Redigerer Georges Clemenceau (avsnitt)

== Politiker ==
=== Hovedtrekk === 
Politisk tilhørte Clemenceau det franske radikale venstre, [[jakobinerne]]s arvtagere.{{tr}} Clemenceau var overbevist republikaner, sterkt antiklerikal motstander av den katolske kirke, tilhenger av visse sosiale reformer men samtidig ytterst fransknasjonal.{{tr}} I sine unge år stod han visse sosialistiske politikere nær, men gled med tiden noe til høyre, skjønt uten å forlate sitt partistandpunkt.{{tr}} Grunntanken i hans utenrikspolitiske holdning var tyskfiendtligheten.{{tr}} Hele sitt liv var han preget av 1871-nederlaget mot tyskerne, og han betraktet Tyskland som Frankrikes farligste fiende, som for enhver pris måtte stanses.{{tr}} Han var derfor ikke særlig interessert i den franske kolonipolitikk, men ønsket konsentrasjon om europeiske forhold.{{tr}}

=== Den tredje republikks tidligste år === 
[[Fil:Georges Clemenceau Nadar.jpg|mini]]
Under [[den fransk-prøyssiske krig]] trådte han for alvor inn i politikken som medlem av [[Parti républicain, radical et radical-socialiste|radikalsosialistene]]. Clemenceau var kommet hjem til Frankrike etter [[slaget ved Sedan]], det slaget som forseglet det franske nederlag, og han deltok en kort tid i [[Pariserkommunen]].

Han ble innvalgt i byrådet for Paris den 23. juli 1871 for [[Clignancourt]]kvarteret, et sete han beholdt til 1876 mens han steg i de politiske gradene fra sekretær og visepresident og ble byrådets president i 1875. Han protesterte og stemte mot fredsavtalen av 1871. Gjennom 1870- og 1880-årene ble han en førende opposisjonspolitiker på den borgerlige venstrefløy og kom i første rekke for alvor etter [[Léon Gambetta|Gambetta]]s død.{{tr}}

=== Deputertkammeret (1876-89) ===
Han var medlem av Nasjonalforsamlingen 1876-89.

I 1876 ble han innvalgt i deputertkammeret (nasjonalforsamlingen) og ble innvalgt for [[Paris' 18. arrondissement]]. Han markerte seg på ytre venstre politiske fløy og ble en lederskikkelse for denne fløy.  Hans virke i disse år var ofte av destruktiv art, idet han ustanselig medvirket til å styrte de sittende regjeringer og kun få ganger selv ble minister.{{tr}} Dessuten opptrådte han som skarp talsmann for Paris' selvstyre.{{tr}} Som utpreget kamplysten enspannspolitiker stod han ofte isolert blant de øvrige politikere og gikk under tilnavnet «tigeren».{{tr}}

I 1877, etter [[16. mai 1877-krisen|Seize Mai-krisen]], var han del av den republikanske majoritet som fordømte [[Albert, 4. duc de Broglie|de Broglie]]-regjeringen. Han ledet motstanden mot den antirepublikanske politikk som Seize Mai-hendelsen var en manifestasjon av. I 1879 krevde han at de Broglie-regjeringen måtte settes under tiltale.{{tr}}
[[Fil:Édouard Manet - Portrait of George Clemeceau.jpg|mini|Portrett av Clemenceau av [[Édouard Manet]], ca. 1879–1880.]]
I 1880 startet Clemenceau sin avis ''La Justice'', som ble det fremste talerør for [[den parisiske radikalisme]]. Fra da av, og gjennom [[Jules Grévy]]s presidentperiode, ble han allment kjent som politisk opposisjonell og fikk tilnavnet ''le Tombeur de ministères'' («ødeleggeren av regjeringer») som vek tilbake fra selv å bli med i regjeringer. Han var aktiv opponent mot [[Jules Ferry]]s [[Det franske koloniriket|kolonipolitikk]] (som han fordømte dels med moralske innvendinger, og dels fordi den stjal oppmerksomheten fra «[[Revansjisme|Revansj mot Tyskland]]»-politikken) og mot [[Républicains opportunistes|Opportunistpartiet]]. I 1885 bidro hans kritikk av [[Den sino-franske krig|Tonkinkatastrofen]] sterkt til Ferry-regjeringens fall.{{tr}}

Ved valget i 1885 gikk han inn for et sterkt radikalt program, og ble valgt både for sitt gamle valgdistrikt i Paris og for distriktet [[Draguignan]] i [[Var (departement)|departementet Var]]. Han valgte å representerte sistnevnte. Han nektet å danne egen regjering for å overta den han hadde styrket, og støttet høyresiden slik at [[Charles de Freycinet|Freycinet]] beholdt makten i 1886, og han stod bak at [[general Boulanger]] ble med i Freycinetkabinettet som krigsminister. Da Boulangers egne politiske maktambisjoner tiltok og ble litt av litt av en politisk eventyrer, trakk han tilbake sin støtte, og ble en sterk motstander av den heterogene boulangistbevegelsen, selv om den radikale presse og en av partiets fraksjoner fortsatte å støtte generalen.{{tr}}

Han ble svekket av [[Wilsonskandalen]] og av sin frittalende stil, og bridro vesentlig til [[Jules Grévy]]s fratreden som president i 1887.{{tr}} Han hadde selv avvist Grévys anmodning om å danne egen regjering etter at regjeringen [[Maurice Rouvier|Rouvier]] falt. Ved å tilrå sine meningsfeller til ikke å stemme for verken [[Charles Floquet|Floquet]], Ferry eller Freycinet, var Clemenceau instrumentell for valget av ''outsider''en [[Marie François Sadi Carnot|Sadi Carnot]] til president.{{tr}}

Splittelsen av Det radikale parti i synet på boulangismen svekket Clemenceau, og partiets sammenbrudd innebar atg de moderatye republikanere ikke lenger var så avhengige av hans støtte.{{tr}} Han ble ytterligere svekket under [[Panamaskandalen]] i 1893, da hans relasjoner til Cornelius Herz førte til at han ble gjenstand for allmennhetens mistanker.{{tr}}

Han forble den franske radikalismes fremste talsmann, men hans negative innstilling til alliansen med Russland bidro ytterligere til hans upopularitet i den grad at han ved valget i 1893 ikke ble gjenvalgt til nasjonalforsamlingen.{{tr}}
[[Fil:J’accuse.jpg|mini|Faksimile av forsiden av ''L'Aurore'' den 13. januar 1898]]
Etter valgnederlaget i 1893 viet Clemenceau seg til politisk journalistikk.