de siste århundrene.

Forskerne tror at arten koloniserte større deler av New Zealand da [[waitahapingvin]]en (''Megadyptes waitaha'') døde ut der for noen århundrer siden, trolig [[jakt]]et til utryddelse av [[Polynesia|polynesiske]] nybyggere.<ref>Williams, T. D. 1995. The Penguins: Spheniscidae. New York. Oxford University Press.</ref><ref>Boessenkool, S., J. J. Austin, T. H. Worthy, P. Scofield, A. Cooper, P. J. Seddon, and J. M. Waters.  2009.  Relict or colonizer? Extinction and range expansion of penguins in southern New Zealand. Proceedings of The Royal Society of Biological Sciences. 267:815-821.</ref>

Arten er likeverdig marin og terrestrisk og hekker parvis solitært. Dens naturlige habitat er sjøen og tett skog og krattskog, som skjuler parene for hverandre og gir arten beskyttelse for sola og fugler som kan tenkes å angripe egg og kyllinger ovenfra. På land bygger den reder fra strandsonen og opp mot 250 meters høyde, helt opp mot 1&nbsp;km fra sjøen.<ref name="Reilly" />

Det knytter seg stor usikkerhet til estimatene av totalbestanden. I 1988/1989 talte den 5&nbsp;930&ndash;6&nbsp;970 individer.<ref>Moore, P. J. 1992. Breeding biology of the Yellow-eyed Penguin Megadyptes antipodes on Campbell Island. Emu 92: 157-162.</ref> I 1997 ble bestanden estimert til 3&nbsp;560&ndash;4&nbsp;180 hekkende par og 2&nbsp;370&ndash;2&nbsp;790 par som ikke hekket.<ref>McKinlay B. 2001. Hoiho (Megadyptes antipodes) recovery plan, 2000–2005. Threatened species recovery plan 35. Department of Conservation, Wellington, New Zealand.</ref>