Redigerer Guinefort (avsnitt)

==Kildene==
[[Steffen av Bourbon]] arbeidet med en traktat som skulle være oppdelt i syv seksjoner, hvor hver del ble oppkalt etter én av de Syv Gavene til [[Den hellige ånd]]. Men han døde før han kunne gjøre det ferdig.<ref name=JeanClaude/>{{rp|14}} Denne boken, ''De Supersticione'', og beretningen om Guinefort forekommer i en ''exemplum'' i dette verket. ''Exemplum'' er et kort narrativ, derfor er det usannsynlig at Stephen av Bourbon skrev ned alt han fikk høre<ref name=JeanClaude/>{{rp|39}}

I 1823 etter restaureringen av Belley bispedømmet ønsket den nyet biskopen, Monsignor Devie, å bli bedre kjent med sitt bispedømme. Han sendte derfor ut spørsmål til alle kommunene i bispedømmet, hvor han sporte om materiale og spirituelle omstendigheter. Dette var gjentatt i 1825. Ét av spørsmålene sporte hvor slags overtro kunne finnes i kommunene.<ref name=JeanClaude/>{{rp|124}} Det var lite om detaljerte svar. Men det finnes et brev fra 1826 som beretter om Guinefort. Brevet var skrivet av Dufournet til biskopen av Belley. Ingen av de som er knyttet til brevet kjente til Stephen av Bourbon.<ref name=JeanClaude/>{{rp|126}}  Det finnes derfor to kilder som beretter om denne kulten og begge to beretter at Guinefort var en hund.
I 1877 publiserte [[Lecoy de la Marche]] deler av boken til Stephen av Bourbon, blant dem beretningen om helgenen Guinefort. Det vakte stor interesse. I 1879 reiste [[A. Vayssière]] til skogen hvor Guinefort var dyrket og samlet informasjon om kulten. Han beretter at alle som han snakket med sa det samme, helgenen Guinefort var en hund.<ref name=JeanClaude/>{{rp|134}}

Noen senere folklorister reiste dit og hevdet at kulten var ennå i livet. [[A. Vingtrinier]] besøkte området i 1902 og bekreftet at kulten var ennå i live, selv om det var ikke noen kapell eller alter der. [[A. Callet]] i 1903 bekreftet også kultens eksistens. I 1921 henviste folkloristen [[G. Jeanton]] til Vingtrinier, uten å besøke skogen. Men i 1930 reiste [[Le Tessier]] dit og sa at pilegrimsferder hadde sluttet ti år før.<ref name=JeanClaude/>{{rp|134}}

I 1962 og 1970 undersøkte [[V. Edouard]], lege i [[Châtillon-sur-Chalaronne]], kulten. Men da var den ikke noe annet en del av fortiden. Men Edouard fant ut at en kvinne hadde rundt 1940 dratt inni skogen med et barn og utført ritualet. Denne kvinnen er mest sannsynlig den siste som gjorte det. Det er også interessant å merke at hun var bestemor til barnet. Moren og hennes generasjon hadde antagelig ikke lenger tro på kulten. Det ser derfor ut som dette markerte final slutten til denne gamle kulten, som strekker seg i hvert fall tilbake til 1250.<ref name=JeanClaude/>{{rp|140}}