Redigerer Grimkjell (avsnitt)

==Hirdbiskop hos Olav Haraldsson==
[[Fil:Olav den helliges saga CK9.jpg|miniatyr|Olav tar i mot sendebud fra [[Knut den mektige]]. Illustrasjon fra [[Heimskringla]] av [[Christian Krohg]].]]
Ifølge [[Adam av Bremen]] hadde Olav «fra England med seg mange biskoper og prester», fire nevnes ved navn, deriblant Grimkjell.<ref name=Frih93s58>Frihagen (1993) s.58</ref>. Det betyr ikke nødvendigvis at Grimkjell var med i Olavs følge da han først returnerte til Norge i 1015<ref group=note>[[Den legendariske saga om Olav den hellige]] sier at «Biskop Grimkjell var i fylgje med honom» (Flokenes 2000, s.29) da han vendte tilbake til Norge. Ifølge Snorres framstilling kom Olav fra England med bare to skip, og Birkeli mener det er usannsynlig at han da kunne ha hatt plass for et stort følge av geistlige, og konkluderer med at noen av dem må ha kommet senere. Birkeli (1995) s.</ref>, men hans virketid i Norge dateres ofte fra 1015.<ref name=Krag09NBL /> Foruten Grimkjell er de tre biskopene som nevnes ved navn: [[Sigurd (misjonsbiskop)|Sigurd]], [[Rudolf (misjonsbiskop)|Rudolf]] og [[Bernhard (misjonsbiskop)|Bernhard]]. Adam beskriver dem som «velkjente for sin forkynnelse og sine gjerninger». Videre skriver han at at de «på kongens bud dro også til Svealand, Götaland, og til alle øyene som ligger bortenfor Norge, og der forkynte de Guds ord og Jesu Kristi rike til barbarene».<ref name=Frih93s58/> Snorre nevner både Grimkjell og Sigurd som biskoper hos Olav.<ref>[[Olav den helliges saga]]. Grimkjell 57,58, 243, 244. Sigurd 112, 120. Den biskop Sigurd som omtales fra 217 er en annen.</ref> Et annet sted skriver Adam: «Fra England kom først en biskop Johannes<ref group=note>Biskop [[Jon-Sigurd]] som var Olav Tryggvassons hirdbiskop</ref>  til Norge... ...Hans etterfølger var biskop Grimkjell... Som tredjemann kom Sigfred»<ref name=Frih93s213>Frihagen (1993) s.213</ref>

Grimkjell blir av historikere beskrevet som «den fremste blant kong Olav Haraldssons hirdbiskoper»<ref name=Krag09NBL />, «Olavs nærmeste hjelper i kristningsverket»<ref name="Langslet 1995 ss.32, 52">Langslet (1995) ss.32, 52</ref> og «utan samanlikning den mest framstaaande»<ref name=Kols58s150 /> av misjonsbiskopene som fulgte Olav. Snorre framhever Grimkjell framfor de andre prestene i Olavs følge. Han beskriver hirdstuen til Olav i Nidaros, og der sitter Grimkjell, «hirdbiskopen hans» innenfor kongens høgsete, «dernest de andre prestene».<ref>[[Olav den helliges saga]] 57</ref> Kristenretten ble ifølge Snorre satt «med råd og hjelp fra Grimkjell og de andre prestene».<ref>Olav den helliges saga 58</ref> Grimkjells navn er likevel ikke nevnt hos Snorre i forbindelse med Olavs reiser, verken knyttet til kristning eller som politisk rådgiver. I den kjente historien om [[Dale-Gudbrand]] er det Sigurd som er sammen med Olav,<ref>Olav den helliges saga. 112</ref> det er også Sigurd som råder Olav til å forlike seg med [[Erling Skjalgsson]] etter Sel-Tores død.<ref>Olav den helliges saga. 120</ref>. Birkeli antar at biskopene har fordelt arbeidsoppgaver mellom seg, slik at Sigurd fulgte kongen mens Grimkjell var «engasjert i å sette lagtingsvedtakene ut i livet».<ref>Birkeli (1995) s.174</ref><ref group=note>Birkeli viser videre til at Bernard ble sendt videre til Island, og at «Rudolf har antakelig vært opptatt av etterarbeidet når Grimkjell dro videre til neste lagting». Det framkommer ikke hva Birkeli baserer antakelsen om Rudolfs arbeidsoppgaver på. Birkeli (1995) s.174</ref>

[[Adam av Bremen]] skriver at Grimkjell var Olavs «sendemann» hos erkebiskop Unwan av Bremen.<ref name=Frih93s213 /> Krag mener at dette tilsier at Grimkjell sto «kongen særlig nær».<ref name=Krag09NBL /> I et senere tillegg skriver Adam «Da han [Grimkjell] kom til erkebiskopen sammen med Meinhard og Albert, som var ordinert andre steder, gav erkebiskopen dem gaver og betrodde dem å opptre på sine vegne både i Norge og på øyene i Storhavet.»<ref name=Frih93s213 /> Et annet sted skriver Adam at «kongen sendte også bud med gaver til vår erkebiskop og bad om at han måtte ta vel i mot disse biskopene og sende sine egne til ham; de skulle styrke det ubefestede norske folk i kristendommen».<ref name=Frih93s58 />

Grimkjells møte med erkebiskopen i Bremen har antakelig funnet sted i første del av 1020-årene.<ref>Birkeli (1995) s .171, Kolsrud (1958) s. 158</ref> Birkeli mener hovedhensikten med dette møtet var å få hjelp fra Bremen til misjonsarbeidet i Norge. Han skriver at besøket nok «resulterte i en kirkelig tilnærming mellom Bremen og Norge, men sikkert på den basis at den norske kirken var under den norske konges vern og fortsatt skulle være det, og at de angelsaksiske misjonærer fortsatte sitt selvstendige arbeid der».<ref>Birkeli (1995) s.172</ref> Olaf Kolsrud mener derimot at Olav ved dette sendebudet lot «den norske kyrkja taka sitt rom innanfyre den kyrkjeskipnaden [i.e. erkebispedømmet Hamburg-Bremen] som pavedømet hadde fastsett for misjonsmarkerne i dei nordiske land».<ref name=Kols58s156 /> Olav Müller skriver at Olav sendte Grimkjell til erkebiskopen fordi han «ikke så på den norske kirke kun som et nasjonalt anliggende. For ham var det om å gjøre at den ble knyttet til den katolske universalkirke»,<ref name=Müll06 /> og at den norske kirkeprovinsen «fra nå av og lang tid fremover» hørte inn under erkebiskopen i Hamburg-Bremen.<ref name=Müll06 /> [[Oskar Skarsaune]] er klar på at hensikten med Grimkjells besøk primært var at Norge skulle bli anerkjent som del av erkebispedømmet Hamburg-Bremen. Ønsket om misjonsbiskoper fra Bremen ser han som en konkret måte for erkebiskopen å uttrykke sitt ansvar for den nye kirkeprovinsen.<ref>Skarsaune (1997) s.17</ref> Både Skarsaune og Birkeli tolker besøket i Bremen i en politisk kontekst, hvor den tiltakende fiendtlighet mellom Olav og Knut den mektige gjorde at Olav vendte seg til Tyskland heller enn England.<ref>Skarsaune (1997) s.17, Birkeli (1995) s.172</ref> Kolsrud har imidlertid tidligere argumentert mot dette på grunnlag av at Knut, som også var konge av Danmark, aksepterte at Danmark var underlagt Bremen kirkelig sett.<ref name=Kols58s156 />

Det kom til åpen konflikt mellom Olav og Knut, og Olav mistet også støtte innenlands. Etter at Erling Skjalgsson ble drept i 1028, måtte Olav flykte fra Norge. Han dro til [[Gardarike]] via Sverige. Knut fikk herredømme i Norge, og satte først ladejarlen [[Håkon Eiriksson]] til å styre for seg, etter dennes død i 1029 sin sønn [[Svein Alfivason]]. Olav vendte tilbake i 1030 og prøvde å vinne landet tilbake, men ble drept i [[slaget på Stiklestad]].

Snorre skriver at Olav hadde «sendt biskop Grimkjell tilbake til Norge da kongen dro øst til Gardarike, og siden hadde biskop Grimkjell vært på Opplanda.»<ref>Olav den helliges saga. 243</ref> Ifølge Snorre var altså Grimkjell med kongen til Sverige. Birkeli nevner muligheten av at Grimkjell kan ha deltatt i kristningen av [[Gotland]], og viser til en «mistenkelig likhet i åpningsordene» for kristenretten til Eidsivatinget og Gotland.<ref>Birkeli (1995) s. 179</ref> [[Knut Robberstad]] peker også på denne likheten.<ref>Robberstad (1974) s.9</ref>  De skriftlige kildene sier ikke noe om hva Grimkjell gjorde mellom 1028 og 1031 utover dette. Ifølge Adam av Bremen oppholdt biskopene Sigurd og Rudolf seg hos erkebiskopen i 1030, men Grimkjell nevnes ikke.<ref>Frihagen (1993)s.109</ref> Birkeli mener Grimkjell må ha oppholdt seg på gården [[Ringnes (Stange)|Ringnes]] i [[Stange]] hvor han hadde slekt.<ref name="Birkeli 1995 s.179"/> Birkeli drøfter opphavet til lokale stedsnavn som «Bisperoa» og «Grimkelsrud», uten at han finner bevis for sin hypotese om at Grimkjell har oppholdt seg mye i området.<ref>Birkeli (1975) ss.180-182</ref>. Kolsrud og Müller mener Grimkjell ble igjen for å verne om kristendommen i Olavs fravær,<ref name=Kols58s150/><ref name=Müll06/> Birkeli at han «må ha benyttet disse årene til fremme kristendom og kirke på store deler av Østlandet.»<ref>Birkeli (1995) s.182</ref>