Redigerer Galakse (avsnitt)

== Observasjonshistorie ==
Erkjennelsen av at vi lever i en galakse, og at det fantes mange andre galakser, går parallelt med funn som ble gjort om Melkeveien og andre [[stjernetåke]]r på nattehimmelen.

=== Melkeveien ===
[[Fil:Milky Way Galaxy and a meteor.jpg|miniatyr|Melkeveiens [[Galaktisk sentrum|galaktiske sentrum]].]]
{{Utdypende artikkel|Melkeveien}}
Den [[Antikkens greske filosofi|greske filosofen]] [[Demokrit]] (450&ndash;370&nbsp;f.Kr.) foreslo at den lyse stripen på natthimmelen kjent som Melkeveien kunne bestå av fjerne stjerner.<ref name="Burns2007" /><ref name="Plutarch" group="L" /> [[Aristoteles]] (384&ndash;322&nbsp;f.Kr.) trodde imidlertid at Melkeveien var forårsaket av «tenningen av den brennende utpusten til noen stjerner som var store, mange og nær hverandre» og at «tenningen fant sted i den øvre delen av [[atmosfære]]n i den [[Sublunar sfære|regionen av verden som henger sammen med de himmelske bevegelsene]].»<ref name="Montada" /> Den [[Nyplatonisme|nyplatonistiske]] filosofen [[Olympiodoros]] (ca. 495&ndash;570) var vitenskapelig kritisk til dette: Hvis Melkeveien var mellom jorden og månen, ville den fremstå ulikt til ulike tider og steder på jorden, og den ville hatt en [[parallakse]], noe den ikke har. I hans syn var Melkeveien himmelsk. Dette synet ble senere innflytelsesrikt i [[Den muslimske verden|den islamske verden]].<ref name="heidarzadeh23" group="L" />

Ifølge Mohani Mohamed gjorde den [[Islamsk astronomi|arabiske]] astronomen [[Al-Haitham|Alhazen]] (965&ndash;1037) det første forsøket på å observere og måle Melkeveiens parallakse.<ref name="mohamed" group="L" /> Han fastslo at «siden Melkeveien ikke hadde noen parallakse, befant den seg svært langt unna jorden og tilhørte ikke atmosfæren.»<ref name="Bouali2005" /> Den [[Perserriket|persiske]] astronomen [[Abu Rayhan Biruni|Abū Rayhān al-Bīrūnī]] (973&ndash;1048) foreslo at Melkeveien var en «samling av utallige fragmenter fra opprinnelsen av de tåkete stjernene».<ref name="Al-Biruni" /><ref name="al_biruni" group="L" /> Den [[Al-Andalus|andalusiske]] astronomen [[Avempace|Ibn Bajjah]] («Avempace», død 1138) foreslo at Melkeveien bestod av mange stjerner som nesten berørte hverandre og fremsto som et kontinuerlig bilde på grunn av effekten med [[lysbrytning]] fra materialer mellom jorden og månen.<ref name="Montada" /><ref name="heidarzadeh25" group="L" /> Han siterte sine observasjoner av [[konjunksjon (astronomi)|konjunksjonen]] mellom [[Jupiter]] og [[Mars (planet)|Mars]] som bevis på at dette skjer når to objekter er nær hverandre.<ref name="Montada" /> Den [[Syria|syrisk]]-fødte [[Ibn Qayyim al-Jawziyyah]] (1292&ndash;1350) foreslo at Melkeveien var «en myriade av små stjerner pakket sammen i sfæren til fiksstjernene».<ref name="Livingston" group="L" />

Bevis for at Melkeveien består av mange stjerner kom i 1610, da [[Galileo Galilei]] studerte Melkeveien med et [[Optisk teleskop|teleskop]] og observerte et stort antall svake stjerner.<ref name="O'Connor2002" /> I 1750 spekulerte [[Thomas Wright (astronom)|Thomas Wright]] i verket ''An original theory or new hypothesis of the Universe'' i at galaksen kunne være et roterende legeme med en stor mengde stjerner, holdt sammen av [[Tyngdekraft|gravitasjonskrefter]] tilsvarende [[solsystemet]], men i en mye større skala. Den resulterende skiven med stjerner kan sees som en stripe på himmelen fra vårt perspektiv på innsiden av skiven.<ref name="our_galaxy" /> I sin avhandling ''Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels'' fra 1755 utdypet [[Immanuel Kant]] Wrights ide om Melkeveiens struktur.

[[Fil:Herschel-Galaxy.png|miniatyr|venstre|Melkeveiens form slik den ble utledet fra stjernetelling av William Herschel i 1785; solsystemet ble antatt å være nær sentrum.]]

Det første forsøket på å beskrive Melkeveiens form og plasseringen av [[solen]] i galaksen ble utført av [[William Herschel]] i 1785 ved nøye telling av antall stjerner i de ulike himmelregionene. Han utarbeidet et diagram over formen på galaksen med solsystemet nær sentrum.<ref name="paul1993" group="L" /> Ved hjelp av en forbedret tilnærming kom [[Jacobus Kapteyn|Kapteyn]] i 1920 over bildet av en liten (diameter på ca. 15&nbsp;kiloparsec) ellipsoidegalakse med solen nær sentrum. En annen metode av [[Harlow Shapley]], basert på katalogen for [[kulehop]]er, førte til et radikalt annerledes bilde: En flat skive med diameter på ca. 70&nbsp;kiloparsec og solen langt fra sentrum.<ref name="our_galaxy" /> Ingen av analysene tok hensyn til [[Ekstinksjon (astronomi)|absorpsjonen av lys]] av [[Støv (verdensrommet)|interstellart støv]] som finnes i det [[galaktisk plan|galaktiske planet]]. Etter at [[Robert Julius Trumpler]] kvantifiserte effekten i 1930 ved å studere [[Åpen stjernehop|åpne stjernehoper]] dukket det nåværende bildet av vår galakse Melkeveien opp.<ref name="Trimble1999" group="L" />

=== Forskjell fra andre tåker ===
[[Fil:M51Sketch.jpg|miniatyr|Skisse av [[Malstrømgalaksen|Messier 51]] av Lord Rosse i 1845, senere kjent som Malstrømgalaksen]]
Den persiske astronomen [[Abd al-Rahman al-Sufi]] (903&ndash;986), kjent i vesten som ''Azophi'', gjorde de første registrerte observasjonene av [[Andromedagalaksen]], og beskrev den som en «liten sky» i ''[[Boken om fiksstjerner]]'' ([[arabisk]]: : كتاب صور الكواكب /kitab suwar al kawakib/) i år 964.<ref name="NSOG" group="L" /> Den ble uavhengig oppdaget av [[Simon Marius]] i 1612.<ref name="NSOG" group="L" /> Al-Sufi identifiserte også [[den store magellanske skyen]], som er synlig fra [[Jemen]], dog ikke fra [[Isfahan]] &ndash; den ble ikke sett av europeere før [[Ferdinand Magellan|Magellans]] ferd på 1600-tallet.<ref name="obspm" /><ref name="obspm2" /> Dette var de første galaksene utenom Melkeveien som ble observert fra jorden.

I 1750 spekulerte [[Thomas Wright (astronom)|Thomas Wright]] i sitt verk ''An original theory or new hypothesis of the Universe'' i at galaksen var en flat skive av stjerner, og at noe av [[stjernetåke]]n som var synlig på himmelen kunne være separate Melkeveier.<ref name="our_galaxy" /><ref name="Dyson1979" group="lower-alpha" /> I 1755 brukte [[Immanuel Kant]] begrepet «øyunivers» om disse fjerne tåkene.

I 1781 sammenstilte [[Charles Messier]] en [[Messierobjekt|katalog]] over de 109 mest lyssterke tåkene (himmellegemer med et tåkete utseende). Denne ble i 1786 fulgt opp med en større katalog på {{Formatnum:5000}}&nbsp;tåker sammensatt av William Herschel.<ref name="our_galaxy" /> I 1845 konstruerte [[William Parsons|Lord Rosse]] et teleskop som kunne skille mellom elliptiske tåker og spiraltåker. Funnet av punktkilder i noen av stjernetåkene ga tiltro til Kants tidligere antakelser.<ref name="Abbey" />

I 1912 utførte [[Vesto Slipher]] spektrografiske studier av de mest lyssterke spiraltåkene for å fastslå om de besto av kjemikalier som kunne forventes i et [[planetsystem]]. Deres høye [[rødforskyvning]] indikerte at de beveger seg bort med hastigheter høyere enn Melkeveiens [[unnslipningshastighet]]. De var dermed ikke gravitasjonelt bundet til Melkeveien, og kunne ikke være en del av den.<ref name="Slipher1913" group="L" /><ref name="Slipher1915" group="L" />

I 1917 observerte [[Heber Curtis]] novaen [[S Andromedae]] innenfor den «store [[Andromeda (stjernebilde)|Andromedatåken]]» (siden Andromedagalaksen, [[messierobjekt]]et [[Andromedagalaksen|M31]], var kjent). På leting etter fotografiske registreringer fant han ytterligere 11 [[Nova (stjerne)|novaer]], som i snitt var 10&nbsp;[[størrelsesklasse]]r svakere enn de som oppstod innenfor vår galakse. Han estimerte avstanden til {{Formatnum:150000}}&nbsp;[[parsec]], og ble en talsmann for hypotesen om «øyuniverser», som hevdet at spiraltåker er uavhengige galakser.<ref name="Curtis1988" group="L" />

[[Fil:Pic iroberts1.jpg|miniatyr|venstre|Foto av den «store Andromedatåken» fra 1899, senere identifisert som [[Andromedagalaksen]].]]

I 1920 fant den [[Den store debatten|«store debatten»]] sted mellom [[Harlow Shapley]] og Heber Curtis om Melkeveiens natur, spiraltåker og dimensjonene på universet. For å støtte sitt syn om at Andromedatåken var en ekstern galakse, bemerket Curtis forekomsten av mørke stier som minner om støvskyene i Melkeveien så vel som den betydelige [[Dopplereffekt|dopplerforskyvningen]].<ref name="Weaver" />

Saken ble avgjort i 1922. Da kom astronomen [[Ernst Öpik]] opp med en fastsettelse av avstanden som støttet teorien om at Andromedatåken er et fjernt ekstragalaktisk objekt.<ref name="Öpik1922" group="L" /> Med det nye 100-tommers teleskopet ved [[Mount Wilson Observatory]] var [[Edwin Hubble]] i stand til å identifisere de ytre delene av noen spiraltåker som samlinger av individuelle stjerner, og han identifiserte noen [[kefeide]]r. Dette gjorde det mulig å estimere avstanden til tåkene, og de var for langt unna til å være en del av Melkeveien.<ref name="Hubble1929" group="L" /> I 1936 utarbeidet Hubble [[Hubble-serien|klassifikasjonssystemet]] for galakser som brukes i dag.<ref name="Sandage1989" />

=== Moderne forskning ===
[[Fil:GalacticRotation2.svg|miniatyr|[[Galakserotasjon|Rotasjonskurve]] for en typisk spiralgalakse: forutsagt (A) og observert (B). Avstanden er fra galaksekjernen.]]
[[Fil:UDFy-38135539.jpg|miniatyr|Den nest fjerneste galaksen: [[UDFy-38135539]]]]
I 1944 forutsa [[Hendrik C. van de Hulst|Henrik van de Hulst]] [[mikrobølge]]stråling med [[Hydrogenlinjen|bølgelengde på 21&nbsp;cm]] som kom fra interstellar atomisk [[hydrogen]]gass;<ref name="Tenn" /> denne strålingen ble observert i 1951. Strålingen muliggjorde forbedret studie av Melkeveien siden den ikke påvirkes av støvabsorpsjon og dopplerforskyvningen kan brukes for å kartlegge gassens bevegelse i galaksen. Disse observasjonene førte til en postulering av en roterende [[Stavspiralgalakse|stavstruktur]] i sentrum av galaksen.<ref name="López-Corredoira2001" group="L" /> Med forbedrede [[radioteleskop]] kunne hydrogengass også spores i andre galakser.

På 1970-tallet ble det oppdaget i [[Vera Rubin]]s studie av [[Galakserotasjon|rotasjonshastigheten]] til gassen i galakser at den totale synlige massen (fra stjernene og gassen) ikke tar tilstrekkelig høyde for hastigheten til den roterende gassen. Problemet med galakserotasjonen antas å skyldes store mengder usett [[mørk materie]].<ref name="Rubin1983" group="L" /><ref name="Rubin2000" group="L" />

Fra 1990 har [[Hubble-teleskopet]] gitt forbedrede observasjoner. Blant annet ble det fastslått at den manglende mørke materien i vår galakse ikke utelukkende kan bestå av iboende svake og små stjerner.<ref name="HND" /> [[Hubble Deep Field]], en ekstremt lang eksponering av en relativt tom del av himmelen, ga bevis for at det finnes ca. 125&nbsp;milliarder (1,25{{E|11}}) galakser i universet.<ref name="antall_galakser" /> Forbedret teknologi innen påvisning av [[Elektromagnetisk spekter|spekter]] usynlige for mennesker ([[radioteleskop]], [[infrarød stråling|infrarøde kameraer]] og [[Røntgenastronomi|røntgenteleskop]]) tillot påvisning av andre galakser som ikke var oppdaget av Hubble. Spesielt galaksemålinger i [[Zone of Avoidance]] (regionen på nattehimmelen som blokkeres av Melkeveien) har gitt en rekke nye galakser.<ref name="Kraan-Korteweg" group="L" />