Redigerer Engelsk renessanseteater (avsnitt)

==Teatrene ==
[[Fil:Globe theatre london.jpg|thumb|The Globe, den restaurerte bygningen]]

En avgjørende faktor i utviklingen og suksessen for det engelske renessanseteater var etableringen av store og økonomisk drivverdige offentlige teatre. Etterhvert som disse kom i gang, ble dramatiseringer mer institusjonalisert og permanent i stedet for å være et forbigående fenomen. Denne utviklingen ble særlig innledet med byggingen av det teaterbygget som rett og slett ble kalt [[The Theatre]] av [[James Burbage]] i [[Shoreditch]] i [[1576]]. The Theatre ble hurtig etterfulgt av de nærliggende [[The Curtain Theatre]] ([[1577]]), [[The Rose (teater)|The Rose]] ([[1587]]), [[The Swan]] ([[1595]]), [[Globe Theatre|The Globe]] ([[1599]]), [[The Fortune]] ([[1600]]), og [[The Red Bull]] ([[1604]]).<ref>En komplett liste elisabethanerne kalte «offentlig teater» ville inkludere ''The Red Lion'' (1567), ''The Newington Butts theatre'' (ca. 1580?), det ombygde ''Boar's Head Inn'' (1598), og ''The Hope Theatre'' (1613), ingen av dem store møtested for drama i epoken.</ref>

[[Arkeologi]]ske utgravninger av fundamentet for The Rose og The Globe på slutten av [[20. århundre|1900-tallet]] viste at alle teatrene i London hadde individuelle ulikheter, men den felles funksjonen medførte allikevel en ensartet planløsning.<ref>Gurr, sidene 123-31 og 142-6.</ref> Offentlige teaterbygg var tre etasjer høye, og bygd rundt en åpen plass i midten. Vanligvis var denne mangekantet i tversnittet for å gi en generell rund effekt, skjønt både Red Bull og det første Fortune var [[kvadrat]]iske, de tre nivåene med gallerier med utsikt innover så utover en åpen midtdel der scenen stakk ut, hovedsakelig en plattform omgitt på tre kanter av publikum, kun bakenden ble forbeholdt for ankomst og utgang for skuespillerne og sittestoler for musikerne. De øvre nivåene bak scenen kunne bli brukt som en balkong, slik det ble gjort i stykkene ''[[Romeo og Julie]]'' og ''[[Antonius og Kleopatra]]'', eller som et sted hvor en skuespiller kunne holde en tale til mengden, slik som i ''[[Julius Cæsar (skuespill)|Julius Cæsar]]''.

De tidligste teatre var sårbare for brann, da de var bygget i tømmer, forskalingsbord og mørtel og med stråtak. Når det var nødvendig, ble de forsterket med sterkere strukturer. Da Globe brant ned i juni [[1613]] ble det gjenoppbygd med tak av tegl. Da Fortune brant ned i desember [[1621]] ble det gjenoppbygd i murstein (og da heller ikke lenger kvadratisk).

[[Fil:Globe Theatre Buehne.jpg|thumb|left|Scenen på The Globe]]

En annerledes modell ble utviklet ved [[The Blackfriars Theatre]], som kom kontinuerlig i bruk fra [[1599]].<ref>Stedet hvor Blackfriars lå ble benyttet som et teater allerede i tiden 1576-84, men ble siden et sted for kun drama.</ref> Blackfriars var lite sammenlignet med tidligere teatre og hadde tak framfor den vanlige åpne himmelen, og lignet således på et moderne teater sammenlignet med de samtidige teatrene. Andre mindre, innendørsteater fulgte, som [[The Whitefriars]] ([[1608]]) og [[The Cockpit]] ([[1617]]). Med byggingen av [[Salisbury Court Theatre]] i [[1629]] i nærheten av stedet for det nedlagte Whitefriars hadde London-publikumet seks teatre å velge mellom: tre utendørs «offentlige» teatre, The Globe, The Fortune, og The Red Bull, og tre mindre innendørsteatre, såkalte «private» teaterhus, The Blackfriars, [[The Cockpit]], og Salisbury Court Theatre.<ref>

Andre «private» teatre i løpet av denne tiden var teatre som lå nær [[St. Pauls katedral]] og der ''Sankt Pauls barn'' (''Children of Paul's'') (1575) opptrådte, og det stundom benyttede Cockpit-in-Court (1629).</ref> Publikum på 1630-tallet hadde fordel av et halvt århundres heftig dramatisk utvikling, med skuespill av Marlowe og Shakespeare og deres samtidige som fortsatt ble fremført på regulær basis, de fleste i offentlige teatre. Nyere verk av samtidige skuespillforfattere var det også rikelig av, som regel framført i private teatre.

[[Fil:Othello and Desdemona in Venice by Théodore Chassériau.jpg|thumb|Fra Shakespeares stykke ''Othello'', 1604: Othello møter Desdemona i Venezia, oljemaleri ved [[Théodore Chassériau]] (1819–1856)]]

En gang rundt 1580, da både The Theatre og The Curtain var stappfulle av publikum på sommeren, var den totale teaterkapasiteten i London på omtrent 5&nbsp;000 plasser. Med byggingen av nye teaterbygg og dannelsen av nye teaterselskap, var hovedstadens totale teaterkapasitet overgått 10&nbsp;000 etter år [[1610]].<ref>Ann Jennalie Cook, ''The Privileged Playgoers of Shakespeare's London, 1576-1642'', Princeton, New Jersey, Princeton University Press, 1981; sidene 176-7.</ref> I [[1580]] kunne den fattigste borger kjøpe billett til The Curtain eller The Theatre for en penny; i [[1640]] kunne de skaffe seg adgang til The Globe, The Cockpit eller The Red Bull for omtrent denne samme prisen. Billettprisene for de private teatrene var rundt fem til seks ganger høyere.