Redigerer Gravhaug (avsnitt)

== Gravhauger i Norge ==
[[File:Tumulus Larvik.JPG|thumb|Gravrøys på Mølen ved [[Larvik]].]]
På skandinavisk område kan man – dersom de [[megalittgrav]]ene fra tidlig [[neolittisk tid]] (bondesteinalderen) holdes utenfor – finne de første gravhaugene i sen neolittisk tid, innenfor den dansk – sørsvenske [[enkeltgravskulturen]]. En parallell til disse kan finnes noe senere, som hauger bygd rundt [[hellekiste]]r, som også er sparsomt representert i [[Norge]].

Det største feltet med gravhauger er på Vang i [[Oppdal]] kommune. [[Vangfeltet]] består av omkring 900 førkristne gravhauger innenfor et område på 120 [[dekar]]. Gravfeltet var i bruk fra omkring år 400 til år 1000. Omkring halvparten av haugene har vært åpnet delvis av arkeologer. Området er godt bevart og det er blitt gjort rikelig med funn av blant annet våpen, importerte draktsmykker og skålvekter. Alle funn fra feltet oppbevares ved [[Vitenskapsmuseet]] i [[Trondheim]] og enkelte av gjenstandene er også utstilt der.<ref>[https://www.oppdalsmuseet.no/oppleve/gravfeltet-pa-vang/ «Gravfeltet på Vang»], ''Oppdalsmuseet''</ref><ref>[https://www.trondelagfylke.no/vare-tjenester/kulturminnevern/prosjekter/gravfeltet-pa-vang/ «Gravfeltet på Vang»], ''Trøndelag fylkeskommune''</ref>

I yngre [[bronsealderen]] (1700-500 f.Kr.) gikk tradisjonen med ubrent grevlegging til at det ble vanlig med branngraver ([[kremering]] av de døde før gravlegging) i [[Skandinavia]]. De brente beina ble gjerne lagt i en urne og plassert i et hellekammer i en eldre haug eller røys. Gravgods ble begrenset til rakekniv av bronse eller lignende.<ref name="Østmo & Hedeager_138">Østmo & Hedeager (2005), s. 138</ref> Det ble vanlig med store gravrøyser; gravhauger bygd opp av stein uten nevneverdig innslag av løsmasser. Disse finnes gjerne som åsrøyser, liggende enkeltvis på høye punkter i terrenget, ofte langt fra nærmeste bebyggelse. I [[Danmark]] og [[Sør-Sverige]] er det vanlig med store gravhauger bygd av løsmasser. Store gravhauger av jord finnes også i Norge, særlig i [[Rogaland]]. Som regel ligger også disse enkeltvis, med et par unntak ved [[Gravhaugene på Rege|Rege]] i [[Sola]] og [[Reheia]] ved [[Avaldsnes]] på [[Karmøy]]. Gravhauger i steinrøyser dominerer ellers på [[Vestlandet]] og på [[Østlandet]]. Slike felt kan bli meget store, som for eksempel [[Hunnfeltene]] i [[Fredrikstad]], som teller over hundre enkelthauger.<ref>Norgeshistorie.no, Lene Melheim, [http://www.norgeshistorie.no/bronsealder/religion-og-verdensbilder/0315-tro-og-makt-i-graven.html «Tro og makt i graven»]. Hentet 21. nov. 2016</ref>

I [[førromersk jernalder]] (500 f.Kr-0) var gravskikken enkel. De døde ble lagt i flatmarksgraver uten å få med seg kostbare gjenstander. Skikken med kremering fortsatte. Likene ble brent på bål, trolig sammen med mat, siden det er vanlig å finne dyrebein i graver fra denne tiden. Etter at bålet hadde brent ned, ble noen håndfuller med brente bein samlet i et enkelt knytte av skinn eller tekstil, eller i et kar av tre, bark eller keramikk. Ofte fulgte større mengder trekull og aske med. Knyttet eller karet ble så gravd ned i en grop i jorda, eller strødd utover bakken. Deretter la man steiner eller steinheller over graven.<ref>Norgeshistorie.no, Lisbeth Skogstrand, [http://www.norgeshistorie.no/forromersk-jernalder/religion-og-verdensbilder/0411-enkle-graver-komplekse-ritualer.html «Enkle graver – komplekse ritualer»]. Hentet 23. nov. 2016 </ref>
[[Fil:Oseberghaugen.JPG|thumb|430px|En av Norges mest kjente gravhauger er [[Oseberghaugen]] i [[Vestfold]].]]

[[Romertid|Romertiden]] (0-400 e.Kr.) er tiden for de store monumentale gravhaugene. De største haugene kunne være 40 meter i diameter og 6-7 meter høye. Som regel var haugene runde eller ovale, men mot slutten av perioden ble det vanlig med langhauger. Storhaugene lå ofte i tilknytning til gårder, og ble en måte å vise at her bodde det en mektig og innflytelsesrik slekt. Man begynte også i større grad å legge gjenstander i gravene, og selv om skikken med kremering holdt seg, ble det etterhvert også vanlig å gravlegge likene uten å kremere dem først (inhumasjon). Variasjonen mellom de ulike gravene ble også større. Eksempler på gravfelt fra denne tiden er [[Veien kulturminnepark|Veien]] i [[Buskerud]] og [[Vereide]] i [[Nordfjord]].<ref>Norgeshistorie.no, Lisbeth Skogstrand, [http://www.norgeshistorie.no/romertid/religion-og-verdensbilder/0511-storhaugenes-tid.html «Storhaugenes tid»]. Hentet 21. nov. 2016</ref>

I [[folkevandringstiden]] (400-550 e.Kr) fortsatte den store variasjonen mellom gravhaugene og innholdet i dem. Ikke alle fikk sin egen gravhaug, men de fleste gravene der det er funnet menneskerester, har ytre markeringer som en jordhaug eller steinrøys. Haugene var som regel 2-30 meter i diameter. Både kremasjoner og inhumasjoner var vanlig, også i samme grav. I de ubrente gravene kunne den døde bli gravlagt i en hellekiste; heller satt på høykant med en stor dekkhelle over. Kistene ble gjerne åpnet og brukt igjen, ofte for en kremasjon. Noen av gravene kunne ha svært rike gjenstander, ofte importerte fra for eksempel [[Romerriket]]. Gjenstandene som ble lagt i gravene var ment å vise den gravlagtes status.<ref>Norgeshistorie.no, Per Ditlef Fredriksen, [http://www.norgeshistorie.no/folkevandringstid/religion-og-verdensbilder/0612-mang-slags-grav-mang-slags-dod.html «Mang slags grav – mang slags død»]. Hentet 21. nov. 2016 </ref> Rundt 475 skjedde det et skille i gravskikken. Før dette var det vanlig å gravlegge de døde sammen med brente dyrebein og [[bjørneklør]]. Dette ble mindre vanlig etter 475. Etter 475 ble det også mer vanlig med ubrente graver, mens det tidligere var vanligst med [[kremasjon]]er.<ref>Norgeshistorie.no, Per Ditlef Fredriksen, [http://www.norgeshistorie.no/folkevandringstid/mennesker/0602-ny-livsstil-gav-ny-dodsstil.html «Ny livsstil gav ny dødsstil»]. Hentet 21. des. 2017.</ref> Eksempler på gravhauger fra folkevandringstiden er [[Raknehaugen]] i [[Akershus]] og [[Halvdanshaugen på Stein|Halvdanshaugen]] i [[Buskerud]].

[[Fil:Raknehaugen burial mound.JPG|thumb|Norges største gravhaug er [[Raknehaugen]]<ref name="Østmo & Hedeager_136">Østmo & Hedeager (2005), s. 136</ref> {{Byline|Øyvind Holmstad}}]]
[[Fil:Sör-Fron Hundorp rk 39238 gravfelt vest IMG 9835.JPG|thumb|Gravhaug på gården Hundorp i [[Sør-Fron]], Gudbrandsdalen]]
I [[merovingertiden]] (550-800 e.Kr.) ble gravskikken enklere og gravhaugene færre. Mangelen på rikt utstyrte graver er særlig stor på [[Sørlandet]] og Vestlandet. Skikken med både brente og ubrente graver fortsatte, men unntak av i [[Nord-Norge]], der alle graver fra merovingertiden er ubrente (inhumasjoner). Det er to hovedforklaringer på nedgangen i gravhauger i merovingertiden. Den ene forklaringen er nedgang i folketall på grunn av [[Pest|pestutbrudd]] og [[klimaendringer]] til kaldere klima. Den andre forklaringen er at det skjedde en maktkonsolidering; man tror at eliten nå kan ha blitt så trygge i sine maktposisjoner at de ikke lenger hadde behov for å vise frem sin status med store gravhauger.<ref>Norgeshistorie.no, Per Ditlef Fredriksen, [http://www.norgeshistorie.no/merovingertid/religion-og-verdensbilder/0711-kvar-vart-alle-gravene-av.html «Kvar vart alle gravene av?»]. Hentet 21. nov. 2016</ref> Enkelte store gravhauger var det likevel fra denne tiden. [[Jellhaugen]] i Østfold er fra 600-700-tallet. [[Borrehaugene|Gravfeltet på Borre]] i [[Vestfold]] ble etablert på 500-600-tallet. Dette var i bruk frem til rundt 900 e.Kr.

I [[Vikingtiden i Norge|vikingtiden]] (800-1050 e.Kr.) begynte man igjen å bygge store gravhauger. Ofte ble dyr, spesielt hester, lagt i gravhaugen sammen med den døde. Blod fra dyrene kan ha blitt drukket, og deler av dyrene spist i forbindelse med gravleggingen. Gravene fra vikingtiden inneholder mange personlige eiendeler, redskaper og fremkomstmiddel som båter og skip.<ref>Norgeshistorie.no, Unn PedersenJon Vidar Sigurdsson, [http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/religion-og-verdensbilder/0812-religioner-motes-i-vikingtiden.html «Religioner møtes i vikingtiden»]. Hentet 21. nov. 2016</ref> Mot slutten av vikingtiden ble begravelse i haug gradvis sjeldnere, og opphørte stort sett helt etter hvert som [[kristendom]]men og kristen gravskikk tok over. Gravhauger fra vikingtiden er [[Skipshaugen|skipshaugen på Borre]], [[Oseberghaugen]] og [[Gokstadhaugen]], alle i Vestfold. I Østfold på øya [[Rolvsøy (øy)|Rolvsøy]] er det funnet [[Tuneskipet|et skip på Haugen gård]]. 300 meter lenger nord ble [[Rostadskipet]] funnet, og to km mot sør [[Valleskipet]]. De tre vikingskipene på Rolvsøy kan være fra Rolvsøy-ætta.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Brøgger, A.W. (1884-1951) | utgivelsesår = 1921 | tittel = Rolvsøyætten: et arkeologisk bidrag til vikingetidens historie | utgivelsessted = Bergen | forlag = [[Bergens Museum]] | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017102508090 | side =41}}</ref>

De store gravfeltene og de største haugene finnes gjerne i begrensede områder innenfor bygdene. De synes å gruppere seg rundt større gårder, som ofte også gjerne ligger på grunn med høykvalitets dyrkningsjord. De er ofte blitt kirkesteder, og de tolkes som tilholdssted for den sosialt høyerestilte delen av bondebefolkningen i førkristen tid. På denne måten kan man gjennom studium av distribusjon av gravhauger og -funn finne igjen rester av den sosiale og administrative inndelingen av jernalderens samfunn.

=== Kongshauger og storhauger ===
De største gravhaugene kalles ofte kongshauger. De er bygget med dimensjoner rundt 40&ndash;50 meter i [[diameter]] og 5&ndash;10 meter i høyde. Slike graver ble bygget kun for personer med høy rang. Noen av [[Borrehaugene]], samt [[Oseberghaugen]], [[Gokstadskipet|Gokstadhaugen]], [[Karnilshaugen]] og de kjempestore [[Jellhaugen]] og [[Raknehaugen]] er eksempler på kongshauger.

Storhauger er mindre enn kongshauger, fra 20&ndash;40 meter i diameter og fra 3&ndash;5 meter høye. Høvdinger og storbønder kunne bli gravlagt i slike hauger. Slike hauger forkommer oftere, og [[Eidehøvdingen]] fra Gloppen ble gravlagt i en slik. [[Gloppen kommune]] har flere slike storhauger ved prestegården på Vereide. [[Grønhaug]] ved [[Avaldsnes]] er også i denne klassen.