Redigerer Francisco Suárez (avsnitt)

== Filosofi ==
Suárez viktigste bidrag til filosofien var innen [[metafysikk]]en og innen [[rettsfilosofi]]en. Han var en av de siste skolastikerne, og var lett påvirket av [[thomisme]]n.

=== Metafysikk ===
For Suárez handler metafysikk om reell [[essens]] og [[eksistens]], i stedet for begripelig essens og eksistens. Han var enig med andre skolastikere om at [[Gud]]s essens og eksistens er det samme (se [[det ontologiske gudsbevis]]), men mente til forskjell fra disse at essensen og eksistensen hos avgrensede skapelser ikke er distinkte. Han hevdet at distinksjonen mellom essens og eksistens er begripelig; de kan ikke ''opptre'' separat, de ''begripes'' separat. Forskjellen mellom essens og eksistens anså Suárez med andre ord ikke å være av [[logikk|logisk]], men [[epistemologi]]sk art.

I den opprørte striden om [[Type/ting-distinksjon|universalie]]ne (se [[Universaliestrid]]), inntok han et standpunkt mellom den [[panteisme|panteistisk]] fargede [[Realisme (erkjennelsesteori)|realisme]]n som [[Johannes Duns Scotus|Duns Scotus]] representerte, og [[Wilhelm av Ockham]]s ekstreme [[nominalisme]]. Suárez betraktes som en "moderat nominalist". Han mener at de eneste veritable og reelle enhetene i den eksisterende verden er [[individ]]er; å påstå at universalier har en uavhengig eksistens (''ex parte rei''), var å redusere individer til [[accidens]]er i en ikke-delbar form. Suárez fremholdt at [[Sokrates]]' menneskelighet ikke var annerledes enn [[Platon]]s, men samtidig utgjøres den ikke av en og samme menneskelighet; det finnes like mange formelle enheter (humaniora) som det finnes individer; disse individer har ingen faktisk enhet, men en essensiell eller konseptuell (''ita ut plura individua, quae dicuntur esse ejusdem naturae, non sint unum quid vera entitate quae sit in rebus, sed solum fundamentaliter vel per intellectum''). Den formelle enheten er allikevel ingen vilkårlig intellektuell konstruksjon, men eksisterer ''in natura rei ante omnem operationem intellectus''.

Hans arbeider innen metafysikk, som består av bemerkelsesverdige kraftprøver i systematisering, er  et vitnesbyrd om middelalderens tenkning, der han kombinerer de tre gjeldende skolene [[thomisme]], [[scotisme]] og [[nominalisme]]. Han er også en dypsindig kommentator av arabiske og høymiddelalderske arbeider. Den skolen han dannet som sin samtids største metafysiker, benevnes ''suarisme''.

=== Rettsfilosofi ===
Suárez fremste innsats var med hans arbeidet om [[naturrett]], hans synspunkter vedrørende [[positiv rett]], og [[monark]]ens status. I sitt omfattende verk ''Tractatus de legibus ac Deo legislatore'', foregriper han i vissy monn [[Hugo Grotius]] og [[Samuel Pufendorf]] ved å oppsette en sentral distinkdjon mellom naturrett og [[folkerett]]; sistnevnte så han som bestående av sedvaner. Skjønt hans metode gjennomgående er skolastisk betrer han samme land som Grotius, som senere talar om ham med stor respekt. Hans primære standpunkt er at all loggivning såvel som all myndighetsutøvelse, kommer fra [[Gud]], og at hver rettskildes autoritet har utspring fra Gud. Suárez går imot den patriarkale teori om regjering og om regenten som [[monark av Guds nåde]], noe som var en populær teori i samtidens [[England]] og tildels også på kontinentet. Han argumenterte emot den slags [[kontraktualisme]] som var dominerende hos de tidlig-moderne politiske filosofer som [[Thomas Hobbes]] og [[John Locke]], men samtidig genlyder noen av de mer frihetlige lockeanske kontraktsteorier også hos Suárez.

Menneskenes natur, mente Suárez, har Gud gitt dem i form av en sosial natur, og til dette hører evnen til å stifte lover. Når et politisk samfunn innrettes, konstitueres dets natur av menneskene som utfører dette, mennesker som overlater sin naturlige lovstiftende evne til en hersker. Ettersom de gav herskeren denne makt har de rett til å ta tilbake makten, å gå til opprør mot herskeren — men bare hvis herskeren behandler dem ille, og de må da agere med måte og rettferd. I særdeleshet har folket bundet seg til å unnlate å myrde sin hersker, hvor tyrannisk han enn måtte ha blitt. Om en regjering har påtvunget folket dets styrelse, har folket på den andre side ikke bare rett til å forsvare seg ved å gå til opprør, de er berettigede til å myrde den tyranniske herskeren.

Tilskyndet av [[pave Paul V]] skrev Suárez i [[1613]] en avhandling med en dedikasjon til de kristne fyrster i Europa, med tittel ''Defensio catholicae fidei contra anglicanae sectae errores''. Den rettet seg mot de troskapseder som [[Jakob I av England]] krevde av sine undersåtter. På Jakobs befaling ble skriftet brent av bøddelen, og lesning av den erklært å være [[majestetsforbrytelse]] og [[landsforræderi]]. Med dette og foregående verker gir Suárez det tydeligste uttrykket i sin samtid for [[folkesuverenitetsprinsippet]].