Redigerer Generator (avsnitt)

== Historisk utvikling ==
Før oppdagelsen av sammenhengen mellom elektrisitet og [[magnetisme]] ble elektrostatiske generatorer anvendt. Slike generatorer utnytter [[statisk elektrisitet]] og genererer svært høy spenning, men liten strøm. En slik type generator er [[Van de Graaff-generator]]. Gjennom å flytte [[elektrisk ladning|elektrisk ladede]] belter og plater bygges det opp et stadig økende elektrisk potensial på en elektrode, enten ved hjelp av [[Elektrisk ladning|Elektrostatisk induksjon]] eller [[triboelektrisk effekt]]. Lav effektivitet og utfordringer med [[Isolator|elektrisk isolasjon]] som kreves ved høye spenninger, medførte at slike generatorer aldri ble tatt i bruk for kommersiell elektrisitetsproduksjon. I dag er ordet generator forbeholdt elektrisk energiproduksjon basert på elektromagnetisk induksjon.

=== Teoretisk utvikling ===
{{Hoved|Elektromagnetisme}}

[[Fil:Faraday disk generator.jpg|mini|Faradays skivegenerator regnes for å være den første elektromagnetiske generator. En hesteskoformet magnet ''(A)'' opprettet et magnetfelt gjennom platen ''(D)''. Når platen roterer induseres en elektrisk strøm radielt utover fra midten mot periferien. Strømmet går ut gjennom den glidende fjærkontakten ''(m)'', gjennom den eksterne kretsen og tilbake til midten av skiven gjennom akselen.]]

Funksjonsprinsippet for den elektromagnetiske generatoren ble oppdaget i 1831 av den britiske fysikeren [[Michael Faraday]] og også uavhengig av amerikaneren [[Joseph Henry]].<ref name="MD">{{Kilde www| forfatter=Martin Doppelbauer | url= http://www.eti.kit.edu/english/1376.php |tittel=The invention of the electric motor 1800-1854 – A short history of electric motors - Part 1 | besøksdato=11. januar 2015 | verk=  |utgiver=Karlsruher Instituts für Technologie (KIT) | arkiv_url= |arkivdato= |sitat= }}</ref> Prinsippet som senere er kjent som [[Faradays lov]], sier at en [[elektromotorisk spenning]] (EMS, eller elektromotorisk kraft, EMK) induseres i en elektrisk leder omsluttet av et varierende [[magnetfelt]]. Mer spesifikt at den elektromotoriske spenningen <math>\mathcal{E}</math> er proporsjonal med den tidsderiverte [[magnetisk flukstetthet|magnetiske flukstettheten]]:

<math>\mathcal{E} = -{{d\Phi_B} \over dt}, \ </math>

der

:* <math>\mathcal{E}</math> er den elektromotoriske kraft (EMK) 
:* Φ<sub>''B''</sub> er den [[magnetisk fluks|magnetiske fluksen]],
og minustegnet kanskje forklares best av [[Lenz' lov]]: 
: ''Retningen av den induserte spenningen er slik at den vil motvirke sin årsak.''

Denne indre spenningen driver den elektriske strømmen i en tilknyttet elektrisk krets.

Faraday laget i 1831 en enkel elektromagnetisk generator kjent som ''Faradays skivegenerator'', eller ''homopolar generator''. Denne besto av en [[kobber]]skive på en aksling, slik at den kunne rotere mellom armene til en hesteskomagnet (se figuren). Det oppsto da en likespenning mellom senter og periferi av platen som kunne drive en liten strøm i en ekstern krets.<ref>{{Kilde www| forfatter=Julian Rubin | url=http://www.juliantrubin.com/bigten/electric_motor_generator.html |tittel= Michael Faraday – The Invention of the Electric Motor and Electric Generator – Build a Homopolar Electric Motor (Barlow's Wheel) and a Homopolar Generator (Faraday Disk) | besøksdato= 18. januar 2015 | verk=  |utgiver= | arkiv_url= |arkivdato=juni 2013 | sitat= }}</ref>

=== De første eksperimenter med generatorer ===
[[Fil:Wechselstromerzeuger.jpg|mini|En av de aller første generatorer bygget av franskmannen Hippolyte Pixii i 1832. Pixii var instrumentmaker for [[André-Marie Ampère]] og [[Claude Pouillet]] på 1820-tallet. Først laget han en maskin som ga vekselspenning. Senere utviklet han en enkel kommutator slik at det ble generert likespenning. Denne tegningen viser den siste versjonen, men vekselspenningsutgaven kan ha sett meget lik ut.]]

Det var ikke stort praktisk behov for en generator på tiden Faraday oppdaget loven om induksjon. Dette forandret seg med inntoget av teknologier som [[telegraf]] og [[Buelampe|lysbuelamper]]. Disse ble først drevet av batterier, men dette var kostbart, og i 1860- og 1870-årene ble det en fornyet interesse for generatoren.<ref name="IEEE">{{Kilde www| forfatter= | url= http://www.ieeeghn.org/wiki/index.php/Generators | tittel=Generators | besøksdato= 11. januar 2015 | verk= IEEE Global History Network |utgiver=Institute of Electrical and Electronics Engineers (IEEE) | arkiv_url= |arkivdato= |sitat= }}</ref>

[[Fil:Gramme Ring - 6 coil - 3 pole.svg|mini|Prinsippet for en kommutator og tilknytningen til ankerviklingene vist skjematisk. Alle delene unntatt kullbørstene markert S og M roterer. Diagrammet under viser spenningen som kan hentes ut. Tegningen viser også rotorviklinger utformet som en ''Grammes ring'' som kom mange år etter Hippolyte Pixii første kommutator.]]

Det aller første roterende apparatet drevet av elektromagnetisme ble bygget av engelskmannen [[Peter Barlow]] i 1822. Dette er kjent som ''Barlows hjul''. I juli 1832 laget den franske instrumentmakeren Hippolyte Pixii det første apparatet som genererte vekselspenning ved induksjon ved hjelp av roterende permanentmagneter. Apparatet ble presentert offentlig i september 1832 på et møte i  [[Det franske vitenskapsakademiet]] (fransk: Académie des Sciences), og allerede i juli ble oppfinnelsen omtalt i ''Annales de Chimie''. Etter ideer fra [[André-Marie Ampère]] utviklet han samme år en komponent som snudde strømmens retning for hver halve omdreining rotoren gjorde.<ref>{{Kilde www|url= http://catalogue.museogalileo.it/multimedia/PixiisMagnetoelectricMachineBis.html| tittel=Pixii's magneto-electric machine | besøksdato= 22. mars 2015}}</ref> Dermed leverte apparatet ut likespenning. Komponenten som snudde spenningen er kjent som kommutatoren. Imidlertid er det engelskmannen William Ritchie som er kjent som oppfinneren av kommutatoren. Ritchie hevdet å ha funnet opp kommutatoren den samme sommeren som Pixii.<ref name="MD" />

I den aller første tiden med eksperimentering med elektriske maskiner ble det skilt strengt mellom såkalte «magnetelektriske-» og «elektromagnetiske-maskiner», i betydningen henholdsvis generatorer og motorer. Den russisk-tyske fysikeren [[Emil Lenz]] viste imidlertid i en artikkel publisert i ''[[Annalen der Physik]]'' i 1834 at fenomenene «magnetelektrisitet» og «elektromagnetisme» var to sider av samme sak. Han formulerte «loven om gjensidighet mellom  magnetelektrisitet og  elektromagnetisme». Dette innebar at en elektrisk motor må kunne fungere som generator, og omvendt. I løpet av noen år ble dette akseptert, særlig etter 1838 da det ble rapportert om flere tilfeller der det eksperimentelt ble vist at fenomenet kan gå motsatte veier. Lenz rapporterte selv i 1838 i ''Annalen der Physik'' at han hadde lyktes med å få en Pixii-generator til å virke som motor.<ref name="MD" />

=== Elektrisk motor som motivasjon for å lage en generator ===
Fra midten av 1800-tallet ble det gjort svært mange forsøk på å forbedre elektriske motorer og generatorer. Det ble gjort forsøk med både roterende maskiner, og innretninger der en stang ble satt til å beveges frem og tilbake omtrent som stemplet i en dampmaskin. (I dag omtalt som en lineærgenerator.)  Den tyske-jødiske ingeniøren og fysikeren [[Moritz Hermann von Jacobi]] holdes for å være den første til å lage en praktisk anvendbar elektrisk motor. Han rapporterte til ''Annalen der Physik'' i mai 1834 at han hadde konstruert en elektrisk motor som kunne løfte en vekt på 10–12 pund opp med en fart av én fot i sekundet. Dette tilsvarer en effekt på 15 [[W]].<ref name="MD" />

I desember 1833 ble den amerikanske smeden Thomas Davenport den første som laget en elektrisk motor i USA. Hans maskin kunne yte 4,5 W, men hverken han eller andre oppfinnere på denne tiden, greide å lage en maskin med en ytelse som gjorde den praktisk anvendbar. Det store spranget kom i 1838, da Jacobi lyktes med å lage en motor som utviklet hele 300 W. For å demonstrere dens praktiske anvendelse satt han motoren i en båt og transporterte 14 personer over elven [[Neva]]<ref name="ReferenceA">[[#DNTO|Georg Lütken: ''Anvendelser af Elektriciteten i den nyere Tid'' side 219.]]</ref> i [[St. Petersburg]]. Denne båtturen fant sted den [[13. september]] [[1838]], båten kjørte 7,5&nbsp;km og holdt en fart på 2,5&nbsp;km/h. I båten var det sink-batterier som til sammen veide 200&nbsp;kg. I årene fra 1837 til 1866 ble det tatt ut hele 100 patenter på elektriske motorer bare i England. I hele verden ble det tatt ut tusenvis av patenter. Det skulle vise seg å ta lang tid før noen overgikk Jacobi når det gjaldt ytelsen for en elektrisk maskin.<ref name="MD" />

Det skjedde stadige forbedringer av elektriske motorer, men det var et fundamentalt problem med disse; den høye vekten og kostnadene for batteriene. Dette ble også motivasjonen for å lage en funksjonell generator som kunne forsyne motorer med elektrisitet. I 1850 skrev R. Hunt i ''British Philosophical Magazine'' at en elektrisk motor, selv under de beste forhold, er 25 ganger mer kostbar enn en dampmaskin for å gjøre det samme arbeidet. I 1841 utlovet [[Det tyske forbund]] en pris på 100&nbsp;000 [[gulden]] til den som konstruerte en elektrisk motor som kunne gi billigere energi enn en hest, en dampmaskin eller et menneske. Det viste seg umulig å få til noe slikt uten at en vellykket generator ble konstruert.<ref name="MD" />

=== Likestrømsgeneratorer ===
==== Siemens dynamo ====
[[Fil:Generator für Demonstrationszwecke.jpg|mini|Liten generator av typen som [[Werner von Siemens]] utviklet, den såkalte ''dobbelt-T-maskinen''.]]

I 1856 klarte den tyske ingeniøren og industrimannen Werner von Siemens å utvikle en generator som ga en viss effekt. Denne var basert på permanentmagneter og ble kalt ''dobbelt-T-maskinen''. Maskinen ble også kalt ''sylinder-induktoren'' på grunn av rotorens sylinderform. De første utgavene av denne ble anvendt innenfor telegrafi og ble sveivet rundt for hånd.<ref name="MD2">{{Kilde www| forfatter=Martin Doppelbauer | url= http://www.eti.kit.edu/english/1376.php |tittel= The invention of the electric motor 1800-1854 – A short history of electric motors - Part 2 | besøksdato= 11. januar 2015 | verk=  |utgiver=Karlsruher Instituts für Technologie (KIT) | arkiv_url= |arkivdato= |sitat= }}</ref> Lignende maskiner er senere brukt også i [[magneto-telefon]]er og [[felttelefon]]er.

Maskinen har en hesteskoformet permanentmagnet som gir et statisk felt gjennom rotor. Gapet i hesteskoen har en sylinderformet utforming som delvis omslutter rotor.<ref name="ReferenceA" /> Siemens gjorde en annen viktig konstruksjonsforbedring: Viklingen i rotoren ble lagt i flere spor i rotorens omfang. Dette er en av flere konstruksjonsmessige forbedringer frem mot en generator med mindre pulsering i spenningen.<ref name="MD2" />

I slutten av 1866 offentliggjorde Siemens sin oppfinnelse av en ny type generator uten permanentmagneter for å danne felten, men elektromagneter. Altså spoler eller viklinger med mange tørn som dannet et kraftig magnetfelt. Strømmen til å drive elektromagnetene ble hentet fra maskinen selv. Prinsippet gikk ut på å starte generatoren med strøm fra et galvanisk-batteri, som bygget opp feltet. Etter hvert som arbeidsviklingene bygget opp en stadig sterkere spenning, ble også feltet sterkere og batteriet kunne frakobles. Feltet økte i styrke inntil jernet gikk i metning, altså ikke kan føre et større magnetfelt.{{Tr}} Siemens kalte sin generator for en dynamo-elektrisk maskin for å understreke at den skaffer sin egen magnetisering uten permanentmagneter. Med denne oppfinnelsen fås sterke magnetfelt, dessuten unngås problemet med at permanentmagnetene mister sin magnetisme over tid.<ref name="DNTO222">[[#DNTO|Georg Lütken: ''Anvendelser af Elektriciteten i den nyere Tid'' side 222.]]</ref> Denne maskinen regnes for å være den første vellykkede likestrømsgenerator.<ref name="MD2" /> Det skulle imidlertid vise seg at den engelske oppfinneren [[Charles Wheatstone]] i februar 1867 hadde gjort den samme oppfinnelsen uavhengig av Siemens.<ref name="DNTO222" />

==== Grammes ankerring ====
[[Fil:PSM V18 D509 Electric induction coil.jpg|mini|150px|Grammes ringanker med viklingene (B) som har forbindelse ut til kommutatoren via kobberlederne (R).]]
[[Fil:Grammescher Ring.png|mini|150px|Stillisert tegning som forklarer prinsippet for Grammes ringanker.]]

En stor ulempe med Siemens generator var at den produserte en pulserende spenning. I 1871 kom den belgiske ingeniøren Zénobe Théophil Gramme med en dynamo uten denne pulseringen.<ref name="MD2" /> Grammes dynamo hadde en rotor som ble kalt ''Grammes ankerring'', med viklinger som var sammenkoblet som bildet til høyre øverst viser. Rett nedenfor til høyre er prinsippet vist som en [[torus]] (ring) med vinklinger rundt. Fra hver viklingspole var det forbindelse til segmenter på kommutatoren. Det ble indusert like mye spenning i den øverst halvdel av ringen som i den nederste, og børstene hentet ut strømmen ved -B og +B. Hadde det ikke vært for at børstene var plassert der ville den induserte strømmen blitt null. Dynamoen til Gramme gikk med en hastighet på 800-1000 [[o/min]] og ga en strøm med mindre pulsering (rippel).<ref name="DNTO225">[[#DNTO|Georg Lütken: ''Anvendelser af Elektriciteten i den nyere Tid'' side 225.]]</ref> Årsaken er fordeler som oppnås med såkalte distribuerte viklinger, noe som blir omtalt lenger ned i artikkelen.

==== Endelig en funksjonell likestrømsgenerator ====
[[Fil:TMW 4987 Gleichstromgenerator an Dampfmaschine Siemens-Halske.jpg|mini|[[Siemens & Halske]]s dynamo fra 1883 med trommelrotor med viklinger i pereferien.]]

Friedrich von Hefner-Alteneck som var sjefingeniør for Siemens fant i 1872 opp en rotor til dynamoen med sylindrisk form. Denne hadde i tillegg viklinger som ble lagt i en rekke spor i rotorens periferi og parallelt med akselen. Dette var en forbedring av Grammes oppfinnelse, fordi denne ikke har en stor del av viklingene på innersiden der det uansett ikke ble indusert noe spenning.<ref name="DNTO225" /> i tillegg er det produksjonsmessig enklere enn å vikle Grammes [[toroid]].

Franskmannen Auguste Pellerin foreslo at stålkonstruksjonene i en elektrisk maskin burde være av laminerte stålplater istedenfor massivt stål og at de ble elektrisk isolert fra hverandre. Hensikten med dette var å unngå ''[[virvelstrøm]]mer''. Med disse siste oppfinnelsene greide en endelig å få gode dynamoer og tilhørende motorer.<ref name="MD2" />

==== Dynamoens videre anvendelse ====
Selv om også generatorer som produserte vekselspenning kom i bruk fra rundt 1870, hadde likespenning størst utbredelse. Vekselspenning var et godt alternativ for lysbuelamper som ble mer og mer vanlig for gatebelysning, men på denne tiden var det ikke oppfunnet noen motorer som fungerte tilfredsstillende for vekselspenning. En av de aller tidligste kraftstasjoner var [[Pearl Street Station]] i New York som [[Thomas Edison]] stod bak og ble satt i drift i 1882. Denne hadde kun dynamoer for likespenning. Ulempen med likespenning var at særlig høye spenningsnivåer ikke var teknisk mulig på grunn av blant annet begrensningene i kommutatoren. Avstanden fra dynamo til forbrukeren kunne derfor ikke være stor. Mange oppfinnere skjønte at vekselspenning ikke ville ha de samme begrensningene. Med introduksjonen av transformatorer kunne spenningen og dermed avstanden økes betydelig. Utfordringen var å utvikle en anvendbar motor for vekselspenning.<ref name="IEEE" />

Inntil praktisk bruk av vekselspenning ble demonstrert i 1891 var dynamoer som leverte likespenning enerådende.<ref name="MD2" /> I 1901 var det 18 av totalt 22 kraftverk i Norge som produserte likespenning.<ref>[http://www.ssb.no/a/histstat/aarbok/tab-2000-10-25-04.html] www.ssb.no Elektrisitetsverk i byer etablert før 1901</ref> Dynamoer i kraftsystemer for likespenning er i dag uvanlig, men likestrømsmaskiner har allikevel vært mye brukt i forbindelse med motordrifter helt opp til i dag. Spesielt i forbindelse med regulering av turtallet har kraftsystemer for likespenning vært svært utbredt. Med introduksjon av [[kraftelektronikk]] og [[frekvensomformer]]e, ble likestrøm etter hver også uvanlig i større motordrifter.<ref>[[#DNTO|A. E. Fitzgerald: ''Electric machinery'' side 435.]]</ref> Likestrømsmotorer finnes imidlertid i mange mindre husholdningsapparater og i håndverktøy, og blir omtalt som universalmotorer eller vekselstrøms kommutatormotorer. Disse drives da med vekselspenning. Også i lokomotiver har disse motorene hatt stor utbredelse.

=== Vekselstrømsgenerator ===
{{Hoved|Synkronmaskin}}

Gjennom en rekke oppdagelser ble dynamoen etterfulgt av mange forbedrede oppfinnelser, særlig vekselstrømsgeneratoren, som genererer vekselstrøm. Vekselstrømsystemer var kjent i enkle former helt fra Michael Faradays opprinnelige oppdagelse av magnetisk induksjon av elektrisk spenning.

==== Eksperimenter med vekselspenning med to og tre faser ====
[[Fil:Simpel-3-faset-generator.gif|mini|Animasjon som viser generering av trefaset vekselspenning på en svært forenklet måte. Terminalene L1, L2 og L3 er tilknyttingspunktene for den eksterne kretsen. Viklingene er koblet i stjerne (også kalt Y-kobling) der fellespunktet som er merket «Nul» kalles nøytralpunkt (også sterne eller N-punkt).]]

Den italienske professoren Galileo Ferraris klarte å bygge en liten asynkronmotor basert på to faser i 1885. Fasene her er to spenninger med en faseforskyvning på 90 grader. En oppnår dermed et roterende felt, noe som er gunstig for å få en vekselstrømsmotor til å starte.<ref>Thomas J. Blalock ''The first polyphase system: a look back at two-phase power for AC distribution'', in '' IEEE Power and Energy Magazine'', March–April 2004, ISSN 1540-7977 p. 63</ref> Ferraris antok at en slik maskin aldri kunne oppnå en større [[virkningsgrad]] enn 50 %. Det skulle vise seg å være helt feil, men Ferraris mistet interessen for videreutvikling av sitt prinsipp. Den kroatisk-amerikanske ingeniøren og oppfinneren Nikola Tesla drev på samme tid forsøk med en tofasemotor, overføringslinje og generator. Hans konsept gjorde bruk av fire ledere for overføring mellom generator og motor. Oppfinneren og industrimannen [[George Westinghouse]] ble oppmerksom på Teslas store fremskritt innenfor forskning med elektrisitet og kjøpte alle hans 40 patenter for 1 million [[USD]]. Tesla ble konsulent for Westinghouses selskap og gjorde videre forsøk med sitt konsept. Han hadde stor tro på tofasede og enfasede vekselspenningsmotorer, men mislyktes i å få noen motor til å fungere særlig godt. I 1889 forlot han Westinghouse skuffet over at ingen av hans forsøk hadde nådd frem.<ref name="MD2" />

Den som først konstruerte en funksjonell trefaset vekselstrømsmotor var den tyske ingeniøren [[Friedrich August Haselwander]]. Han fant opp en trefaset synkronmaskin med utpregede poler i juli 1887, men det tyske postvesenet forbød bruken av maskinen på grunn av frykt for forstyrrelser på telegraflinjene. Haselwander mislyktes også med å få godkjent patentet. Amerikaneren [[Charles Schenk Bradley]] hadde på samme tid også eksperimentert med flerfasegeneratorer og vekselstrømsystemer for to og tre faser. Han fikk patent på flere oppfinnelser, blant annet en asynkronmaskin, men han gikk ikke videre med praktiske forsøk for anvendelser.<ref name="MD2" /> I USA fikk likestrømsystemer stadig større utbredelse, mens det var i Europa at videre forskning på vekselstrømsystemer fant sted.<ref>{{Kilde www| forfatter= | tittel=Generators and Dynamos | url=http://www.edisontechcenter.org/generators.html | besøksdato= 16. januar 2015 | verk= |utgiver=Edison Tech Center | arkiv_url= |arkivdato=2014 |sitat= }}</ref>

==== Trefasesystemet ====
{{Sitat| Tesla var den første til å jobbe intensivt med problemet med elektrisk kraftoverføring via et flerfaset vekselstrømsystem, han var den første til å finne grunnlaget for en slik overføring, og var den første til å presentere prinsippene for en flerfaset induksjonsmotor.

Bradley søker det første patentet på en to-fase strømoverføringssystem med synkronmaskiner og fire elektriske ledninger. Han fikk også det første patentet for en tre-fase induksjonsmotor med en helt kortsluttet rotor (kortslutningsrotor).

Haselwander var den første til å konstruere et trefase overføringssystem med synkronmaskiner og tre faseledere. Han bygde det første anlegget av denne typen, og var den første til å ta det i praktisk bruk.

Dolivo-Dobrowolsky bygde den første enkle, praktisk nyttige trefase induksjonsmotoren med kortslutningsrotor. I brede vitenskapelige foredrag og essays, forklarte han naturen og kjennetegnene ved dagens trefase system og trefase motorer... og to år etter bygde han sin første 1/10 hk induksjonsmotor, så satte han en 100 hk trefase motor i normal drift... Dolivo-Dobrowolsky må derfor ses på som pioneren innen innføringen dagens trefase system.

Wenström er en som tydelig erkjenner problemet, skaper teknisk solide og godt gjennomtenkte løsninger for hele programmet, men hans løsninger vises frem ett til to år for sent i konkurransen. |''Franz Hillebrand på vegne av VDE vitenskapskomité i 1959<ref name="MD2" />''|right}}

I 1889 begynte [[AEG]]s sjefingeniør, sveitsisk-russeren [[Mikhail Dolivo-Dobrovolskij]], med forsøk der han kombinerte Teslas og Ferraris oppfinnelser som han forbedret betraktelig. Han fant opp en trefaset asynkronmotor i begynnelsen av 1889, og gjorde store fremskritt med denne. Asynkronmaskinen er i dag trolig den mest brukte motor i verden for litt større effekter og i en viss utstrekning som generator i små kraftstasjoner. Dolivo-Dobrowolsky var også den første til å finne ut at vinklingene i en trefase-motor eller -generator kan kobles i stjerne eller trekant. Han fant videre ut at et trefasesystem ikke behøvde mer enn tre ledere for overføring av elektrisk energi. Med tre faser blir det roterende feltet jevnere og overført effekt kan økes med en faktor på 1,73 med bare én leder mer enn i et enfasesystem. I august 1889 tok han ut patent på en transformator med tre ben (kjernetransformator), altså en trefasetransformator.

Samtidig som Dolivo-Dobrowolsky gjorde store fremskritt med sitt trefasesystem, kom den svenske ingeniøren Jonas Wenström i april 1889 opp med et patent på et trefasesystem. Wenström bygde i 1893 en 13&nbsp;km lang trefaset kraftlinje i Sverige. Sannsynligvis visste Wenström ikke noe om at trefasesystemer ble utforsket andre steder i verden.<ref name="MD2" />

==== Den internasjonale elektrotekniske utstilling i Frankfurt am Main ====
[[Fil:Lauffen-Frankfurt 1891e.jpg|thumb|left|Generatoren i kraftstasjonen ved Lauffen am Neckar som leverte vekselstrøm til [[Den internasjonale elektrotekniske utstillingen i 1891]] i Frankfurt am Main.]]

Dolivo-Dobrowolsky samarbeidet med Maschinenfabrik Oerlikon og AEG om å bygge en trefase kraftlinje fra et kraftverk i Laufen til Frankfurt am Main i Tyskland i 1891. Denne kraftlinjen var 175&nbsp;km lang og med en spenning på 25 [[kV]]. Den hadde en overføringskapasitet på 220&nbsp;kW<ref name="MD2" />

Kraftlinjen ble i brukt til å demonstrere trefasesystemets fordeler på [[Den internasjonale elektrotekniske utstillingen i 1891]] i Frankfurt am Main (International Electro-Technical Exhibition). Energien fra kraftstasjonen ble brukt til å drive en pumpe som skaffet vann til et kunstig fossefall på utstillingen. Med denne demonstrasjonen skjønte alle tilstedeværende ingeniører og industriherrer at vekselstrøm hadde store fordeler, spesielt når det gjaldt å overføre elektrisitet over svært lange avstander. Etter dette startet både Siemens, [[General Electric]] og [[Westinghouse]] et intensivt arbeid for å bygge best mulige generatorer og andre maskiner for vekselstrøm.<ref>{{Kilde www| forfatter= | tittel=Laufen to Frankfurt 1891 | url= http://www.edisontechcenter.org/LauffenFrankfurt.html | besøksdato= 14. januar 2015 | verk= |utgiver=Edison Tech Center | arkiv_url= |arkivdato=2013 |sitat= }}</ref> Tesla kom tilbake til firmaet til Westinghouse og sammen bygde de den første kraftlinjen i USA for trefaset vekselspenning fra [[Niagarafallene]] til [[Buffalo]] i delstaten New York. Denne kraftlinjen stod ferdig i slutten av 1896.<ref name="MD2" />