Redigerer Fascisme (avsnitt)

==Plassering i det politiske spektrum==

Fascismen hører hjemme på den ytterliggående høyresiden, blant annet på grunn av dens [[sosialkonservatisme]] og bruk av autoritære midler for å motarbeide [[egalitarisme]].<ref name="The Routledge companion to fascism and the far right" /><ref name="Modern Free Society and Its Nemesis: Liberty Versus Conservatism in the New Millennium" /> For eksempel plasserer Roderick Stackelberg fascisme — inkludert [[nazismen]], som han kaller «en radikal versjon av fascismen» — på den politiske høyresiden fordi at «desto mer en person anser absolutt likhet blant alle mennesker som en ønskelig tilstand, desto mer vil han eller hun være til venstre på det ideologiske spektrum. Desto mer en person anser ulikhet som uunngåelig eller til og med ønskelig, desto lenger til høyre vil han eller hun være.»<ref name="google6" /> Et hovedelement av fascistisk ideologi er dens uttalte mål om å fremme et angivelig overlegent folks rett til å herske, samtidig som man rensker samfunnet for angivelig underlegne elementer.<ref name="Oliver H. Woshinsky 2008. s. 156" /> Rasisme (inkludert antisemittisme) er en av fascismens karakteristika, for eksempel idealiserte den fascistiske diktatoren [[Adolf Hitler]] det tyske samfunn som et «rasemessig» forent og hierarkisk organisert [[Volksgemeinschaft|folkefellesskap]].<ref name="Eco1995">[http://webarchive.loc.gov/all/20051129130630/http://www.justicescholars.org/pegc/archive/Articles/eco_ur-fascism.pdf Umberto Eco: Eternal Fascism, ''The New York Review of Books'', 22 June 1995], [http://www.pegc.us/archive/Articles/eco_ur-fascism.pdf archive] {{Wayback|url=http://www.pegc.us/archive/Articles/eco_ur-fascism.pdf |date=20160304032853 }}</ref><ref name="Passmore31">Passmore, Kevin,''Fascism: A Very Short Introduction'' (Oxford University Press, 2002), s. 31.</ref><ref>John Weiss, ''"The Fascist Tradition: Radical Right-Wing Extremism in Modern Europe"'', Harper & Row, 1967.</ref><ref>Ian Adams, ''"Political Ideology Today"'', (1993).</ref><ref>Moyra Grant, quoted in ''"Key Ideas in Politics"'' (2003) by Nelson Thornes.</ref> Fascismen er besatt av «samfunnsnedgang, ydmykelse, eller offerstatus», og dette kompenseres gjennom ideen om en kulturell enhet, energi og renhet. Videre kjennetegnes fascismen av samarbeid med tradisjonelle eliter og en nasjonalistisk militantisme som opphever demokratiske friheter. Ubegrenset vold tas i bruk for å nå målet om «indre rensning og ytre ekspansjon».<ref name="anatomnyfascismo" /> Dahl/Hagtvet/Hjeltnes beskriver forholdet mellom fascismen og den mer tradisjonelle høyresiden slik: «Fascistenes ekstreme nasjonalisme og elitedyrkelse måtte fra første stund blinke ut arbeiderbevegelsen som hovedfienden. Men fascismen var også anti-konservativ – med det særdeles viktige forbehold at fascistene alltid var kompromissvillige til høyre; de kom til makten på skuldrene til de konservative.» <ref>Dahl/Hagtvet/Hjeltnes: ''Den norske nasjonalsosialismen''. Pax Forlag 1982. ISBN 82-530-1171-7. Side 17</ref>.

Fascismen ble påvirket av både høyre- og venstresiden, av det konservative og antikonservative, det nasjonale og overnasjonale, det rasjonelle og antirasjonelle.<ref name="ah.brookes.ac.uk">Griffin, Roger: «The Palingenetic Core of Fascism», ''Che cos'è il fascismo? Interpretazioni e prospettive di ricerche'', Ideazione editrice, Rome, 2003 [http://ah.brookes.ac.uk/resources/griffin/coreoffascism.pdf AH.Brookes.ac.uk]   {{Wayback|url=http://ah.brookes.ac.uk/resources/griffin/coreoffascism.pdf |date=20111120193621 }}</ref> Fascismen ble stiftet under [[første verdenskrig]] av italienske nasjonalsyndikalister som hentet sitt politiske syn fra [[Høyresidepolitikk|høyresiden]], og sin organisatoriske taktikk fra [[Venstresidepolitikk|venstresiden]].<ref>[[A. James Gregor]], ''Phoenix: Fascism in Our Time'', New Brunswick: NJ, Transaction Press, 2009, p. 191</ref> Den italienske fascismen var i hovedsak, ifølge Stanley G. Payne, et politisk diktatur hvor storkapitalen, industrien og næringslivet beholdt stor grad av sin uavhengighet.<ref name="AStory" /> 

I årene 1919-20 var det store streikebølger og landokkupasjoner i Italia, organisert av fagforeninger og bondeorganisasjoner, og arbeiderne okkuperte fabrikker med støtte fra sosialistene. Mussolini benyttet anledningen til å bistå forretningsmenn og jordeiere, og sendte inn [[Den frivillige milits for nasjonal sikkerhet|''Squadristi'']] som brøt opp streikene og knuste bondeorganisasjonenes makt på landsbygda.<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref> Det paramilitære ''Squadristi'' tilhørte fascistenes høyrefløy og ønsket å etablere fascismen som et fullstendig diktatur.<ref name=sgp112/> Squadristi ble verdsatt av forretningsmenn og bankfolk, noe som førte til at fascistene fikk pengestøtte fra disse. Denne alliansen med arbeidsgiverne transformerte fascismen til en massebevegelse, og Squadristi terroriserte [[Partito Socialista Italiano|sosialistene]], fagforeningene, og katolske bondeorganisasjoner.<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref> Under valget i 1921 var fascistene en del av statsminister [[Giovanni Giolitti]]s anti-sosialistiske Nasjonale Blokk.<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 18, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref> Mussolini forlot sitt partis [[Fascisme#Det_fascistiske_manifest_(1919)|radikale, antimonarkistiske, og antigeistlige program fra 1919]],<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 21, Routledge 2003</ref> og i 1922 ble Mussolini utnevnt til statsminister ved hjelp av politisk konservative krefter.<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 24, Routledge 2003</ref>  Mussolini ledet en koalisjonsregjering som forfulgte innledningsvis en økonomisk liberal politikk under ledelse av den liberale finansministeren Alberto De Stefani, inkludert budsjettbalansering ved å gjøre dype kutt i embetsverket.<ref name=sgp110/> Imøteommelsen av den tradisjonelle høyresiden førte til indre spenning, og opprørte en del av nasjonalsynikalistene<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref> på den fascistiske venstrefløyen.<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref> Denne fløyen inkluderte skikkelser som [[Michele Bianchi]], [[Giuseppe Bottai]], [[Angelo Oliviero Olivetti]], [[Sergio Panunzio]], og [[Edmondo Rossoni]], som var dedikert til å fremme [[nasjonalsyndikalisme]]n.<ref name="sgp112" />

Den fascistiske høyrefløyen inkluderte medlemmer av den nevnte paramilitære ''Squadristi'' og tidligere medlemmer av [[Den italienske nasjonalistforening]] (ANI).<ref name=sgp112/> De tidligere ANI-medlemmene, inkludert [[Alfredo Rocco]], ønsket å innføre en autoritær [[Korporativisme|korporativistisk]] stat for å erstatte liberalstaten i Italia, samtidig som man beholdt de eksisterende elitene.<ref name=sgp112/> Da den tradisjonelle høyresiden ble imøtekommet vokste det også fram en gruppe monarkistiske fascister som ønsket å bruke fascisme for å etablere et absolutt monarki under kong [[Victor Emmanuel 3. av Italia|Victor Emmanuel 3]].<ref name=sgp112/>

<!--Etter at kong Victor Emmanuel 3. [[25 Lugio|tvang Mussolini til å trekke seg]] som regjeringssjef og fikk han arrestert i 1943, ble Mussolini reddet av tyske styrker. Samtidig som han fortsatte å være avhengig av Tyskland for støtte grunnla Mussolini og hans gjenværende lojale fascister [[Den italienske sosialrepublikken]] med Mussolini som statsoverhode. Mussolini ønsket å omradikalisere den italiensk fascismen, etter at han hadde erklært at fasciststaten hadde blitt kastet fordi italiensk fascisme hadde blitt underminert av de italienske konservative og bursjoasiet.<ref name="ballbellamy1">Terence Ball, Richard Bellamy. ''The Cambridge History of Twentieth-Century Political Thought''. s. 133.</ref> Deretter foreslo den nye fascistmyndigheten etableringen av arbeiderråd og profittdeling innen industrien, selv om de tyske myndighetene, som i praksis kontrollerte Nord-Italia på dette tidspunktet, ignorerte disse tiltakene og ikke forsøkte å håndheve dem.<ref name="ballbellamy1" /> -->
En rekke fascistbevegelser etter andre verdenskrig beskrev seg selv som en «[[tredjeposisjon]]» utenfor det tradisjonelle politiske spektret.<ref>"Transcending the beyond: from Third Position to National-Anarchism", Troy Southgate, ed. Griffin (Routeledge) 2003, s. 377–82</ref> Mussolini selv mente at fascismens plassering på det politiske spektrum ikke var en alvorlig sak for fascister: «fascismen, plassert på høyresiden, kunne også ha sittet sentrumets fjell ... Disse ordene har uansett ikke noen fast og uforanderlig betydninger: de har en variabel som er gjenstand for sted, tid og ånd. Vi bryr oss ikke om disse tomme terminologiene og vi forakter de som blir terrorisert av disse ordene.»<ref name="Gentile, Emilio 2005. s. 205"/> I 1919 beskrev [[Benito Mussolini]] fascismen som en bevegelse som går til angrep mot «høyresidens tilbakeståenhet og venstresidens destruktivitet».<ref name="varldenshistoria.se" /><ref name="littlefield" /> Senere beskrev italienske fascister sin ideologi som høyresidig i det politiske programmet ''Fascismens doktrine'', og kunngjorde: «Vi er fri til å mene at dette er autoritetens århundre, et århundre som pleier 'høyresiden', et fascistisk århundre.»<ref name="Jeffrey Thompson Schnapp 2000, s. 57" /><ref name="Benito Mussolini 1935, s. 26" />   

Den spanske [[falangist]]lederen [[José Antonio Primo de Rivera]] sa at «i bunn og grunn står høyresiden for en ivaretakelse av en økonomisk struktur, skjønt en urettferdig en, mens venstresiden står for forsøket på å underminere denne økonomiske strukturen, selv om undermineringen ville medbringe ødeleggelsen av mye som var verdifullt».<ref name="nm54" />

===«Fascistisk» som nedsettende begrep===

Etter [[aksemaktene]]s nederlag i andre verdenskrig har betegnelsen «fascist» blitt brukt [[pejorativ|nedsettende]],<ref name="intellectuals" /> ofte om vidt forskjellige bevegelser på tvers av det politiske spektret.<ref name="orwell1944" /> [[George Orwell]] skrev i 1944 at «ordet 'fascisme'» nærmest er totalt meningsløst […] nesten hvilken som helst engelsk person ville godtatt 'bølle' som et synonym for 'fascist'».<ref name="orwell1944"/>

Til tross for fascismens anti-kommunisme har kommuniststater av og til blitt referert til som «fascistiske», som en fornærmelse. For eksempel har begrepet blitt brukt om [[Cuba]] under [[Fidel Castro]] og [[Vietnam]] under [[Ho Chi Minh]].<ref name="rg231" /> Kinesiske marxister brukte betegnelsen for å fordømme Sovjetunionen under det kinesisk-sovjetiske bruddet, og likeledes brukte sovjeter betegnelsen for å fordømme kinesiske marxister<ref name="quarantotto" /> og [[sosialdemokrati]]et (gjennom å mynte det nye begrepet «[[sosialfascisme]]»).

I USA spurte Herbert Matthews fra ''[[New York Times]]'' i 1946, «bør vi nå plassere Stalinist-Russland i samme kategori som det hitlerske Tyskland? Bør vi nå si at landet er fascistisk?»<ref name="matthews" /> [[J. Edgar Hoover]], langvarig FBI-sjef og kjent antikommunist, skrev omfattende om «rød fascisme».<ref name="milestonedocuments" />

Professor Richard Griffiths hos [[University of Wales|Universitetet i Wales]]<ref>{{cite web|title=About the Author:  Richard Griffiths|url=http://www.uwp.co.uk/authors/richard-griffiths|publisher=University of Wales Press|accessdate=11. november 2016|archiveurl=https://web.archive.org/web/20161112015230/http://www.uwp.co.uk/authors/richard-griffiths|url-status=dead}} {{Kilde www |url=http://www.uwp.co.uk/authors/richard-griffiths |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2017-03-07 |arkiv-dato=2016-11-12 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20161112015230/http://www.uwp.co.uk/authors/richard-griffiths |url-status=yes }}</ref> skrev i 2005 at «fascisme» er det «mest misbrukte, og overbrukte ordet, av vår tid».<ref name="intelligentguide"/> «Fascistisk» brukes av og til om etterkrigsorganisasjoner og -tenkemåter som akademikere oftere betegner som «[[nyfascistisk]]e».<ref name="Fascism in Europe" />