Redigerer Götisisme (avsnitt)

== Historie ==
Bevegelsen medlemmer i Sverige tok sitt utgangspunkt i forestillingen om at oldtidens [[gotere]] var götere fra [[Götaland]]. Farskapet til bevegelsen var [[Nils Ragvaldsson]] (latinisert som Nicolaus Ragvaldi), [[Ericus Olai]], brødrene [[Johannes Magnus|Johannes]] og [[Olaus Magnus]], [[Johannes Bureus]] og [[Olof Rudbeck d.e.|Olaus Rudbeck]]. Oppfatningen om at Sverige var sagnøya [[Atlantis]], ikke bare goternes urhjem, men hele sivilisasjonen opphav, betegnes som rudbeckianisme.

Bevegelsen hadde sin røtter i senmiddelalderen da Nils Ragvaldsson ved [[Konsilet i Firenze|kirkemøtet i Basel]] forsøkte å hevde Sveriges forrang ved å ta opp svenskenes gotisk opphav, basert på Jordanes' historieverk om goternes historie og navnlikhetene mellom goter, guter og göter. Guter var det opprinnelige folket på øya Gotland utenfor Sveriges østkyst. Samme tråd ble fulgt opp av [[Ericus Olai]] (død 1486) i hans krønike ''Chronica regni Gothorum''.

Den antatte gotiske arven ble benyttet som [[propaganda]] i stormakttidens Sverige hvor det var en vilje til å egge folket til krig ved å gi dem noe å kjempe for i form av en storslått historie. Götisisterne fokuserte ofte på [[runer]] og runespråk, og disse iboende historiske arv. Olof Rudbecks forsøk på å framheve Sverige som sivilisasjonens vugge bygget på tidlig runeforskning av blant annet [[Johannes Bureus]] og dansken [[Ole Worm]], og på den første utgaven av ''[[Den yngre Edda]]'' i [[latin]]sk oversettelse som ble utgitt av Peter Resen.

Språkforskning var i aller høyeste grad populært da [[språk]]et i seg selv ble vurdert som å kunne avsløre svenskenes opphav; det var mulig å spekulere mer eller mindre uhemmet i mangelen på bedre informasjon og av den grunn ble det fremmet svært storstilte tanker og ideer om folkets forhistorie, eksempelvis hevdet Rudbeck at den greske antikke byen [[Theben (Hellas)|Theben]] i virkeligheten var svenske [[Täby]] og at navnet til den greske helten [[Herakles]] var en forvanskning av «Här-Kolle»,<ref>Hägg, Göran; Karlsson, Lennart (2003): ''Svenskhetens historia''. Stockholm: Wahlström & Widstrand. Libris [http://libris.kb.se/bib/9102073 9102073]. ISBN 91-46-18110-5 (innb.), s. 176</ref> antikkens [[Troja]] var i virkeligheten Trögd utenfor [[Enköping]], og lignende såkalte bevis basert på likhet i navn. Dette var samtidig en tid hvor religiøs fanatisme og tidlig [[naturvitenskap]] kjempet om innflytelse, hvilket førte til flere spenstige teorier. [[Magi]], [[numerologi]] og [[Esoterikk|esoterisme]] var vanlige innslag.

I løpet [[opplysningstiden]] på 1700-tallet fikk den spekulative historiefortellingen en brems, og begynnelsen på faktisk historieforskning førte til en mer nyansert tone og innhold. Historikere som [[Olof von Dalin]] og [[Sven Lagerbring]] bidro til mer fornuftige framstillinger av svenskenes historie. Større fokus ble lagt på odelsbonden og [[demokrati]]et i håp om en bygge en bedre framtid i henhold til opplysningstidens ånden. Göten ble erstattet av svensken.

Etter [[den franske revolusjonen]] i [[1789]] samt tapet av [[Finland]] på begynnelsen av [[1800-tallet]] fikk de nasjonalistiske tanker på nytt framgang. Nå ble det født en vilje til forene folket til tross for tapet av landområder, samt at det var en viss trøtthet mot opplysningstidens evige [[rasjonalisme]]. Under [[romantikken]] på begynnelsen av 1800-tallet ble det fokusert meget på folkesjelen. Det man søkte etter den opprinnelige svenskheten i det svenske folkedypet. Som i andre land forsøkte man å finne gamle [[sagn]], [[eventyr]] og [[folkevise]]r, og man gikk igjen tilbake til den norrøne [[sagalitteratur]]en. Folkets karakter ble vurdert til å bli forvaltet i det gamle språket og i de gamle mytene.

I [[1811]] ble [[Götiska Förbundet]] opprettet av [[uppsala]]studenter i [[Stockholm]], kanskje først på spøk, men siden på langt større alvor. [[Erik Gustaf Geijer]] omformet det hele til en litterær klubb, og utga foreningens tidsskrift ''Iduna'' hvor hans dikt ''Odalbonden'' og ''Vikingen'' ble trykt. Det markerte begynnelsen av vikingen som nasjonalsymbol. Goterne var nå helt uinteressante. De var helt erstattet av [[vikinger]]. I tilsvarende nasjonalistisk strømning i [[Tyskland]] fremmet [[Germanere|germaneren]] hvor svenskene romantiserte vikingen. Foruten Geijers verk spredte [[Esaias Tegnér]]s diktverk ''[[Frithiofs saga]]'' dette bildet av den opphøyde vikingen. Mange av vikingemytene stammer fra denne tiden, eksempelvis hjelmer med horn. Dikteren [[Pehr Henrik Ling]] var også götisist, men han satt ikke preg på bevegelsen.

I [[1815]] ble [[Manhemsförbundet]] opprettet hvor blant annet forfatteren og komponisten [[Carl Jonas Love Almqvist]] hadde en framtredende rolle. Manhem, av norrønt «menneskeverden», er navnet på Sverige i [[Snorre Sturlason]]s ''[[Heimskringla]]''. Selv Geijer tok opp navnet og navnga en dikt etter det.

Götisismen fikk også betydning for billedkunsten, spesielt gjennom [[Bengt Erland Fogelberg]]. Den levde videre i [[skandinavisme]]n og fikk en viss renessanse mot slutten av 1800-tallet med blant annet [[Viktor Rydberg]] og [[Albert Ulrik Bååth]].

Også i [[Danmark]] ble nasjonalromantikken preget av eller fikk innflytelse fra götisisme, med navn som [[Johannes Ewald]], [[N.F.S. Grundtvig|Nikolaj Grundtvig]] (som oversatte ''[[Beowulf]]'' til dansk som det første moderne språk) og [[Adam Oehlenschläger]] som tok interesse i norrøne emner. I andre deler av Europa ble interesse for [[norrøn mytologi]], historie og språk representert ved engelske [[Thomas Gray]], [[John Keats]] og [[William Wordsworth]], og tyske [[Johann Gottfried Herder]] og [[Friedrich Gottlieb Klopstock]].

Interesse og formidling av norrøn kultur, som fornyet interesse for norske stavkirker i Norge, og undersøkelse av eldre norsk historie pekte ikke nødvendigvis bakover til götisismen eller framover til [[nazisme]]n, men var og er en del av den brede kulturelle bakgrunnen for en nasjon. Det betenkelige var preget av grunn [[pseudohistorie]] i götisismen og den vulgære [[rasisme]]n i nazismen.

På [[1870-tallet]] begynte det å komme kraftig kritikk av Ericus Olais krønike i Sverige, og det kunne etter hvert bli konstatert at han ikke hadde gjengitt sine kilder på tilregnelig vis og hans informasjon ble således forklart ugyldig. Selv en slik fiksjon som Olof Rudbecks Atlantisteori viste seg etter hvert at han gjort endringer og forfalskninger i den berømte ''[[Codex argenteus]]'', den såkalte Sølvbibelen. Tross alle forsøk på slå hull på samtlige myter, ble det likevel gjenopprettet på [[1900-tallet]] av svenske nazister, da i særdeleshet det høyreekstreme [[Samfundet Manhem]] som henviste til Ericus Olais krønike ved innvielsen i 1935 for å gi en historisk, kulturell og rasistisk legitimitet til svensk [[nazisme]]. Götisismens koblinger til aggressiv svensk nasjonalisme har gjort spørsmålet om goternes eventuelle nordiske opphav i dag til en ømtålig emne i Sverige.