Redigerer Fred. Olsen (1857–1933) (avsnitt)

== Redervirksomhet før første verdenskrig: Overgangen fra seil til damp og videre til motorskip ==

Petter Olsen trakk seg tilbake fra rederiet i 1889, og overlot virksomheten til sønnen Fred. Rederiet var på det daværende tidspunktet nede i kun fem seilskuter, alle [[Bark (skip)|barker]]. Flåten var relativt gammel og umoderne, og 1880-årene var harde for den seilskipbaserte skipsfarten i Norge, med blant annet [[Arendalskrakket]]. Fred. Olsen fortsatte å investere i seilskuter de første årene som egen reder, og så sent som i 1892 satset han fortsatt som seilskutereder ved å kjøpe [[fregatt]]en «Morning Light». Olsen seilskipsflåte var satt i trafikk på [[Nordsjøen]], på [[Østersjøen]], og på [[Rouen]] i Frankrike.<ref name="Solstad-178-180" />

Fred. Olsen skal ha slitt med å komme seg ut av farens skygge, og satsingen på moderne [[dampskip]] skal ha blitt utsatt på grunn av farens motvilje. Først i 1896 godtok Petter Olsen at sønnen gikk til innkjøp av en damper, nybygget ved [[Nylands mekaniske verksted]]. Dampskipet «Bayard» var på 1550 dødvekttonn, og kostet 180&nbsp;000 kroner. Dette var også det første skipet familien bestilte nytt fra verft, tidligere hadde de bare kjøpt inn eldre og svært billige skip. Nyinnkjøpet ble umiddelbart fulgt opp av bestilling av to søsterskip og planer om enda flere, og den nye skipsserien skulle finansieres via et nye aksjeselskap kalt ''Fredrikstad Lloyd''. Olsen slet imidlertid med å skaffe nok investorer i Fredrikstads shippingmiljø, og måtte skalere tilbake planene. Selskapet endret også navn til [[Bonheur ASA|Bonheur]], og skulle senere bli notert på [[Oslo Børs]].<ref name="Hauge-30-38" />

Da faren døde i 1899 flyttet Fred. Olsen familierederiet fra [[Hvitsten]] til Kristiania, der man hadde langt bedre tilgang på kompetanse og moderne kommunikasjonsmidler. Årene som fulgte ble en eneste lang oppgangstid for Olsen. Gjennom en kombinasjon av oppkjøp av konkurrerende rederier i økonomiske problemer og bestillinger av nye skip fra Nyland og [[Fredrikstad Mekaniske Verksted]] var han kommet opp i 44 små og mellomstore dampskip, hvorav 21 var nybygde. Det var kun [[Wilh. Wilhelmsen]] som lå foran i Norge målt i tonnasje, og Olsens sterke vekst hadde gitt ham tilnavnet «Store-Fred». Olsen strategi var å sette skip inn i [[linjefart]], og han unngikk hvis mulig å bruke flåten til tilfeldig [[Trampbåt|trampfart]]. Han fikk tilnærmet monopol på linjefarten over Nordsjøen, og fra 1911 åpnet han også en Sør-Amerika-linje. Flåten ble organisert i de tre selskapene Bonheur, [[Ganger Rolf]] og [[Borgå (selskap)|Borgå]], alle børsnoterte.<ref name="Hauge-38-39" />
[[File:Borgland (NSM.2105-099).jpg|thumb|«Borgland» (ca. 6500 tonn) var et av mange motorskip Fred. Olsen bestilte i 1914, i det som var tidenes største bestilling av nye skip i Norge.<ref name="Solstad-163" /> Olsen var tidlig ute med overgangen fra damp til dieselmotorer, og hans nye motorskipsflåte var verdens mest moderne.]]
En ny revolusjon kom med overgangen fra damp til motorskip, siden sistnevnte ikke trengte å holde av store deler av lastekapasiteten til å ta med seg [[kull]]. Dette var spesielt viktig på langdistansefart, og Olsen nye motorskip «Brazil» kunne gå til Sør-Amerika uten stopp for å etterfylle drivstoff. «Brazil» var det første norskbygde motorskipet, og ved inngangen til [[første verdenskrig]] fikk Olsen satt i gang bygging av hele sju nye motorskip for totalt ni millioner kroner &ndash; en enorm sum den gang. Skipene var da også på nesten 10&nbsp;000 tonn, noe som gjorde dem til giganter i datidens målestokk. Olsen hadde med ett fått verdens mest moderne flåte, og med åpningen av [[Panamakanalen]] utvidet også Fred. Olsen virksomheten med en ny Stillehavslinje.<ref name="Hauge-40" />