Redigerer George Ansons jordomseiling (avsnitt)

== Til sjøs ==
Skvadronen nådde Madeira 25. oktober 1740 og kom seg raskt videre etter å ha lastet om bord forsyninger den 3. eller 5. november, uten at noe mer skjedde her. Hadde de møtt den spanske skvadronen hadde toktet trolig vært over siden Anson måtte ha kastet over bord de store mengdene forsyninger som lå på dekk og hindret effektiv manøvrering i kamp.

Ganske snart begynte maten å råtne og det var stort behov for utlufting i de lavere skottene. Normale ville kanonportene ha stått åpne, men siden skipet lå så lavt i sjøen på grunn av de store forsyningene, så ble dette umulig og de måtte skjære luftehull i skipssiden. Dette var bare en del av et større problem som skulle få katastrofale følger. De overfylte skipene hadde køyer som hang så tett i tett at [[tyfus]] eller «skipsfeber», spredte seg raskt med [[lus|kroppslus]]  som trivdes i de varme, fuktige og uhygieniske forholdene. Etter to måneder til sjøs ble store deler av mannskapet berørt av denne sykdommen og [[dysenteri]].
[[Fil:Anson-Mason-1748-13.jpg|thumb|Rundt Sør-Amerika]]
Skvadronen nådde [[Isla de Santa Catarina]], en av de store øyene like utenfor kysten av Sør-Brasil den 21. desember og de syke ble sendt på land. Skipene ble grundig renset, og det ble tent bål inne i skipene med skalkede luker slik at røyken ville ta livet av [[rotte]]r og andre skadedyr. Til slutt ble alt vasket med [[eddik]]. 
[[Fil:Anson-Mason-1748-09.jpg|thumb|Ansons Flåte]]
Anson håpet å komme seg raskt videre, men masten på «Tryal» måtte fikses og dette tok en måned. Mannskapet, som nå bodde i [[telt]] på land, ble utsatt for 
[[moskito]]er og snart dukket det opp [[malaria]], og tallet på syke økte. 18. januar 1741 la skipet ut på havet igjen med en fjerdedel av mannskapet på «Centurion» syke. Anson seilte mot [[Puerto San Julián]], nær østsiden av [[Magellanstredet]]. Fire dager senere kom skipet ut for storm og den reparerte masten til «Tryal» knakk, slik at «Gloucester» måtte slepe skipet. I tillegg kom «Pearl» bort fra resten av skvadron og kapteinen her omkom. Løytnant Sampson Salter tok over skipet og så fem skip i horisonten, men ble forferdet da han oppdaget at det var de spanske skipene som omsider hadde 
tatt de igjen. Mannskapet kastet alt de ikke trengte over bord og heiste ekstra seil. Spanjolene trodde at «Pearl» var på vei mot en grunne og fulgte ikke etter, men grunnen var bare gytende fisk og «Pearl» kom seg unna. 
[[Fil:Anson-Mason-1748-06.jpg|thumb|Flåten]]
Selv om de spanske skipene var i nærheten, hadde ikke skvadronen noe annet valg enn å stoppe i [[St. Julian]], hvor det hverken var vegetason eller ferskvann.

===Nær Kapp Horn===
Skipene nådde Le Maire-sundet ved [[Kapp Horn]] den 7. mars 1741 i uvanlig fint vær for årstiden, men været endret seg brått og en kraftig storm kom opp fra sør. I ukene etter fikk mange av mannskapet [[skjørbuk]], i tillegg til de sykdommene som alt rådde. Hundrevis av menn døde i ukene etter at skipet rundete «Hornet».

Nye uvær berørte skvadronen, og både «Severn», «Pearl» og «Wager» kom bort fra resten av skvadronen. «Centurion» og «Gloucester» hadde løse eller skadde segl og mannskapet var for få eller for svake til å reparere dem. Skvadronen hadde blitt einige om tre møtepunkt om de kom fra hverandre og 
«Centurion» kom først frem til [[Isla Guamblin]] i [[Chile]] den 8. mai. Da ingen andre skip kom etter to uker, la «Anson» ut mot det tredje møtepunktet ved [[Juan Fernández-øyene|Juan Fernández]], siden Valdivia, det andre møtepunktet, ble sett på som for farlig.

Dårlige kart gjorde at øyene var vanskelig å finne og først 9. juni fikk de sikte på øyene. I løpet av tiden som hadde gått hadde 70-80 mann dødd om bord. «Centurion» hadde nå bare 8 mann og resten av offiserene igjen. Ved øyene var det ingen andre skip, men fikk da øye på «Tryal» som var på vei inn mot øyene. Her var bare kapteinen og tre sjømenn oppegående og  på dekk. Etter hvert nærmet også «Gloucester» seg og her hadde 254 av mannskapet omkommet, og bare 92 mann var tilbake, de fleste syke av skjørbuk. 
[[Fil:Anson-Mason-1748-18.jpg|thumb|St.Ferandez]]
Fersk mat og fisk gjorde at noen kom seg raskt tilbake, mens andre var for syke og døde. Den 16. august dukket brått Anson opp i bukten. I to måneder hadde mannskapet gjort reparasjoner på skipet på en annen øy, mens mannskapet ble bedre, før de la på vei mot [[Juan Fernández-øyene|Juan Fernández]]. Anson var derimot så medtstt at «Anna» ble etterlatt der og  mannskapet overført til «Gloucester». 
Anson heiste seil i september 1741 og hadde da mistet 626 eller om lag to tredjedeler av mannskapet. To av de andre skipene, «Severn» og «Pearl» hadde kommet bort fra resten av skvadronen, og på grunn av kraftig pålandsvind kom de seg ikke til havs. Til slutt hadde det gått så lang tid at de bestemte seg for å seile tilbake rundt Kapp Horn og vende skutene hjemover. Det tredje skipet som var kommet ut av syne var «Wager». Dette skipet hadde forlist ved en øy utenfor Chile og mannskapet var strandet på øya. De bygde så om skipsbåten på 38 fot og hadde i tillegg en kutter på 30 fot. Med disse seilte mannskapet  på 71 mann sørover for å nå østsiden av [[Sør-Amerika]]. Kutteren måtte raskt vende tilbake og bare skipsbåten klarte turen.