Redigerer Falanks (avsnitt)

==Utvikling==
De første tidlige eksempler på falankser finnes i [[Sumer]], der infanteriet kjempet i tette formasjoner med store skjold og spyd.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1988 | tittel = Historiens folk og riker | isbn = 8205176795 | isbn = 8257406600 | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012052105049 | side = 32}}</ref> En lignende formasjon ble også brukt i [[oldtidens Egypt]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hans Furuhagen | utgivelsesår = 1982 | tittel = Hellenernes verden | isbn = 8202049199 | isbn = 8202049180 | isbn = 8202049601 | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013102507055 | side = 100 }}</ref>

Det var i [[Sparta]] i det åttende århundre f.Kr. at den «ekte» falanksen oppsto. Det er også påstått at hoplitefalanksen ble innført etter at det store ''hoplon''-skjoldet ble tatt i bruk.

Falanksen ble snart enerådende i gresk krigføring, og ble brukt av alle de greske [[bystat]]ene.

Kong [[Filip II av Makedonia]] videreutviklet på slutten av 300 f.Kr. falanksen videre, og skapte [[Makedonsk falanks|den makedonske falanksen]]. Her hadde soldatene lettere rustninger enn i den klassiske falanksen, men var utstyrt med lengre spyd. Denne formasjonen var grunnsteinen i hæren [[Aleksander den store]] erobret [[Asia]] med. Falanksen var ikke enerådende, som i tidligere tid på slagmarken, men nå kun en del av en styrke som omfattet flere våpengrener, som kavaleri og lett infanteri. Under slagene i Asia holdt falanksen stand i senter, mens kavaleriet angrep på flankene, tildels støttet av lett infanteri som normalt beskyttet falanksens flanker. Etter [[Aleksander den store]]s død kom det til en forringing i den taktiske oppskriften som skulle gjøre den tunge falanksen mer enerådende, men også med mindre støttetropper som ikke lenger trengtes i like stor grad, noe som var utnyttet av romerne med deres mindre enheter i [[Romersk legion|legion]].

Med [[antikkens Roma|romernes]] utvikling av [[Romersk legion|legionen]] ble falanksen umoderne. Dette ble tydelig i [[slaget ved Pydna]], da de mer mobile romerske styrkene utmanøvrerte de tyngre falanksene.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Montgomery of Alamein, Bernard Law Montgomery | utgivelsesår = 1968 | tittel = Krigskunstens historie | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011033006049 | side = 98 }}</ref> Etter dette gikk falanksen ut av bruk som selvstendig taktiske formasjon. Men falanksen som infanteriformasjon ble aldri noensinne oppgitt, tvertimot beholdt gjennom [[antikken]] til [[middelalderen]]s start fordi en falanks hadde bedre motstandsdyktighet mot kavaleri enn mindre formasjoner som kunne bli avskåret og skilt fra hverandre.