Redigerer Georg Friedrich Grotefend (avsnitt)

== Forskning ==
=== Filologi ===
Grotefend var i sin levetid best kjent som [[latin]]- og [[italiensk]]-[[filolog]]. Men hans interesse for sitt eget språk fremgår blant annet av hans ''Anfangsgründe der deutschen Poesie'', publisert i 1815, og hans grunnleggelse av et selskap for granskningen av det tyske språk i 1817. I 1823-1824 utkom hans reviderte utgave av [[Helfrich Bernhard Wenck]]s ''Latinske grammatikk'', i to bind, fulgt av en mindre grammatikk for skolebruk i 1826; i 1835-1838 et systematisk forsøk på å forklare de fragmentariske rester av [[umbrisk (språk)|den umbriske dialekt]], med tittelen ''Rudimenta linguae Umbricae ex inscriptionibus antiquis enodata'' (i åtte deler); og i 1839 et lignende verk om [[oskansk]] (''Rudimenta linguae Oscae''). Samme år publiserte han et arbeide om [[Baktria]]s mynter, kalt ''Die Münzen der griechischen, parthischen und indoskythischen Könige von Baktrien und den Ländern am Indus''.

Han vendte imidlertid snart tilbake til sitt favorittemne, og utgav i fem bind verket ''Zur Geographie und Geschichte von Alt-Italien'' (1840-1842). Tidligere, i 1836, hadde han skrevet et forord til [[Friedrich Wagenfeld]]s oversettelse av ''[[Sanchoniathon]]'' av [[Filo av Byblos]], som det ble hevdet var blitt oppdaget året før i det portugisiske klosteret ''Santa Maria de Merinhão''.

=== Kileskrift ===
Men det var for kunnskapen om Orienten snarere enn for Oksidenten at Grotefend gjorde sitt viktigste arbeid. [[Persia]]s gamle [[kileskrift|kuneiforme]] inskripsjoner hadde lenge forundret europeiske lærde. Nøyaktige kopier var blitt publisert av den nederlandske kunstner [[Cornelis de Bruijn]] og den tyske reisende [[Carsten Niebuhr]], som mistet sitt gode syn under arbeidet. Grotefends venn [[Oluf Gerhard Tychsen]] (Tychsen av Rostock) trodde at han hadde påvist at skriften - som man da hadde funnet ut var på persisk - var alfabetisk.

På dette punkt i forskningen kom Grotefend inn i bildet. Hans første oppdagelse ble kommunisert til Det kongfelige selskap i Göttingen i 1802,<ref name="Sayce">[[Archibald Sayce|Sayce, Rev. A. H.]], Professor of Assyriology, Oxford, [https://archive.org/stream/archaeologyofcun00sayc/archaeologyofcun00sayc_djvu.txt "The Archaeology of the Cuneiform Inscriptions"], Second Edition-revised, 1908, Society for Promoting Christian Knowledge, London, Brighton, New York; s 10-13 [https://archive.org/details/archaeologyofcun00sayc Not in copyright]</ref> og gjennomgått av Tychsen to år etter. I 1815 kom han med en fremstilling av det i Heerens arbeid om oldtidshistorie,<ref name="Sayce" /><ref>Heeren: "Ideen über die Politik, den Verkehr und den Handel der 
vornehmsten Volker der alten Welt", vol. i. pp. 563 seq., 1815, translated into English in 1833.</ref> og i 1837 publiserte han ''Neue Beiträge zur Erläuterung der persepolitanischen Keilschrift''. Tre år etter kom han med skriftet ''Neue Beiträge zur Erläuterung der babylonischen Keilschrift'', om [[Behistuninnskriften|innskriften fra Behistun]]. Hans oppdagelse kan oppsummeres slik:
#at de persiske inskripsjoner består av tre forskjellige former for kuneiform skrift, slik at dechiffreringen av én ville gi tolkningsnøkkelen til forståelsen av de andre
#at tegnene i den persiske spalten er alfabetiske og ikke syllabiske
#at de må leses fra venstre mot høyre
#at alfabetet består av 40 bokstaver, medregnet tegn for lange og korte vokaler
#at de persepolitanske inskripsjoner er skrevet på [[zend]] (her tok han feil), og må tilskrives de achaemeniske fyrster
#at et bestemt hyppig ord måtte være det persiske ord for ''konge''
#at inskripsjonene må passe i de to følgende skjemaer: A) X konge, store kongenes konge, sønn av Y konge;  B) Y konge, store kongenes konge, sønn av Z;
#at forekomsten av de to skjemaer A) og B) gir en mulighet til å identifisere personene; det er nødvendig at X var en persisk konge, hans far også var en persisk konge, ''men'' hans bestefar var ''ikke'' konge
#med dette som ledesnor var Grotefend i stand til å identifisere X som [[Xerxes I av Persia|Xerxes]], Y som [[Darius I av Persia|Darius]] og Z som [[Hystaspes]].

Et grunnlag var dermed lagt for tolkningen av inskripsjonene på persisk. Det som gjensto var å utarbeide resultatene av Grotefends oppdagelse, en oppgave som ble utført av [[Eugène Burnouf]], [[Christian Lassen]] og [[Henry Rawlinson]]. 

Denne forskningsinnsatsen fra Grotefends side var ansporet av et veddemål om saken som Grotefend hadde inngått med en venn, og tok ham bare noen få uker.