Redigerer Gerhard Schøning (avsnitt)

== Schønings norske historie ==
[[Fil:Norvegia antiqva.jpg|thumb|Schønings kart over ''Norvegia antiqva'' (1778)]]
[[Fil:Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-Kirken - no-nb digibok 2010030312001-1.jpg|miniatyr|Tittelsiden på hans bok ''Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-Kirken'' fra 1762]]
For Schøning begynte historien med [[Syndfloden]]. [[Bibelen]] forteller at Syndfloden la jorden øde, og bare [[Noah]] og hans etterkommere overlevde. Det er altså Noahs etterkommere som har befolket jorden.<ref>Anne Eriksen: ''Topografenes verden'' (s. 34)</ref> Schøning mente videre at det gikk hundre år fra [[Noah]]s ark strandet i [[Ararat]]-fjellet og til forvirringen ved [[Babels tårn]], og at «alle dalevende mennesker har været til stede» da tårnet ble reist i Babel. Ifølge Schøning fantes det altså ikke mennesker andre steder i verden etter flommen. Med dette standpunktet tok han også stilling i en gammel debatt, som dreide seg om at noen mente at Syndfloden ikke berørte Nord-Europa, slik at det fantes folkeslag rundt om i verden som var eldre enn Noahs etterkommere, f.eks befolkningen i [[Tyskland]]. Schøning presiserte at han kun var interessert i sannheten, ikke i synspunkter som fremstilte [[Norden]]s folkeslag som noe spesielt. 

Med utgangspunkt i Bibelen beregnet han når menneskene kunne ha rukket hit. De hadde brukt hundre år fra Ararat til Babel, og det er en avstand på ca. 5 grader eller ca. 75 «tyske mil». Med en slik fart beregnet Schøning at vandrende folkeslag rakk frem til [[Nordkapp]] mellom 2457 og 2557 år etter skapelsen, det vil si 600-700 år etter Syndfloden. For ham var «75 tyske mil på hundre år» en regel når han beregnet folkestammenes bevegelser. Med dette mente han å dokumentere at Norden var blitt befolket like tidlig som [[Hellas]] og [[Italia]] – og lenge før [[England]], [[Frankrike]] og [[Spania]].<ref>Anne Eriksen: ''Topografenes verden'' (s. 36-7)</ref>

Det var allment akseptert at alle europeere nedstammet fra Noahs sønn [[Jafet]], men striden på Schønings tid stod om hvem av Jafets sønner og sønnesønner som først kom til Norden. Egentlig dreide det seg om hvilke folkeslag som kunne regne seg som eldst, og mest direkte kunne føres tilbake til bibelske personer. Schøning selv førte de nordiske folkeslag tilbake til Jafets sønn Tubal, og brukte stammenavn som «jafetitter» og «tubalitter». Nordens eldste befolkning får navnet «joter», beslektet med ordet [[jotun]]. De hadde angivelig samme opphav som [[goter]]ne, men joterne kom nordfra til Norden, mens goterne kom sjøveien sørfra. Goterne ble det dominerende folket, mens joterne trakk seg tilbake til [[Jotunheimen]] og lignende fjellstrøk. [[Odin]] var for Schøning en historisk person som deltok i denne vandringen. Han mente at det var tre Odin'er, alle hjemmehørende ved [[elv]]en Thanais som han tolket som [[Don]], og bare den siste Odin nådde frem til [[Norge]], fulgt av sin tilhengere [[as]]ene, ca. år 70 f.Kr. Fra denne Odin mente Schøning å kunne beregne stamtavlen frem til [[Harald Hårfagre]].<ref>Anne Eriksen: ''Topografenes verden'' (s. 38-40)</ref>

I 1762 publiserte han ett av sine hovedverk, avhandlingen om [[Nidarosdomen]], ''Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidberømte dom-kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-kirken''. Denne regnes også i dag som den viktigste kilde til informasjon om Nidarosdomen før restaureringene tok til på 1800-tallet.<ref>Anne Eriksen: ''Topografenes verden'' (s. 131)</ref>