Redigerer Filosofi på 1600-tallet (avsnitt)

== Begynnelsen på den britiske empirismen ==
* ''Se hovedartikkel, [[John Locke]]''

[[Fil:John Locke.jpg|thumb|[[John Locke]]]]
Den [[Storbritannia|britiske]] [[empirisme]]n ble foregrepet av [[Francis Bacon]], men ble grunnlagt av [[John Locke]] som mente at all kunnskap kommer fra sanseerfaringer, utviklet av [[George Berkeley]] som argumenterte at for kun sanseinntrykk eksisterer, det vil si [[idealisme]], og ble fullført av [[David Hume]] som fullt ut trakk de logiske konsekvensene av empirismens premisser.

John Lockes teoretiske filosofi, som han framsatte i ''An essay on human understanding'', er framfor alt et forsøk på å løse kunnskapsteoretiske spørsmål og gyldigheten og grensene for vår kunnskaper,<ref>[https://runeberg.org/nfbp/0509.html Locke, John: «Lockes teoretiska filosofi»] i ''Nordisk familjebok'' (2. oppl., 1912)</ref> men dette spørsmålet identifiserte han med det psykologiske spørsmålet om kunnskapenes oppkomst. Får vi vite hvordan kunnskapene oppstår, så fulgte det etter hans mening derav umiddelbart hvilke av kunnskapene som er sanne, hvilke som er falske, og hvor lang vår evne til kunnskap strekker seg.

Han begynte sin framstilling med en bestemt fornektelse av den rasjonalistiske læren om «medfødte ideer». Her gjør han det lett for seg gjennom å ta uttrykket helt bokstavelig slik at det dermed skulle menes begrep og omdømme som fra fødselen av skulle finnes hos alle mennesker. Noen slik som er felles for alle kan ikke oppvises. Nærmere har man tenkt seg at visse moralske og religiøse prinsipper eller tilsvarende logiske prinsipper som selvmotsigende skulle være «medfødte ideer». Men alle disse grunnprinsippene er ukjente for barn og flertallet av voksne uten utdannelse. Et barn vet mye tidligere at søtt ikke er surt før det forstår at A ikke er ikke-A. Det er ikke dette prinsippet i seg selv som er medfødt, men evnen på et bestemt utviklingstrinn til å tenke den. I den forståelsen er alle våre ideer medfødte, for av naturen kan vi ikke forstå noen av dem uten en motsvarende medfødt evne, et naturlig anlegg.

Sannheten er, i henhold til Locke, at vår evne til kunnskap er opprinnelig som et hvitt, ubeskrevet papir ''(tabula rasa)'' hvor erfaringen skriver de ord som utgjør våre kunnskaper. Som en følge av inntrykk av våre ytre sanser får vi sensasjoner og med disse lærer vi å kjenne tingen og deres egenskaper. Dessuten har vi en indre erfaring som vi oppfatter våre egne indre sjeltilstand i form av «refleksjoner». På en av disse veger oppstår det hos oss alle enkle ideer, hvor bevissthet forholder seg overveiende passivt mottakende. Av disse enkle ideer danner så bevisstheten på et aktivt vis sammensatte ideer gjennom kombinasjon, komparasjon og abstraksjon samt ved ytterligere hjelp av språket som navngir ideene.

Med avseende til ideenes sannhetsverdi gjelder om de enkle refleksjonene, at de uomtvistelig motsvarer de sansetilstander som vi oppfatter i og med dem. På samme vis kan det ikke råde noen tvil om at når vi oppdager en viss sensasjon, eksempelvis av [[grønn]] farge, har vi virkelig en fornemmelse av grønt. Derimot er det tvilsomt om vi dermed kommer å virkeliggjøre egenskaper hos den ytre virkeligheten. For det anførte eksempelet nekter Locke for dette ettersom han slutter seg til kjemikeren [[Robert Boyle]]s skille mellom på den ene siden ideer om Primære Kvaliteter, som virkelig finnes hos tingen i samme form og som de oppfattes av oss, og på den andre siden ideer om Sekundære Kvaliteter, som om de også har en viss regelbundet motsvarighet i disse tingenes egenskaper som øker sanseinntrykkene, dog ha fått en særskilt form gjennom vår måte å oppfatte dem.

Til de primære kvaliteter hos tingen regner han soliditet, utstrekning, figur, og bevegelse. Alle andre kvaliteter som er fattet med sansene er sekundære, som farger, toner og lignende. De sammensatte ideene som kommer ved forstandens egen virksomhet er ingen garanti for sannhet, uten at deres krav på kunnskapsverdi må prøves særskilt for hver og en av de ulike artene blant dem. Framfor alt under Locke seg substansbegrepet en sådan prøvning. Dette begrepet er i henhold til hans hensikt verken en medfødt ide eller et umiddelbart erfaringsfaktum, men et produkt av tankevirksomhet.

Alt hva vi erfarer om en ting utgjør av dennes egenskaper. Men som substrat eller bærere av dem, tenker vi oss på den som den såkalte substansen. At en slik finnes mener Locke er selvklart ettersom han anser at det er urimelig å anta at egenskaper som ikke er egenskaper hos noe. Men hva dette noe som har egenskapene selv, det kan vi ikke tenke eller si ettersom hvert svar på et spørsmål om dette bare blir å angi en egenskap. Til de sammensatte ideene regner Locke også kausalitetsbegrepet hvor hver objektive gyldighet han ikke tviler på. At det finnes en absolutt substans, Gud, anset han bevist ettersom at verden i seg selv må ha en høyere årsak.

Sannhet og falskhet kan bare uttrykkes ved beskrivelsen. Et begrep i seg selv er verken sant eller falskt, uten at det blir det først ved å uttrykke om noe. Locke deler inn beskrivelsene i følgende hovedarter:

* Beskrivelse om identitet eller det motsatte mellom våre forestillinger.
* Beskrivelse, som ikke er identiske, men heller ikke det motsatte forstillinger som settes i et logisk forhold til hverandre, eksempelvis i beviste matematiske slutninger.
* Beskrivelse angående eksistensen av noe.
* Beskrivelse om sameksistens eller «nødvendig sammenheng»

Om våre begreper er tilstrekkelig klare, innser vi umiddelbart deres innbyrdes identitet eller motsatt. På det viset blir vi intuitivt sikre på beskrivelsen av den første arten. Fra aksiom som vi har mottatt på dette viset kan man siden bevise beskrivelsen av den andre arten, som derigjennom får demonstativ visshet. Slik visshet er i henhold til Locke mulig å oppnå gjennom [[moral]]læren (foruten [[matematikken]]). Eksisens-beskrivelsene har enten intuitiv visshet (om vår egen eksistens) eller demonstativ (om Guds eksistens) eller også gjennom analoge slutninger en høy grad av sannsynlighet (om andre personers eksistens). Beskrivelse av den fjerde arten har verken intuitiv eller demonstrativ visshet og kan, ettersom de begrunner seg på enkeltstående erfaring, aldri nå rangen av å være allmenngyldige og nødvendige (uunngåelige) sannheter. Ettersom naturvitenskaperne, om de ikke berører tilpasset matematikk, består av denne formen for beskrivelse, kan de i henhold til Locke ikke nå samme grad av vitenskapelighet som matematikken og morallæren. Denne konklusjonen i Lockes kunnskapsteori viser tydelig at han ikke er en radikal sensualist, men tvert imot er det hans empirisme som blandet opp med en god porsjon rasjonalisme.

I den britiske empirismen finnes både [[Erkjennelsesteori|epistemologisk]] og en [[ontologi]]sk del. Epistemologisk ved at vi kan vite og lære kun det som vi mottar via sansene. Ontologisk om man argumenterer for at det eneste som kommer via sansene er det som eksisterer. Ontologisk empirisme innebærer fornektelse av materiens eksistens, hvilket også var det som gjorde George Berkeley både kjent og ukjent i samtidens filosofi.

David Hume kom til å trekke de fulle konsekvensene av den britiske empirismens slutninger. Både tidsmessig og innholdsmessig tilhører Hume [[opplysningstiden]]s filosofi enn 1600-tallets filosofi. Til en viss grad tilhørte George Berkeley, men framfor alt David Hume, opplysningstidens filosofi.

;Samfunnsfilosofi:
*[[Hugo Grotius]]
*[[John Locke]]
*[[Samuel von Pufendorf]]
*[[Thomas Hobbes]]