Redigerer Eugenius III (avsnitt)

== Pontifikat ==
Bernardo ble valgt til pave i februar [[1145]] og tok navnet Eugenius III. Utnevnelsen skyldtes delvis det faktum at ingen andre var særlig ivrige etter å innta en posisjon med plikter som på den tiden var vanskelige og farlige, men hovedsakelig at han var en venn og en elev av Bernhard av Clairvaux, den mest innflytelsesrike geistlige i vestkirken, og en sterk tilhenger av pavens verdslig autoritet. Valget hadde derimot ikke Bernhards godkjennelse. Tvert om var han uenig i valget på grunn av «uskylden og enkelheten» til Eugenius III; men i ettertid dro han fordel av de egenskapene hos den nye paven som han tidligere hadde protestert mot.

I bortimot hele hans pavetid var det ikke mulig for Eugenius III å bo i [[Roma]]. Knapt hadde han forlatt byen for å bli innviet i klosteret Farfa, rundt 40 km nord for Roma, før borgerne under påvirkning av Arnold av [[Brescia]] (en motstander av pavens verdslige makt) gjeninnførte den gamle romerske konstitusjonen, og valgte Giordano Pierleoni som«[[patrisier]]». I [[Tivoli (Italia)|Tivoli]] i Italia appellerte Eugenius III om hjelp fra [[Roger II av Sicilia]] og fra italienske byer som lå i strid med Roma. Roger II sendte sin general [[Robert av Selby]]. Med denne støtten lyktes han i å gjenerobre autoriteten i byen, men da han ikke kunne gå med på en forrædersk overenskomst mot Tivoli, ble han på nytt tvunget til å forlate byen i mars [[1146]]. Han oppholdt seg for en tid i [[Viterbo]] og deretter i [[Siena]], men dro til slutt til [[Frankrike]].

Da han hørte at [[grevskapet Edessa]] hadde falt for tyrkerne, sendte han i desember 1145 [[Pavelig bulle|bullen]] ''Quantum praedecessores'' til kong [[Ludvig VII av Frankrike]], og oppfordret ham til å delta i ytterligere et [[korstog]]. Ved en stor riksdag som ble holdt i [[Speyer]] i 1146, ble [[Konrad III av Det tysk-romerske rike]] og mange av hans adelsmenn overtalt til å gå i [[korstog]], hovedsakelig ved hjelp av Bernards veltalenhet.

Han holdt kirkemøte i Nord-Europa, i Paris, [[Reims]] og [[Trier]] i [[1147]] og [[1149]], viet reformering av prestelivet. Han betraktet og godkjente også verkene til [[Hildegard von Bingen]]. I [[1149]] dro Eugenius III tilbake til Italia og tok bolig i Viterbo. Han flyktet til prins Ptolemeus II av Tusculums festning i [[Tusculum]] den 8. april, der han møtte korsfarerkongen Ludvig VII av Frankrike og hans hustru [[Eleanora av Aquitaine]] på vei tilbake fra [[Det hellige land]]. Ekteparet ba om [[skilsmisse]], men han nektet å innvilge dette. Han ble i Tusculum fram til 7. november. I 1150, med hjelp fra kongen av Sicilia, var han igjen i stand til å reise til Roma, men uenigheten med republikanerne tvang ham deretter til å trekke seg tilbake.

Keiser [[Fredrik I av Det tysk-romerske rike|Fredrik I Barbarossa]] hadde lovet ham hjelp mot hans opprørske undersåtter, men Eugenius III døde i Tivoli den 8. juli 1153, og keiserens hjelp kom derfor aldri. Selv om Romas borgere mislikte pavens kamp for å øke sin verdslige makt, anerkjente de ham som sitt åndelige overhode. Han ble gravlagt i [[Vatikanet]] med alle æresbevisninger, og hans grav fikk siden berømmelse som åsted for mirakuløse helbredelser.