Redigerer Gasskromatografi (avsnitt)

== GC analyse ==
[[Fil:Gas_chromatograph-vector.svg|høyre|miniatyr|350x350pk|Diagram av et GC-instrument.]]

Et GC-apparat består forenklet sett av en ''[[injeksjonsport]]'' hvor prøven sprøytes inn, en beholder med ''bæregass'' under trykk, en ''&#xAB;kolonne&#xBB;'' som prøven vandrer gjennom ved hjelp av bæregassen, og en ''[[detektor]]'' ved enden av kolonnen. Injeksjonsporten er en gummimembran med en overgang til kolonnen. Kolonnen er et langt, tynt rør som inneholder en fast matriks, oftest av [[Silikat|silikater]], innsatt med et mikroskopisk lag av kjemikalier som virker inn på prøven. Rundt kolonnen er en beskyttende hinne av glass, metall eller plast. Bæregassen er gjerne [[helium]] eller [[nitrogen]].

Etter injeksjon vandrer prøvens kjemiske komponenter gjennom kolonnen med ulik hastighet avhengig av ulikheter i fysiske og kjemiske egenskaper som [[molekylvekt]], [[kokepunkt]], [[lipofilisitet]] m.m., samt kolonnematerialets type, kolonnens [[temperatur]] og bæregassens hastighet (ml/min), og påvises av detektoren til ulike tider. Temperaturene på injeksjonsporten, kolonnen og detektoren styres av [[Dataprogram|dataprogrammer]] ut fra hvilke stoffer som analyseres, og kolonnetemperaturen endres i løpet av en analyse slik at det oppnås passende separasjon mellom flyktige og mindre flyktige komponenter.

Diverse detektorprinsipper benyttes i ulike GC-apparater. Det vanligste er en termisk konduktivitetsdetektor (TCD), som registrerer endringer i [[termisk konduktivitet]] i prøven ved kolonnens utløp. En viktig fordel med en slik detektor er at alle substanser utenom bæregassen kan påvises. Noen andre detektorer er bare følsomme for visse typer substanser. Andre detektorer er bl.a. infrarøde eller ultrafiolette detektorer (IRD, UVD), flammeionisasjonsdetektorer (FID), fotoionisasjonsdetektorer (PID), flammefotometridetektorer (FPD) og elektroninnfangingsdetektorer (ECD).

Identiteten av prøvens komponenter blir i liten grad bestemt av detektoren, da denne i hovedsak bare registrerer mengdene av komponentene og tidspunktene for når de passerer detektoren. For identifikasjon kreves enten at man vet noenlunde hva prøven inneholer og kan sammenligne komponentenes tidspunkter med et arkiv av referanseprøver som er analysert under de samme betingelsene (kolonnemateriale, temperaturer, bæregasshastighet), eller at GC-apparatet er kombinert med et annet apparat som er i stand til å identifisere komponentene, f.eks. vha. [[massespektrometri]]. Sistnevnte kombinasjon kalles GC-MS.