Redigerer Fulko av Jerusalem (avsnitt)

== Korsfarer og konge ==
Ved [[1127]] var Fulko forberedt på å reise tilbake til Anjou da han mottok en ambassadør fra kong Baldwin II av Jerusalem. Baldwin II hadde ingen mannlig arving, men hadde allerede utsett sin datter Melisende til å etterfølge seg. Baldwin II ønsket å trygge sin datters arv ved å gifte henne til en mektig herre. Fulko var en rik korsfarer og en erfaren militær kommandant, foruten også enkemann. Hans erfaring i krig skulle vise seg verdifullt for et land ved en utrygg grense som alltid lå på kanten av krig.

Imidlertid satte Fulko seg høyere mål enn kun være ektefelle for en dronning; han ønsket å bli konge ved Melisendes side. Baldwin II aksepterte etter å ha reflektert over Fulkos formue og militære bedrifter. Fulko abdiserte sitt sete i Anjou til sin sønn Geoffery og dro til Jerusalem hvor han giftet seg med Melisende den [[2. juni]] [[1129]]. Senere trygget Baldwin II ytterligere Melisendes posisjon i kongedømmet ved å gjøre henne til eneverge for hennes sønn med Fulko, [[Baldwin III av Jerusalem|Baldwin III]] som ble født i [[1130]].

I [[1131]] styrte Fulko og Melisende Jerusalem i fellesskap da Baldwin II døde. Fra begynnelsen tok Fulko total kontroll over styringen og ekskluderte Melisende fullstendig. Han favoriserte landsmenn fra Anjou framfor den innfødte adelen. Andre korsfarerstater i nord fryktet at Fulko ville forsøke tvinge Jerusalems overhøyhet på dem slik Baldwin II hadde gjort, men Fulko var langt mindre mektig enn hans avdøde svigerfar, og de nordlige statene avviste hans autoritet. Melisendes søster [[Alice av Antiokia]] som var blitt sendt i landsforvisning av Baldwin II tok kontroll over Antiokia på nytt etter hennes fars død. Hun allierte seg med [[Pons av Tripoli]] og [[Joscelin II av Edessa]] for å forhindre Fulko fra å marsjere nordover i [[1132]]. Fulko og Pons utkjempet et kortvarig slag før en fredsavtale ble inngått og Alice ble utvist igjen.

[[Fil:Map Crusader states 1135-en.svg|thumb|Kongedømmet Jerusalem og andre korsfarerstater (grønne farger) i 1135 i løpet av regimet til Fulko.]]I Jerusalem opprørte Fulko av annengenerasjons kristne i Jerusalem som hadde vokst opp der siden det første korstoget. Disse innfødte fokuserte på Melisendes fetter, den populære Hugo eller [[Hugues II av Le Puiset]], greve av [[Jaffa]], som var hengiven lojal til dronningen. Fulko så på Hugues som en rival og det hjalp ikke at Hugues’ egen stesønn anklaget Fulko for manglende lojalitet. I [[1134]], med den hensikt å avsløre Hugues, anklaget Fulko ham for utroskap med Melisende. Hugues gjorde opprør i protest og sikret seg i Jaffa og allierte seg med [[muslim]]ene i [[Ashkelon]]. Han greide å beseire den hæren som ble sendt mot ham av Fulko, men situasjonen kunne ikke opprettholdes. [[patriarken i Jerusalem|Patriark]]en blandet seg inn i konflikten, kanskje på bud fra Melisende, og Fulko gikk med på fred. Hugues ble forvist fra kongedømmet for tre år, en mild dom.

Det var et forsøk på å snikmyrde Hugues, og det ble antatt av de fleste at Fulko eller hans støttespillere sto bak, men noe direkte bevis kom aldri til syne. Skandalen var alt som dronningens parti trengte for å ta over regjeringen i hva som kan karakteriseres som et palasskupp. Forfatteren og historikeren Bernard Hamilton skrev at Fulkos tilhengere «gikk i redsel for deres liv» i palasset. Den samtidige forfatteren og historikeren [[Vilhelm av Tyr]] skrev nedsettende om Fulko at «han forsøkte aldri å ta føringen, selv ved trivielle ting, uten (Melisendes) samtykke». Resultatet var at Melisende tok direkte og ubestridt kontroll over regjeringen fra [[1136]] og framover, men en gang på den samme tiden må Fulko ha blitt forent med Melisende da en andre sønn, [[Amalrik I av Jerusalem|Amalrik]], ble født.