Redigerer Endurance-ekspedisjonen (avsnitt)

== Forberedelser ==
Til tross for nyheten om skjebnen til Scott og hans følge på tilbakereisen fra Sørpolen, satte Shackleton i gang med å forberede sin transkontinentale ekspedisjon. Han ba om økonomisk og praktisk støtte fra blant andre [[Tryggve Gran]] fra Scotts ekspedisjon og tidligere statsminister [[Lord Rosebery]], men fikk ikke hjelp fra noen av dem. Gran var unnvikende, og Rosebery direkte: «Jeg har aldri vært i stand til å bry meg en døyt om polene».<ref name="Huntford355">Huntford, s. 355–58</ref> Shackleton fikk imidlertid støtte fra [[William Speirs Bruce]], leder av [[Scotia-ekspedisjonen]] 1902–04. Han hadde jobbet med planer for en antarktiskryssing siden 1908, men hadde skrinlagt prosjektet på grunn av mangel på midler. Bruce ga gladelig Shackleton tillatelse til å benytte hans planer,<ref>Huntford, s. 367</ref> skjønt det endelige utkastet hentet lite fra Bruce. Den 29. desember 1913 offentliggjorde Shackleton sine planer i et brev til avisen ''[[The Times]]'', etter å ha mottatt sin første lovnad om økonomisk støtte – et tilskudd på 10&nbsp;000 pund fra britiske myndigheter.<ref>Huntford, s. 362</ref>

=== Shackletons plan ===
{{Sitatboks
| sitat  = «After the conquest of the South Pole by Amundsen who, by a narrow margin of days only, was in advance of the British Expedition under Scott, there remained but one great main object of Antarctic journeying — the crossing of the South Polar continent from sea to sea.»| kilde = [[Ernest Shackleton]]<ref name="ShackletonForord" />
| bredde  = 215px
| side  = right
}}
[[Fil:Shackleton Expedition map-plan.jpg|thumb|Kart over ekspedisjonens planlagte ruter, publisert i mars 1916. Intet hadde blitt hørt fra ekspedisjonene siden slutten av 1914.]]
Shackleton kalte sin nye ekspedisjon Imperial Trans-Antarctic Expedition, fordi han følte at «ikke bare folket på disse øyer, men våre slektninger i alle land under Union Jack vil være villige til å hjelpe til med gjennomføringen ... ekspedisjonens program».<ref>Fisher, s. 298</ref> For å vekke interesse blant befolkningen utga Shackleton i begynnelsen av 1914 et detaljert program for ekspedisjonen. Den skulle bestå av to grupper og to fartøyer. ''Weddellhavsgruppen'' skulle seile med «Endurance» til området ved Vahselbukta, der 14 mann skulle settes i land. Av disse skulle en seksmannsgruppe med Shackleton som leder gjennomføre den 2&nbsp;900 kilometer lange ferden til Rosshavet. Gruppen var utstyrt med 69 hunder, to motoriserte sleder og utrustning som «representerte alt som erfaringen til lederen og hans eksperter kunne foreslå».<ref name="ShackletonPreface">Shackleton, s. xii–xv</ref> De gjenværende åtte i landgruppen skulle utføre vitenskapelig arbeid, tre av dem i [[Graham Land]], tre i [[Enderby Land]] og to ved basen i Vahselbukta.<ref name="ShackletonPreface" />

''[[Rosshavsgruppen]]'' skulle reise til McMurdo-sundet på motsatt side av kontinentet. Derfra skulle gruppen legge ut depoter på Rossbarrieren  for den transkontinentale gruppen. Depotene skulle legges helt fram til Beardmorebreen der gruppene forhåpentligvis ville møtes og slå følge det siste stykket. Rosshavsgruppen skulle også gjennomføre vitenskapelig arbeid.<ref name="ShackletonPreface" /> I sitt program uttrykte Shackleton at hans intensjon var å gjennomføre kryssingen den første sesongen (1914–1915).<ref name="ShackletonPreface" /> Senere innså han at dette ikke kunne gjennomføres, men forsømte å informere Mackintosh om sin endring av planen. Ifølge Ernest Perris som var korrespondent for ''[[Daily Chronicle]]'', ble det skrevet et telegram med endrete instruksjoner til Mackintosh, men telegrammet ble aldri sendt.<ref>Tyler-Lewis, s. 214–15</ref>

=== Pengeinnsamling og kjøp av skip ===
Shackleton beregnet at han ville behøve 50&nbsp;000 pund for å gjennomføre den enkleste versjonen av planen sin,<ref name="Fisher306">Fisher, s. 306–07</ref> men det er uklart hvor meget han til sist klarte å skaffe. Han startet pengeinnsamlingen tidlig i 1913, men til å begynne med uten særlig suksess.<ref name="Huntford355" /> Den første betydelige oppmuntringen kom i desember 1913, da myndighetene tilbød ham 10&nbsp;000 pund. Deres forutsetning var at Shackleton klarte å skaffe tilsvarende støtte fra private kilder.<ref name="Fisher306" /> [[Royal Geographical Society]] bidro med 1&nbsp;000 pund noe som var uventet for Shackleton. Han svarte selskapet tilbake at det bare var behov for halvparten av denne summen.<ref>Huntford, s. 369</ref> Lord Rosebery ga 50 pund på tross av at han tidligere hadde uttrykt manglende interesse for polarekspedisjoner.<ref name="Fisher306" /> I februar 1914 rapporterte ''New York Times'' at forfatteren [[J.M. Barrie]] – en nær venn av kaptein Scott – hadde donert 50&nbsp;000 dollar (ca. 10&nbsp;000 pund).<ref>[http://query.nytimes.com/gst/abstract.html?res=9B07E5D91730E733A2575AC0A9649C946596D6CF «$50,000 Barrie Gift Equips Shackleton»] ''[[The New York Times]]'', 9. februar 1914. Besøkt 17. april 2013.</ref> Bidragene var i begynnelsen av 1914 fortsatt for små og tiden var i ferd med å renne ut for innsamlingen. I løpet av våren og forsommeren 1914 var det likevel kommet inn tilstrekkelig med midler. [[Dudley Docker]] fra [[Birmingham Small Arms Company]] (BSA) ga 10&nbsp;000 pund, den rike tobakksarvingen [[Janet Stancomb-Wills]] ga en «generøs» sum (beløpet ble ikke offentliggjort),<ref name="Huntford375">Huntford, s. 375–77</ref> og i juni donerte den skotske industrilederen [[James Key Caird|James Caird]] 24&nbsp;000 pund. Shackleton informerte ''[[Morning Post]]'' at «denne storartede gaven frigjør meg for all engstelse».<ref name="Huntford375" /> Det totale beløpet Shackleton samlet inn er usikkert, da størrelsen på Stancomb-Wills' bidrag ikke er kjent.{{#tag:ref|I 1920 anslo ''Daily Mail'' at ekspedisjonen hadde kostet 80&nbsp;000 pund.<ref name="Fisher, s. 306">Fisher, s. 306</ref>|group=n}}

Shackleton hadde nå penger til å kjøpe skip og å iverksette sine planer for øvrig. For 14&nbsp;000 pund<ref name="Fisher, s. 306">Fisher, s. 306</ref>{{#tag:ref|Shackleton og Huntford antyder at kostnaden var 11&nbsp;600 pund.<ref>Shackleton, s. xv</ref><ref name="Huntford370" />|group=n}} anskaffet han [[skonnertbark]]en «Polaris» på 300 tonn. «Polaris» hadde blitt bygd for den belgiske polarutforskeren [[Adrien de Gerlache]], som hadde hatt planer for en ekspedisjon til [[Spitsbergen]]. Da planene brøt sammen, ble fartøyet ledig.<ref name="Huntford370">Huntford, s. 370</ref> Shackleton døpte henne om til [[«Endurance»]], med hentydning til hans slekts motto: «By endurance we conquer» (''Gjennom utholdenhet vil vi seire'').<ref name="Fisher306" /> For ytterligere 3&nbsp;200 pund anskaffet han [[Douglas Mawson]]s ekspedisjonsskip [[«Aurora»]], som lå i [[Hobart]] på [[Tasmania]]. Dette skulle tjene som fartøy for Rosshavsgruppen.<ref name="ShackletonPreface" />

Senere ble mangel på penger likevel et stadig og tilbakevendende problem for ekspedisjonen. Et sparetiltak Shackleton måtte iverksette, var å halvere midlene til Rosshavsgruppen. Dette ble gruppens leder Aeneas Mackintosh først klar over da han ankom Australia for å ta fatt på sin oppgave.<ref>Tyler-Lewis, s. 34–35</ref> Mackintosh ble tvunget til å prute og trygle om penger og utstyr for å kunne gjennomføre sin del av ekspedisjonen.<ref>Tyler-Lewis, s. 41–48</ref> Pengemangel hemmet også operasjonen med å komme Rosshavsgruppen til unnsetting i 1916.<ref>Tyler-Lewis, s. 222–27</ref> Shackleton hadde imidlertid allerede utnyttet ekspedisjonens inntektspotensial ved å selge eksklusive avisrettigheter til ''[[Daily Chronicle]]'', og han hadde også etablert Imperial Trans Antarctic Film Syndicate for å håndtere filmrettighetene.<ref>Alexander, s. 10</ref> Da Shackleton senere satte kursen mot Sør-Georgia i «James Caird», hadde han lagt igjen instruksjoner til Frank Wild angående gjennomføring av en foredragsturne dersom han ikke vendte tilbake.<ref>Alexander, s. 140–41</ref>