Redigerer Folkemordet på armenerne (avsnitt)

==Bakgrunn==
Etter hvert som det osmanske riket mistet kontroll over provinser på [[Balkan]], begynte tyrkiske nasjonalister å fokusere på Anatolia som tyrkernes udelelige hjemland. Det østlige Anatolia (også kalt [[Vest-Armenia]]) var etnisk mangfoldig med blant annet armenere, kurdere og tyrkere, og ingen etnisk gruppe i flertall før første verdenskrig. De etniske armenerne ble av tyrkiske nasjonalister etter hvert oppfattet som et hinder for etnisk-religiøs homogenitet, samtidig som armenernes egen økende nasjonale bevissthet gjorde dem potensielt illojale.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=148}}

=== Situasjonen for armenere i Anatolia ===

[[Fil:Ahamid.jpg|thumb|Sultan [[Abdülhamit II]].]]
I 1914, før den første verdenskrig, ble det anslått at det bodde én til to millioner etniske armenere i [[Det osmanske rike]]<ref>http://www.britannica.com/topic/35178/supplemental-information</ref>. De fleste av disse var [[Den armenske apostoliske kirke|armensk-apostoliske kristne]] av religion, med et mindretall av [[Den armensk-katolske kirke|armenske katolikker]] og armenske protestanter. De fleste bodde i seks provinser i det østlige [[Anatolia]] (også kalt Vest-Armenia), samtidig bodde mange armenere i det sentrale Anatolia og de vestlige byene, særlig i hovedstaden [[Istanbul]]. De østlige områdene hadde vært et stridstema mellom [[Det russiske keiserdømmet|Det russiske keiserriket]] og Det osmanske riket på mesteparten av 1800-tallet. De russiske kravene i øst var basert på imperialistiske motiver og bare delvis relatert til armensk bosetning,<ref name="Bulutgil" /> 

Fra midten av 1800-tallet strømmet muslimske flyktninger inn i Anatolia fra [[Balkan]] og [[Kaukasus]]. Den demografiske endringen medvirket til at den kristne befolkningen etter hvert ble mer marginalisert. Det medvirket også til at organisert befolkningsforflytning i stor skala ble oppfattet som normalt og til at regimet før 1915 hadde etablert et administrativt apparat for folkeforflytning.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=146}}

Fram til slutten av 1800-tallet ble armenerne omtalt som «''millet-i sadika''» (lojal nasjon) av osmanene. Dette betydde at de levde i harmoni med andre etniske grupperinger, og ikke var i konflikt med den sentrale regjeringen. Men de kristne armenerne var underlagt den islamske «''[[dhimmi]]''»-loven. Dette gav dem færre juridiske rettigheter enn deres muslimske medborgere, men også færre plikter. De slapp blant annet å betale velferdsbidraget som muslimer var pålagt. «''[[Tanzimat]]''»-grunnloven fra midten av 1800-tallet gav dem flere rettigheter, i likhet med andre minoriteter i Det osmanske rike. Men [[sultan]] [[Abd-ul-Hamid II]] suspenderte grunnloven tidlig i sin regjeringstid og styrte nærmest eneveldig.{{tr}} I årene 1894-1896 ble {{formatnum:80000}}-{{formatnum:100000}} etniske armenere massakrert i øst i imperiet under den brutale sultanen.Massakrene var rettet mot voksne menn i visse regioner. Etter [[Ungtyrkerne]]s maktovertakelse ble {{formatnum:20000}} armenere drept i [[Adana]]-provinsen i 1909, som en reaksjon på krav om selvstendighet for området.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=149}}

Den enkeltstående hendelsen som kan sies å være forløper til folkemordet, er mest sannsynlig [[Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878)]] som endte med russisk seier. Men det er vanskelig å fastslå når det som osmanene kalte «det armenske problemet» oppstod. Ved krigens slutt hadde [[Russland]] kontroll over store landområder med armensk bosetning, og russerne hevdet at de kjempet for de kristne i Det osmanske rike. Derfor fikk de støtte fra en god del armenere, som til gjengjeld fikk våpen av russerne. Russland var militært overlegent Det osmanske rike, og på bakgrunn av støtteerklæringen fra Russland og den vaklende osmanske regjeringen gjennom de neste 15 årene, begynte mange armenere å tro på at de kunne danne en selvstendig stat.

=== Før første verdenskrig ===

[[Fil:Ismail Enver.jpg|thumb|[[Enver Pasja]] (egentlig İsmail Enver) ledet [[ungtyrkerne]] som hadde makten i landet fra 1908. Sultan [[Mehmet V]] var i praksis en marionett.]]
Et mindre armensk opprør i [[Bitlis]]-provinsen ble slått ned i 1894, men det kom flere armenske opprør. Armenske grupper angrep landsbyer og drepte sivile i Det osmanske rike i sin kamp for en selvstendig armensk stat<ref name="TyrkiskUD">
[http://www.mfa.gov.tr/data/DISPOLITIKA/ErmeniIddialari/ArmenianClaimsandHistoricalFacts.pdf Tyrkias utenriksdepartement: «Armenske påstander og historiske fakta»]</ref>{{bedre kilde}}, og mange av disse gruppene samarbeidet med Russland, England og Frankrike. Armenere ble massakrert da myndighetene under Sultan Abdul Hamid II slo ned opprøret.<ref name="Gruner" /> 4. mars 1896  omtalte  Williams fra det britiske konsulatet situasjonen slik:

:''«The Dashnaks and Hunchaks have terrorized their own countrymen, they have stirred up the Muslim people with their thefts and insanities, and have paralyzed all efforts made to carry out reforms; all the events that have taken place in Anatolia are the responsibility of the crimes committed by the Armenian revolutionary committees.»<ref name="TyrkiskUD" />

Armenske samfunn over hele riket ble i de tre påfølgende årene mål for forskjellige angrep. Det er få bevis for at det var regjeringen som stod bak, men den unnlot  å beskytte dem. Det blir anslått at 80&nbsp;000 til 300&nbsp;000 armenere ble drept fra 1894 til 1897.{{tr}}

===Ungtyrkerne og oppløsningen av imperiet===
Bare fem år før første verdenskrig tok en gruppe  «[[Ungtyrkerne]]» i form av «komiteen for enhet og fremskritt» (tyrkisk: ''İttihat ve Terakki Cemiyeti'') makten i landet. Dette var opprinnelig en hemmelig forening innenfor den ungtyrkiske bevegelsen.<ref name="Zarakol" /> Denne bevegelsen oppstod blant hemmelige foreninger av progressive studenter og militære kadetter med ulik etnisk bakgrunn. De kom til makten i Det osmanske imperiet ved en «fredelig» revolusjon i [[1908]]. Sultan [[Abd-ul-Hamid II]] vegret seg mot å  sende sine styrker mot de revolusjonære i frykt for at det svekkede riket kunne bli enda mer svekket av en borgerkrig..{{tr}} 

Den gamle sultanen ble etterfulgt av sin langt mer sjenerte, engstelige og tilbakeholdne yngre bror [[Mehmet V]]. Han hadde praktisk talt ingen makt, den reelle makt lå hos ungtyrkerne [[İsmail Enver|Enver Pasja]], [[Mehmed Talat|Talat Pasja]] og [[Ahmed Djemal|Djemal Pasja]]. Til å begynne med støttet den armenske befolkningen og  armenske politiske partier Ungtyrkerne i troen på  at Ungtyrkerne ville bedre deres situasjon, og noen armenere ble valgt inn i det nye osmanske parlamentet.{{tr}} Ved et militærkupp i 1912 tok «de tre pasjaene» full kontroll over de fallerte imperiet, mens sultan [[Mehmet V]] forble en gallionsfigur uten reell makt. Regimet hadde en aggressiv, reaksjonær agenda der de ville gjenopplive de osmanske rikets glansdager. Den ungtyrkiske ledelsen ville gjenskape imperiet basert på tyrkisk etnisitet og islam. Zarakol beskriver bevegelsen som proto-[[fascistisk]] med sjåvinistisk og fremmedfiendtlig ideologi. Disse ideene fikk grobunn i en situasjon der den gamle imperiet falt fra hverandre samtidig som tyrkerne følte seg underlegne de europeiske landene.<ref name="Zarakol" />

Før første verdenskrig tapte det osmanske riket territorium på Balkan: [[Bosnia-Hercegovina]] ble annektert av [[Østerrike-Ungarn]] i 1908, [[Albania]] gjorde opprør i 1910 og [[Rumelia]] ble overtatt av Bulgaria. Det var opprør i [[Jemen]] og [[druser]]ne ved Damaskus gjorde opprør i 1910. [[Den italiensk-tyrkiske krig]] førte til at Italia tok kontroll over [[Libya]]. Dette bidro til  at de tyrkiske nasjonalistene ungtyrkerne festet grepet om makten. Regimet fryktet for ytterligere tap av terroitorium i Midtøsten.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=149-150}} Regimet deporterte i 1913-1914 etniske grekere fra [[Trakia]], de [[egeiske øyer]] og de vestlige Anatolia. Ungtyrkerne med Enver Pasja i spissen trappet i 1914 opp retorikken og snakket om rense Anatolia for kristne og erstatte dem med mer «pålitelige» muslimer.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=153}}

Før 1914 ble det blant etniske armenere argumentert for autonomi eller uavhengighet. Revolusjonære armenere bevæpnet befolkningen i det østlige Anatolia noe det osmanske regimet slo ned på brutalt og voldelig i stor skala. Armenernes opprør ble inspirert og oppmuntret av opprør blant serbere, bulgarer og grekere mot det osmanske styret på Balkan. I 1894-1896 og 1908-1909 ble armenske opprør slått brutalt ned av det osmanske regimet.  Før krigen spredte en pan-tyrkisk nasjonalistisk ideologi seg i det osmanske regimet. Tusenvis av muslimer flyktet fra Balkan til osmansk-kontrollert område etter [[Balkankrigene]]. Ungtyrkerne utarbeidet planer for å endre befolkningssammensetning i Anatolia. Stormaktene oppmuntret den armenske nasjonalismen samtidig som det osmanske regimet tilskyndet tyrkisk/islamsk nasjonalisme i Kaukasus, Persia (Iran) og Nord-Afrika.<ref name="Erickson2008">{{Kilde artikkel|tittel=The Armenians and Ottoman Military Policy, 1915|publikasjon=War in History|url=https://www.jstor.org/stable/26070763|dato=2008|fornavn=Edward J.|etternavn=Erickson|serie=2|bind=15|sider=141–167|issn=0968-3445|besøksdato=2024-01-19}}</ref> Flertallet av armenske menn i tjenestdyktig alder ble innrullert i de osmanske styrkene.<ref name="Bulutgil">{{Kilde artikkel|tittel=Ethnic Cleansing and Its Alternatives in Wartime: A Comparison of the Austro-Hungarian, Ottoman, and Russian Empires|publikasjon=International Security|doi=10.1162/isec_a_00277|url=https://doi.org/10.1162/ISEC_a_00277|dato=2017|fornavn=H. Zeynep|etternavn=Bulutgil|serie=|bind=41|hefte=4|sider=169–201|issn=0162-2889|besøksdato=2024-01-20}}</ref>

=== Første verdenskrig ===
{{se også|Første verdenskrig}}
Da krigen nærmet seg tiltok voldshandlingen i grenseområdene øst i Analtolia. Sivile muslimer ble drept og et langt større antall armenere ble drept. Etter november 1914 tiltok volden rettet mot etniske armenere markant.<ref name="Erickson2008" />[[Fil:Şükrü Kaya, Minister of Interior.jpg|thumb|Şükrü Kaya.]]
Det osmanske rike allierte seg med [[sentralmaktene]] under krigen. Første prioritet for Det osmanske rike og krigsminister Enver Pasja var å ta tilbake områdene som gikk tapt i krigen mot Russland nesten 40 år tidligere. Til tross for at Tyskland rådet Enver Pasja fra å angripe Russland, gjorde han likevel det noen få måneder etter at krigen brøt ut. Det er anslått at den osmanske hæren bestod av 100&nbsp;000&nbsp;&ndash;&nbsp;190&nbsp;000 soldater, men de var meget dårlig utstyrt, spesielt med tanke på den kommende vinteren. Russerne på sin side hadde 100&nbsp;000 soldater stasjonert i området. 

Russland tapte stort på den prøyssiske fronten og flyttet nesten halvparten av soldatene fra den tyrkiske fronten dit, og etterlot seg da drøyt 60&nbsp;000 soldater. I begynnelsen avanserte den osmanske hæren langt inn i Kaukasus, og nådde på slutten av desember 1914 byen [[Sarikamis]] som ligger omtrent 100&nbsp;km fra den nåværende grensen mellom Armenia og Tyrkia. Målet var å utslette mesteparten av den russiske hæren i Kaukasus. Her tapte osmanene slaget om byen og mistet mellom 50&nbsp;000 hvorav 33000 ble drept i kamp. Tallene er usikre, men de tapte rundt 50 % av styrkene sine, noe som var katastrofalt. Katastrofen ved [[Sarikamis]] antas å ha utløst behov for syndebukk.<ref name="Erickson2008" /> Tapet blottla det østlige Anatolia for russiske styrker som gjenerobret [[Ardahan (provins)|Ardahan]], rykket inn på osmansk territorium og tok kontroll over flere provinser.<ref name="Bulutgil" /> 

Enver Pasja trakk seg som øverstkommanderende for hæren og beskyldte offentlig armenerne for å ha skylden for det katastrofale nederlaget i krigen mot Russland, da en del armenske opprørsgrupper hadde angrepet tyrkiske forsyningstransporter og gjort væpnet opprør flere steder i håp om å få sin selvstendighet. Armenske partier og geriljaer som ønsket selvstendighet hadde eksistert lenge og armenske grupper hadde lenge samarbeidet med Russland<ref name="hl" />. Dette bidro  til at mange flyktet til de russisk kontrollerte områdene og vervet seg til [[Den keiserlige russiske hær|den russiske hæren]].<ref name="hl" /> Disse kjempet på russernes side mot Det osmanske riket<ref name="hl" />.

Fra slutten av februar 1915 forsøkte allierte styrker å ta seg gjennom [[Dardanellene]]. Stredet var minelagt og beskyttet av artilleri utplassert på skråningene. De allierte iverksatte da landgang på Gallipoli-halvøyen og ved Kumkale: Den første landgangen under [[slaget om Gallipoli]] var 25. april 1915. Landgangen begynte samme dag eller dagen etter at folkemordet ble innledet med internering og henrettelse av flere hundre fremstående armenere. Det antas at armenerne ble syndebukker for denne opplevde trusselen mot nasjonen.<ref name="Astourian1990">{{Kilde artikkel|tittel=The Armenian Genocide: An Interpretation|publikasjon=The History Teacher|doi=10.2307/494919|url=https://www.jstor.org/stable/494919|dato=1990|fornavn=Stephan|etternavn=Astourian|serie=|bind=23|hefte=2|sider=111–160|issn=0018-2745|besøksdato=2024-01-19}}</ref>