Redigerer Fritz Moen (avsnitt)

== Skolegang ==
Fra [[1949]] til [[1957]] var han elev ved [[Skådalen offentlige skole]] for døve. Her fikk han sin første språkopplæring. Han lærte [[tegnspråk]], [[artikulasjon]], [[munnavlesning]], skriving og lesing. Han trivdes svært dårlig på skolen og med [[internat]]-situasjonen. Både på barnehjemmet og på døveskolen ble han ertet av de andre barna. Adferdsmessig vurderte skolen Moen som en problemelev. Han hadde store tilpasningsvansker, noe skolen antok «''i stor grad skyldtes hans rotløshet, mangel på hjem og nær personkontakt''». 
[[Fil:FritzSolveigGutt02Just.jpg|thumb|Fritz Moen ''(til venstre)'', Solveig Askjem og en annen gutt på «Hjemmet for døve" i Andebu», vinteren [[1958]]. ''(Med tillatelse fra fotoets eier, Solveig Askjem)''.]] 
Da Moen var ferdig med undervisningen på Skådalen, var det meningen at han skulle begynne på en videregående skole/yrkesskole for døve i Bergen. Men pga. hans avvikende adferd fant man ikke å kunne anbefale søknaden. Han ble derfor søkt inn på barneavdelingen på [[Hjemmet for Døve i Andebu|Hjemmet for døve i Andebu]], Vestfold. Her ble han i tre år. Denne institusjonen var en del av «Stiftelsen Hjemmet for Døve» (senere skiftet navn til [[Stiftelsen Signo]]), som ble etablert av døveprest [[Conrad Svendsen]] i [[1898]] og hadde som formål å undervise «forsømte døve». Stiftelsen hadde også en institusjon på [[Nordstrand]], og Moen vekslet senere mellom opphold i Andebu og på Nordstrand.

I [[1962]]/[[1963]] var Moen til medisinsk- og yrkesmessig vurdering ved [[Attføringsinstituttet i Bergen]]. Under dette oppholdet fikk han trening, bl.a. ved mekanikerlinjen.  Etter avsluttet opphold ved Attføringsinstituttet kom man til følgende konklusjon:
<blockquote>
''«Klienten synes fortsatt å ha store tilpasningsvansker og et uttalt kontaktbehov. Det er helt klart at han fortsatt trenger kontakt og støtte i vernet miljø. ... Kan han skaffes et hjem med trygge boligforhold – skulle det med tiden være mulighet for at han kunne fungere i et eller annet arbeid. Vår erfaring med ham i instituttet er at han nok fremdeles er påvirkelig, men på grunn av hans handikap i form av nedsatt hørsel og det psykiske avvik – vil han ikke på egen hånd være i stand til å skaffe seg en selvstendig tilværelse. Det har vist seg at han også trenger mer orientering i vanlige sosiale funksjoner.''

''Vi må derfor sende klienten tilbake til Andebu, og det må bli døveapparatet som hjelper ham videre.»''
</blockquote>