Redigerer Gotisk skrift (avsnitt)

== Gotisk håndskrift ==
{|
|[[Fil:Deutsche Kurrentschrift.jpg|thumb|left|Gotisk håndskrift i form av den tyske [[kurrent]]skriften. Dette var en forenkling av [[middelalderen]]s stivbeinte «munkeskrift» og var i ulike varianter dominerende som skriveskrift i Norge fra ca. 1600 til 1850. Mange av bokstavene, for eksempel de vanlige, [[minuskel|små bokstavene]] [[d]], [[e]], [[h]], [[r]], [[s]] og [[v]], skiller seg markert fra vår tids skriveskrift og gjør gotisk håndskrift, enten den er slurvete eller tydelig, vanskelig å lese uten spesiell opplæring.]]

Gotisk skriveskrift oppstod på [[1100-tallet]] i [[Frankrike]] på grunnlag av den [[karolingisk minuskel|karolingiske minuskelskriften]]. Bokstavene ble skrevet med bredpenn, det vil si en [[penn]] med bred, kort splitt. Når en trekker pennesplitten mot seg, blir streken på papiret bred, sidelengs blir den tynn. På grunn av strekbredden blir det vanskelig å tegne små detaljer, særlig runde buer i en jevn bevegelse. En må isteden løfte pennen og sette en ny strek. Uttrykket blir derfor kantete og «brukket» med brå vinkler og stor forskjell mellom skråstilte hårstreker (i samme vinkel som pennesplitten ble satt på papiret) og brede, tunge grunnstammer. De gotiske bokstavene var for øvrig høye og smale som gotiske [[spissbue]]r i motsetning til de tidligere, runde, [[romansk bue|romanske buene]]. Tekstblokken på sidene dannet dermed et jevnt og tett mønster av loddrette strøk og liknet en [[tekstilvev|vev]] eller [[tekstur]]

Gotisk håndskrift var særlig vanlig på [[1300-tallet|1300-]] og [[1400-tallet]] og var den siste hovedutviklingen innenfor håndskrevne skrifter før [[boktrykkerkunsten]] vokste fram fra midten av 1400-tallet. Allerede tidlig på 1500-tallet oppstod det imidlertid en forenkling av den stive og langsomme gotiske håndskriften. Denne var basert på den tyske [[fraktur (skrift)|fraktur]]varianten der hårstreker og stammer var tegnet med pensel. På 1500-tallet slo denne skriften igjennom i sentral- og østeuropeiske områder som var influert av tysk språk og kultur. Den forenklede, gotiske skriveskriften var fortsatt kantete og med tjukke stammer, men hadde mer sammenhengende [[linje]]r enn tidligere. Denne utviklet seg uavhengig av det trykte skriften til en raskere skriveskrift som ble både snirklete og spinkel da den ble skrevet med spiss penn. I Tyskland fikk håndskriften navnet ''tysk skriveskrift'' eller [[kurrentskrift]], i [[Sverige]] ''tyska stilen'' og i Danmark og Norge ''gotisk håndskrift''. Varianter av denne håndskriften dominerte skriveskriften i Norge fra [[1600-tallet]], og ble undervist i norske skoler til omkring 1860. Deretter overtok den latinske håndskriften. De som hadde lært gotisk håndskrift, fortsatte gjerne med den, med varierende innblanding av latinsk. Den glidende overgangen fra gotisk til latinsk håndskrift i tiden 1860-1920 kan gjøre dokumenter fra denne tiden spesielt vanskelig forståelige.

Historisk institutt ved [[Universitetet i Bergen]] tilbyr i samarbeid med [[Statsarkivet i Bergen]] et on-line kurs i gotisk håndskrift.<ref>[http://www.hist.uib.no/gotisk/ On-line kurs i gotisk handskrift]</ref>

[[Fil:Offizierswache1K.JPG|thumb|Ordet ''Offizierswache'' («vaktrom for offiserer») skrevet i [[Sütterlin]]stil, en tysk skriveskrift som var skolenorm i [[Tysklands historie (1933-1945)|Tyskland]] mellom 1935 og 1941. Legg merke til den n-liknende e-en, u-liknende r-en, b-liknende s-en og f-liknende h-en.]]
En revidert [[kursiv]]versjon av den tyske kurrentskriften, den konstruerte [[Sütterlinskrift]]en, ble innført i skolene i [[Preussen]] fra [[1915]]. Den ble ansett som en «arisk skrift» og ble norm også i  andre tyske skoler fra [[1935]], inntil den ble fjernet sammen med annen gotisk skrift tidlig i [[1941]]. Det ble likevel gitt undervisning i Sütterlin-stilen i [[Bayern]] inn på 1970-tallet.

Mens England og Frankrike hadde egne varianter av den gotiske håndskriften, fant de italienske [[humanismen|humanistene]] i [[renessansen]] på [[1400-tallet]] fram til en skriveskrift de anså som den opprinnelige skriftformen i [[antikken]], såkalt [[humanistisk minuskel]] eller [[antikva]] etter ''littera antiqua'', «de antikke bokstavene». [[Majuskel|De store bokstavene]] i antikvaen fulgte riktignok [[Romerriket|romerske]] forbilder, men de små bokstavene, [[minuskel|minusklene]], var utviklet som en skrivestil under [[Karl den store]]. Det oppstod etter hvert raskere skriveskrifter på grunnlag av de latinske antikvabokstavene. Den engelske varianten av den opprinnelige italienske [[renessanse]]håndskriften ble i Norge kalt «[[engelsk skriveskrift]]» og er nesten identisk med vår tids løkkeskrift. Da det ble innført obligatorisk skriveundervisning for barn i Norge på [[1860-tallet]], valgte lærere og myndigheter den engelske skrivestilen basert på [[minuskel|små]] og [[majuskel|store bokstaver]] fra latinsk antikva, og dermed ble det slutt på den tidligere gotiske håndskriften.
|}