Redigerer Florence Foster Jenkins (avsnitt)

== Musikalske prestasjoner ==
Plateinnspillinger med Foster Jenkins avslører at hun hadde svakt utviklet [[gehør]] og [[rytme]]sans, hun hadde et temmelig smalt [[Register (musikk)|register]] og var knapt i stand til å holde en [[tone]]. Man kan tydelig høre at [[akkompagnatør]]en justerer for å kompensere for tempovariasjonene hennes og andre rytmiske feilskjær<ref>''Piano ma non solo'', [[Jean-Pierre Thiollet]], Anagramme Ed., 2012, 140-141. ISBN 978 2 35035 333 3</ref>. Ikke desto mindre ble hun fantastisk populær på sin egen, noe uvanlige måte. Publikum elsket henne for underholdningen hun serverte snarere enn for hennes musikalske evner. 

Til tross for sine åpenbart manglende musikalske evner var Jenkins urokkelig overbevist om sin egen storhet. Hun sammenlignet seg med anerkjente sangerinner som [[Frieda Hempel]] og [[Luisa Tetrazzini]]. Latteren som ofte kunne høres fra publikum under konsertene hennes avfeide hun som et resultat av misunnelse fra rivaler. Likevel var hun klar over kritikken hun fikk, og  skal ha uttalt at «folk kan si om meg at jeg ikke kan synge, men ingen kan si at jeg ikke sang.»

På [[repertoar]]et for sine konserter hadde Jenkins en blanding av standard [[Arie|operaarier]] av [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]], [[Giuseppe Verdi|Verdi]] og [[Richard  Strauss]] – som alle lå langt over hennes tekniske forutsetninger – [[Lied]]er, blant annet av [[Johannes Brahms|Brahms]] og [[Joaquin Valverde|Valverde]], og sanger som hun selv eller akkompagnatøren, Cosmé McMoon,  skrev. McMoon var forøvrig en anerkjent akkompagnatør, Edwin McArthur, som arbeidet under [[pseudonym]]. Jenkins bar ofte omfattende kostymer som hun selv designet, gjerne med vinger og glitter. 

I [[1943]] var Jenkins utsatt for en bilulykke som passasjer i en [[drosje]], noe som ifølge henne selv resulterte i at hun «kunne synge høyere f-er enn noensinne». I stedet for å saksøke sjåføren, sendte hun ham en eske kostbare [[sigar]]er. 

Til tross for kravet fra publikum om flere opptredener begrenset Jenkins seg til noen få arenaer, som en årlige konsert på [[Ritz-Carlton]] i [[New York City]]. Gjestelisten var begrenset til noen få utvalgte og svært trofaste gjester, og Jenkins tok selv hånd om billettdistribusjonen. Da hun var 76 gav hun etter for kravet fra offentligheten, og opptrådte i [[Carnegie Hall]] den 25. oktober 1944. Billettene var utsolgt ukevis i forveien. En måned senere døde Jenkins.

Det har versert påstander om at Jenkins' karriere egentlig har vært en meget velregissert spøk fra hennes side. Andre hevder på sin side at årsaken til Jenkins' død var den latterliggjøringen hun ble utsatt for etter konserten i Carnegie Hall. Likevel finnes det få holdepunkter for noen av disse påstandene.