Redigerer Frances Xavier Cabrini (avsnitt)

=== Bakgrunn, tidlige år i Italia===
Francesca Cabrini var den yngste av de tretten barna til bondefamilien Agostino Cabrini og Stella Oldini, som opprinnelig var fra Milano.<ref name="katolskCabrini"/><ref name=SanJose>[https://web.archive.org/web/20090830023513/http://www.sfcabrini.org/index.php?option=com_content&view=article&id=63&Itemid=61 "Our Patron Saint"], St. Frances Cabrini Parish, San Jose, California.</ref> Bare fire av barna nådde ungdomsårene. Francesca ble født for tidlig,<ref name="katolskCabrini">[[Per Einar Odden]]: [https://www.katolsk.no/biografier/historisk/fcabrini Den hellige Fransiska Xaviera Cabrini (1850-1917)], katolsk.no, 1. februar 2000, 23. april 2019, lest 18. mars 2024.</ref> og helsen hennes var alltid delikat. I barndommen besøkte hun en onkel, Don Luigi Oldini fra [[Livagra]], en prest som bodde nær en kanal med sterk strøm. Der laget hun små papirbåter, slapp små fioler i dem, kalte blomstene «misjonærer», og sjøsatte dem for at de skulle seile avsted til India og Kina. Som trettenåring gikk hun på en skole drevet av ''[[ Figlie del Sacro Cuore di Gesù]]'' (grunnlagt i [[Bergamo]]. Fem år etter ble hun uteksaminert ''[[cum laude]]'', med lærerdiplom.<ref name=Crawley>[https://web.archive.org/web/20190530180427/http://www.ewtn.com/library/MARY/CABRINI.HTM "Saint Frances Xavier Cabrini"], ''Lives of Saints'', John J. Crawley & Co.</ref>

I en alder av 22 år ble hun lærerinne på skolen i [[Vidardo]] nær Sant'Angelo. Hun fikk tillatelse fra borgermesteren til å undervise i kristendom, noe som var forbudt av den verdslige skoleinspektøren. Da hun underviste der, merket presten Don Serrati seg henne. Han ble i 1874 utnevnt til prost i kollegiatskirken i [[Codogno]] nær Piacenza, og i sitt nye sogn fant han et lite barnehjem, ''Casa della Provvidenza'' ('Forsynets hus'), som ble vanstyrt av grunnleggersken, den eksentriske Antonia Tondini, og to andre kvinner. Biskop [[Domenico Maria Gelmini]] av Lodi og msgr Serrati ba Francesca hjelpe til i denne institusjonen og forsøke å gjøre den og staben om til en religiøs kommunitet. Motvillig gikk hun med på det. Etter å ha avlagt et privat kyskhetsløfte begynte hun arbeidet i barnehjemmet i en alder av 24 år. Fylt av dyp fromhet og uselviskhet viet Francesca seg i de følgende år til arbeidet, selv om grunnleggersken av barnehjemmet, som hadde gått med på at Francesca skulle komme, reagerte voldsomt på enhver innblanding og motarbeidet henne hele tiden. Hun gjorde tilværelsen nesten umulig for Francesca, hennes medarbeidere og elevene. Men Francesca holdt ut, rekrutterte flere hjelpere og sammen med syv av dem avla hun i 1877 sine første løfter. Samtidig gjorde biskopen henne til leder for barnehjemmet som superior. Men dette gjorde bare situasjonen verre. Søster Tondinis oppførsel var slik at det ble en åpen skandale – det synes som om hun må ha vært temmelig gal.<ref name="katolskCabrini"/> Til slutt stengte biskopen av Todi barnehjemmet i 1880 og ekskommuniserte Antonia Tondini.

Etter dette ble Francesca Cabrini et av de syv grunnleggende medlemmer av ''Jesu hellige hjertes misjonssøstre'' (''Missionarie del Sacro Cuore di Gesù''). Som ordenssøster tilføyde hun '''Saverio''' til sitt navn, etter den store Asia-misjonæren [[Frans Xavier]]. 

Moder Francesca hadde alltid ønsket å arbeide i Kina,<ref name=stella>[https://web.archive.org/web/20200407111421/http://floridakorc2.org/press-release/st-frances-xavier-cabrini-missionary-immigrants "St. Frances Xavier Cabrini – Missionary to the Immigrants"], Florida State Council, Knights of Columbus.</ref> men mange geistlige oppfordret henne til heller å arbeide for de italienske innvandrerne i USA. Én av dem var biskop [[Giovanni Battista Scalabrini]] av bispedømmet [[Piacenza]], ikke langt fra Codogno. Han var også grunnlegger av ''Congregazione dei Missionari per gli emigrati italiani'', «Misjonærkongregasjonen for emigrerte italienerne» (populært kalt ''[[scalabrinianerne|Scalabriniani]]''). Han var blitt dypt grepet av å se flokker av emigranter som ventet på å reise fra jernbanestasjonen i Milano. Italia gjennomgikk en dyp økonomisk depresjon i 1870- og 1880-årene, og desperate familier på sultegrensen dro til USA på jakt etter arbeid. Bølge etter bølge av innvandrere dro over havet, og «Little Italies» vokste frem i mange amerikanske byer, spesielt i New York og i [[Boston]]. Utbyttet av fabrikkeierne levde innvandrerne i fattigdom, ofte ukjent med språket og skikkene i et fremmed land. Mange av dem, spesielt fra landdistriktene i sør, visste lite om sin tro.<ref name="katolskCabrini"/>