Redigerer Forliksråd (avsnitt)

=== Forordningenes hovedpunkter ===
Det virker som man allerede i 1795 hadde begynt å forberede forordningen av 1797, men man behøvde noe tid til å tilpasse ordningen til de lokale forholdene i Norge. Allerede i innledningen til forordningen av 1795 står det:

''Kongen vil derefter, ved nærmere Anordning, ogsaa udstrække den til Norges Landbeboere, med saadanne Forandringer, som, efter dette Riges locale Omstændigheder, findes passende.''

I kjøpstedene skulle magistraten foreslå fire eller seks av de mest opplyste og rettskafne menn blant byens innbyggere, og så skulle borgerskapet velge to av disse til forlikskommissærer.  Disse skulle være forlikskommissærer i tre år. Prokuratorer skulle ikke velges til forlikskommissærer, men stiftamtmannen eller amtmannen ble oppfordret til å være til stede så ofte de hadde mulighet. Dette trodde man ville sette fortgang i forliksprosessen mellom partene. Byskriveren skulle føre saksprotokollen for kommisjonen i byene, og protokollen skulle autoriseres av stiftamtmannen eller amtmannen. På landet skulle kommisjonen bestå av to medlemmer: én sivil embetsmann og én aktverdig bonde. Disse skulle utnevnes av amtmannen/stiftamtmannen. I landområdet der amtmannen hadde sin bopel, skulle han selv delta i forlikskommisjonen. Ellers opptrådte ofte presten som den sivile embetsmannen som satt i forlikskommisjonen, og det var da han som førte protokollen. Stiftamtmannen/amtmannen bestemte grensene for forliksdistriktene. Kommisjonsdistriktene måtte inndeles slik at ingen hadde mer enn to til tre, høyst fire mil til nærmeste kommisjon, slik at alle hadde mulighet til å møte opp i forlikskommisjonen. Det var ofte vanlig å la grensene for forliksdistriktene følge grensene for prestegjeldene, som ofte var sammenfallende med tinglagsgrensene.

Forlikskommisjonene skulle behandle ”Alle civile Sager i Almindelighed […] dog undtages: a) Søgsmaale efter Vexler  eller Vexelobligationer. b) Fordringer i Stervboer  og Fallit- eller Opbuds-Boer…”. Et tredje unntak nevnes i forordningen av 1797: Saker som måtte belyses av vitner som lå syke eller var på reise skulle komme direkte opp for domstolen. I forordningen av 1797 står det også at saker som ble anlagt av justisvesenet eller annen statsøvrighet skulle direkte opp for retten. Slagsmål- og voldssaker skulle behandles i forlikskommisjonen så sant ikke ”…den offentlige Rolighed er bleven forstyrret.” Unntaket for vekselobligasjoner ble senere fjernet i en forordning 20. januar 1797:

''Forordning om at Vidner ei maae føres, forinden Hoved-Sagen er bleven indklaget for Forligelses-Commissionen; samt at Søgsmaale, efter Vexel-Obligationer, ikke skal være undtagne fra at indkomme for bemeldte Commission, førend desangaaende skrides til Rettergang.''

I byene skulle forlikskommisjonene samles én bestemt dag i uken, og på landet skulle kommisjonen samles én gang i begynnelsen av hver måned. Klager til kommisjonene kunne fremstilles både muntlig og skriftlig. På landet måtte denne klagen fremstilles for den sivile embetsmannen som var forlikskommissær. De sakene som kom inn for kommisjonene i kjøpstedene skulle være avgjort og avsluttet i løpet av åtte dager. På landet skulle sakene vært avgjort og avsluttet etter fire uker. Alle møter måtte offentliggjøres i god tid. Partene skulle møte personlig i kommisjonen, men ved lovlig forfall kunne man sende en stedfortreder med fullmakt til å forlike saken. Sakene i forlikskommisjonen skulle foregå bak lukkede dører. For å kunne føre en sak videre inn for domstolene måtte man ha med seg en attest fra forlikskommisjonen som bevitnet at det hadde vært forsøkt å oppnå minnelig forening, men at dette ikke hadde lyktes. Ved forlik skulle forliket føres inn i protokollen og signeres av partene. Forliket hadde samme virkning som en dom.

Ved hvert års slutt skulle forlikskommisjonene sende en fortegnelse over behandlede, forlikte og henviste saker til stiftamtmannen eller amtmannen. Disse fortegnelsene skulle etter stiftamtmannens/amtmannens gjennomgang videresendes til kanselliet, som igjen skulle forelegge fortegnelsene for kongen.

Partene i en sak skulle ved forlik betale til sammen 64 skilling til forlikskommissærene og skriveren. Var en av partene så fattig at denne ikke kunne bringe til veie en slik sum kunne vedkommende fritas, eventuelt at summen ble redusert eller at den andre parten kunne bli pålagt å betale hele beløpet. Om det ikke ble oppnådd forlik skulle man ikke betale noe.