Redigerer Grigorij Zinovjev (avsnitt)

== Liv og virke ==
Zinovjev sluttet seg til det russiske arbeiderpartiet i [[1901]], og etter splittelsen mellom [[bolsjevik]]er og [[mensjevik]]er fulgte han bolsjevikene. I [[1905]] ble han redaktør for avisa [[Proletary]], og i [[1908]] ble han arrestert for sine politiske synspunkter, men frigitt grunnet dårlig helse.{{tr}} Deretter sluttet han seg til [[Lenin]] i [[Sveits]], og forble en av hans nærmeste medarbeidere.{{tr}}

Zinovjev reiste sammen med Lenin med på det toget som [[Tyskland]] gav fritt leide og lot passere under [[første verdenskrig]] fra Sveits gjennom Tyskland og som via [[Sverige]] nådde den russiske grensen ved [[Haparanda]] våren 1917 ([[Finland]] var et storfyrstedømme innen [[Tsarrussland|Russland]] på denne tid og ikke en egen stat). Tsar [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]] var blitt avsatt og var erstattet av [[Aleksandr Kerenskij|Kerenskij]]-ministeriet etter [[Februarrevolusjonen (1917)|februarrevolusjonen]] i mars 1917. Men Kerenskij nektet, som tsaren, å slutte fred med [[sentralmaktene]]. Keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]] håpet at Lenin og hans kommunistiske følge skulle styrte det nye styret eller i det minste distrahere Russland innenfra, noe som ville gagne sentralmaktene på Østfronten. Dette gjorde Lenin og Zinovjev over all (både egen og tysk) forventning i og med [[oktoberrevolusjonen]].{{tr}} Det nye bolsjevikstyret valgte  å slutte fred med Tyskland (og de øvrige sentralmaktene) i mars 1918 ved å inngå [[freden i Brest-Litovsk]]. 

I september 1918 uttrykte Zinovjev under et møte med kommunister i [[St. Petersburg|Petrograd]], etter historikeren [[Robert Conquest]]s vurdering, en implisitt beredskap til massemord. «Vi må vinne 90 av Russlands 100 millioner for vår sak. De øvrige har intet de skulle ha sagt; de må tilintetgjøres.»<ref>[[Joachim Fest]]: «Die geschuldete Erinnerung. Zur Kontroverse über die Unvergleichbarkeit der nationalsozialistischen Massenverbrechen.» I: ''[[Frankfurter Algemeine Zeitung|FAZ]] 6. september 1986; Opptrykt i: ''Historikerstreit. Die Dokumentation der Kontroverse um die Einzigartigkeit der nationalsozialistischen Judenvernichtung.'' Piper, München/Zürich 1987, s. 107</ref><ref>Robert Conquest: ''The Harvest of Sorrow'', Arrow edition 1988, ISBN 0-09-956960-4 s. 24.</ref><ref>[[Richard Pipes]]: ''Russia under the Bolshevik Regime'', 1994, ISBN 0-679-76184-5 , s. 499.</ref> Disse ordene fra en så fremstående leder mener historikeren Richard Pipes innebar dødsdommen over millioner av mennesker.<ref>Richard Pipes: ''The Russian Revolution'', First Vintage Books 1991, ISBN 0-679-73660-3 S. 820.</ref> Rundt samme tid hadde Zinovjev ifølge [[Izvestija]] allerede den offentlige proklamasjon av den røde terror latt 512 gisler henrette i Petrograd<ref>George Leggett: ''The Cheka: Lenin’s political Police'', Clarendon  Press, Oxford, 1981, ISBN 0-19-822552-0, s. 111</ref><ref>Richard Pipes: ''The Russian Revolution'', First Vintage Books 1991, ISBN 0-679-73660-3 d. 819</ref>

Sammen med [[Lev Kamenev]] gikk han mot [[Den russiske revolusjon|oktoberrevolusjonen]], og han trakk seg fra sentralkomiteen da denne ikke ville gå inn for forhandlinger med mensjevikene og [[de sosialrevolusjonære]].{{tr}} Han gikk imidlertid senere tilbake på dette og ble valgt til observatør i politbyrået i [[1919]], samme år som han ble valgt til formann for det nystiftede [[Komintern]]. Under [[Den russiske borgerkrigen|borgerkrigen]] hadde han også ansvaret for forsvaret av [[St. Petersburg|Petrograd]]. I [[1921]] ble han valgt til fast medlem av politbyrået, og på partikongressene i [[1923]] og [[1924]] holdt han åpningstalen. Som formann for Komintern ble han imidlertid også tillagt en del av ansvaret for de tyske revolusjonæres nederlag i [[1923]].{{tr}}

I Lenins sykdomsperiode og etter hans død allierte Zinovjev seg med Kamenev og [[Josef Stalin|Stalin]], senere også [[Nikolaj Bukharin]], i kampen mot venstrefløyen, ledet av [[Leo Trotski|Trotski]].{{tr}} Han foreslo endog å ekskludere Trotski, uten å få støtte for dette fra Stalin.{{tr}} Særlig var spørsmålet om industriell reisning og forholdet til bøndene av stor betydning.{{tr}} Da imidlertid Trotski var utmanøvrert havnet han sammen med Kamenev i opposisjon til Stalin. Han inntok også deler av venstrefløyens politikk, og dannet i 1926 [[Den forente opposisjonen]].{{tr}} Samme år ble han også avsatt som formann for Komintern. Året etter ble han ekskludert fra partiet, men etter omfattende selvkritikk ble han tatt til nåde igjen i [[1928]], et tidspunkt da den gamle venstreopposisjonens standpunkter var i ferd med å bli overtatt av Stalin og flertallet.{{tr}}